ILLUSTRASJON: Public Domain (CC0).

Litteratur: Haiene – av Jens Bjørneboe

Romanen Haiene av Jens Bjørneboe handler ikke om fisk med skarpe tenner. Derimot handler boken om haier som går rundt på to bein.

Nemlig om mennesker.

Haiene ble først utgitt i 1974. Handlingen er lagt til året 1899, og foregår ombord på barken «Neptun». Et skip som er på seilas fra Manilla til Marseille, via Rio de Janeiro.

Hovedpersonen i boken er Peder Jensen, som er annenstyrmann. Hovedpersonen er derfor i en rolle til å observere det som skjer på seilasen, fra et overordnet perspektiv. Observasjoner som Bjørneboe har greid å treffe på en imponerende måte. Noe som etterprøver den litterære genialiteten som ligger til grunn for Bjørneboes verker.

Mange har forsøkt å analysere romanen Haiene. Noe som blant annet har resultert i at de faktiske haiene som forfølger skipet blir sett på som menneskets demoner. Som det onde som forfølger menneskene. Jeg er ikke helt enig i den tolkningen, og mener at de virkelige haiene kanskje befinner seg ombord i skipet, i form av mennesker.

Boken belyser fenomener som grådighet, sult, vold, forakt, egoisme og bunnløs stupiditet. Kanskje er ikke mennesket så forskjellige fra haier, når det kommer til stykket?

En tolkning som eksemplifiseres i den brutaliteten og den ondskapen som viser seg blant mannskapet, allerede før seilasen har begynt og «Neptun» har lagt fra havn.

En annen tolkning av bokens handling, kan være hvordan kulturkonflikter oppstår. Da særlig med tanke på hvordan skipets besetning kommer fra alle verdenshjørner og alle bakgrunner. Jeg vil gå så langt og hevde at boken kan tolkes som en allegorisk kritikk av multikultur.

Folket og autoritetene

Noe av det som er svært treffende med handlingen i romanen Haiene, er det forholdet som utspiller seg mellom skipets offiserer og den øvrige besetningen. Her er det mulig å trekke klare paralleller mellom myndighetene i ethvert land og sivilbefolkningen. Men likevel fremkommer de menneskelige trekkene blant skipets offiserer, og de fremstår som de mest egnede lederne – som må ta seg av forslåtte besetningsmedlemmer, sy sammen sår, samt megle i interne konflikter.

Likevel er det også lett å forstå hva besetningen selv ønsker, samt hvordan de tenker som underordnede på skipet. Tatt i betraktning hvilket seilas det er de egentlig har lagt ut på.

Selv vil jeg hevde at handlingen i romanen Haiene også kan være en god allegori på alle prosjekter og institusjoner. Kanskje særlig vil jeg trekke paralleller til politikken. Hvor da institusjoner som Stortinget i Norge kan være symbolisert med barken «Neptun». En tanke som kanskje lar seg underbygge i lys av en overraskende insiktsfull kronikk av nestleder i Arbeiderpartiet, Hadia Tajik, i Aftenposten lørdag.

Også de som leder andre mennesker, i kraft av autoritet, er selv bare mennesker. Mennesker som på alle måter er underlagt menneskelig natur.

Romanen Haiene er på alle måter en mørk roman. Men jeg vil argumentere for at den pessimismen som ligger til grunn for handlingen, trolig er vel fundert i hvordan mennesker faktisk er.

Del innhold: