Litteratur: Noen tanker om romanen Hunter av William Luther Pierce

Doner Bitcoin til Akroma.no

kr.

Doner et egendefinert beløp

Personlig informasjon

Sum donasjon: 50,00 kr.

Romanen Hunter ble utgitt i 1989, av den amerikanske fysikkprofessoren William Luther Pierce. Boken ble utgitt under pseudonymet Andrew MacDonald.

Få bøker er så utskjelt og hatet som romanen Hunter.

Boken blir gjerne omtalt som en «nynazistisk terrormanual», en «nazibibel» og som «høyreekstrem».

Selvfølgelig måtte jeg da lese den. Forbudte bøker er som regel de beste. Fredag ettermiddag begynte jeg å lytte til den som lydbok, mens jeg fulgte innholdet fra en PDF-fil.

Ikke overraskende oppdaget jeg raskt at disse hyperbole karakteristikkene av boken er helt feil. Boken viste seg å ikke være verken en terrormanual eller en nazibibel. Det fremstår som åpenbart at folk som slenger rundt seg med slike påstander ikke har lest den.

Les også: Hva gjør William Luther Pierce så farlig?

Derimot er boken på alle måter en bisarr og underholdende spenningsroman.

Innholdsmessig befinner den seg i omtrent samme sjanger som de fargerike spenningskomediene til filmregissør Quentin Tarantino.

Enkelte elementer i handlingen kan også minne om filmen Falling Down fra 1993, med Michael Douglas i hovedrollen.

Moralske refleksjoner

Men det som skiller romanen Hunter fra andre bøker i omtrent samme sjanger, er de moralske refleksjonene som handlingen oppfordrer til.

Boken starter med at Vietnam-veteranen Oscar Yeager, som har blitt en parodisk rasist, kjører rundt i gatene i Washington D.C. og snikmyrder raseblandede par. Blant annet med å skyte dem fra bilvinduet med en halvautomatisk rifle.

Etter å ha holdt på slik en stund, blir Yeager oppsøkt av FBI-agenten William Ryan. En høytstående agent som arbeider mot ekstremisme og politiske bråkmakere.

Det viser seg raskt at FBI-agenten William Ryan er minst like på samfunnets skyggeside som Yeager selv. I stedet for å arrestere Yeager for drapene han har begått, begynner Ryan å presse ham til å drepe de virkelige fiendene i det amerikanske samfunnet. Nemlig høytstående politikere, Mossad-agenter, andre FBI-agenter og betydningsfulle aktivister tilknyttet ulike NGO-er.

Denne tråden i handlingen tar for seg hvor mye korrupsjon og råttenskap som kan finnes i et vestlig samfunn. Ikke engang FBI er til å stole på.

Politikk og ideologi

Omtrent samtidig som seriemorderen Oscar Yeager begynner å samarbeide med en tvilsom FBI-agent, blir han introdusert for en politisk aktivistgruppe. En gruppe som kan minne litt om William Pierce sin egen National Alliance. Som da er en virkelig politisk gruppering i USA.

Under møtene i aktivistgruppen blir Oscar Yeager kjent med hvordan jødisk makt preger det amerikanske samfunnet. Med ulike interesseorganisasjoner, agenter, politikere, lobbyister og byråkrater.

Trolig er dette det mest kontroversielle elementet med romanen.

Forfatteren William Pierce har åpenbart lagt mye tid og energi i research til handlingen.

Opplysningene som blir gjort kjent for rollefiguren Oscar Yeager av aktivistgruppen, er så langt jeg kan se reelle og etterprøvbare opplysninger fra virkeligheten. Blant annet baseres en del historiske opplysninger fra dokumenter som er åpent tilgjengelige hos Library of Congress.

Romanen Hunter er derfor ikke bare en spenningsroman med et rent fiktivt innhold. Mye av innholdet baserer seg på faktiske og reelle forhold. Noe som kanskje er litt uvanlig. Trolig er det også derfor boken blir ansett for å være så «farlig». Hadde den bare vært oppdiktet fiksjon fra ende til annen, ville det ikke vært noe problem å avfeie den som oppspinn.

Men så lenge boken presenterer kritiske vinklinger på politikk, religion, maktstrukturer og samfunn – basert på fakta – så blir den med en gang noe mer enn bare skjønnlitterært løskrutt.

Identitet

Romanen illustrerer også de positive sidene ved tradisjonelle kjønnsroller og samliv. Noe som fremkommer i hvordan den 40 år gamle Oscar Yeager pleier et romantisk forhold til den 17 år yngre Adelaide.

På mange måter er det også en vakker og romantisk historie. Midt oppi den ellers bisarre historien.

Handlingen i romanen problematiserer feminisme, identitetspolitikk, raseskiller og familieverdier på en måte som i dag må kalles svært politisk ukorrekt. På mange måter kan bokens handling bidra til å styrke hvite leseres identitet og tro på seg selv.

Noe som selvfølgelig ikke blir akseptert i dagens samfunn. Og som derfor bidrar til å stemple boken som «høyreekstrem».

Handlingen tar også for seg problemet med passivitet, ignoranse og likegyldighet. Blant annet med å beskrive den åndsløse tilværelsen til mennesker som ikke leser bøker, og som ikke tar seg tid til å reflektere over sitt eget liv og sin egen situasjon.

Åpenbart er nok boken ment som en slags oppvekker. Et lite klaps i fjeset på leseren, og en oppfordring til å ta seg sammen og se seg rundt. Blant annet kritiserer forfatteren tvilsomme publikasjoner som Sions vises protokoller, og gjør åpent narr av grupper som Ku Klux Klan. Sistnevnte blir beskrevet som en gjeng tullinger, som bare følger strømmen, uten å tenke eller reflektere.

En kritikk som jeg mener blir gjort på en innovativ måte. I det minste litterært sett.

Fiksjon og virkelighet

Under alle omstendigheter må romanen Hunter anses for hva den er. En skjønnlitterær bok. En spenningsroman med fiktive rollefigurer og en fiktiv handling.

Romanen Hunter er på ingen måte en oppfordring til å begå straffbare eller voldelige handlinger. Men forfatteren bruker vold og groteske skildringer i handlingen som et virkemiddel, på samme måte som forfattere gjør i spenningsromaner flest.

Jeg skal innrømme at innholdet i romanen Hunter er fryktelig politisk ukorrekt. I det minste tolket ut ifra dagens standarder for hva som er «akseptabelt» og ikke. Men jeg kan ikke annet enn å se innholdet for hva det er. Nemlig spenning, krim og samfunnskritikk.

Men det er likevel ikke alle som forstår at et fiktivt åndsverk kun er et fiktivt åndsverk. De må male fanden på veggen, og blåse opp ting til helt fryktelige proporsjoner.

Noe som på alle måter har blitt gjort med bøkene til William Luther Pierce.

Bøker som åpenbart er ment å provosere. Samt å inspirere til samfunnskritikk og kritisk tenking.

Negative reaksjoner

Som nevnt innledningsvis, så er romanen Hunter en av de mest utskjelte bøkene jeg har lest.

Mitt inntrykk er at bøker, filmer og videospill gjerne blir kritisert av forståsegpåere som går på autopilot.

Eksempelvis som da Den norske Kvinnefronten ønsket å fjerne spillet GTA V fra butikkhyllene i 2014. Da med beskyldninger om at spillet var «en pervers blanding av seksuell opphisselse og vold».

I tilfellet med spillet GTA V, så er det bare et spill. Et åndsverk ment for underholdning og refleksjon over samfunnet. Til alt hell var det ingen som hørte på Den norske Kvinnefrontens absurde ønsker om å sensurere vekk det populære spillet.

I 2011 ble spillet Call of Duty politianmeldt. Fordi enkelte mente det var for voldelig og politisk ukorrekt.

Også musikk møter tilsvarende negative reaksjoner, dersom det blir for politisk ukorrekt. Noe som lar seg illustrere svært godt med hvordan satanistisk black metal har blitt møtt.

I forbindelse med terrorrettssaken mot Anders Behring Breivik i 2012, greide en høyst tvilsom Tore Bjørgo å trekke inn bøkene The Turner Diaries og Hunter i sin rolle som «ekspertvitne». Hvorpå Bergens Tidende kunne formidle at Behring Breivik hadde lest bøkene, som da ble omtalt som «moderne terroristers bibel».

Rent objektivt sett kunne de like gjerne problematisert hvorvidt Behring Breivik hadde lest bøker som Helter Skelter: The True Story of the Manson Murders av Vincent Bugliosi. Eller om han hadde lest den amerikanske thrilleren American Psycho av regissør Bret Easton Ellis. En roman som for øvrig ble filmatisert i år 2000, av regissør Mary Harron.

For min del er det slik at når bøker, musikk, spill og filmer blir fremstilt som kjempefarlig og subversivt, så foretrekker jeg å gjøre meg opp en egen mening om innholdet.

Slik er det også med bøkene The Turner Diaries og Hunter til forfatteren William Luther Pierce.

Når jeg da oppdager at påstander om bøker, filmer og andre åndsverk ikke stemmer; så gjør det noe med mitt inntrykk av den som fremmer disse påstandene.

Når jeg ser at folk lyver om (eller misforstår) én ting, begynner jeg unektelig å lure på hva annet de lyver om også.

Jeg vil derfor anbefale folk å lese romaner som Hunter, og gjøre seg opp en egen mening. Det har erfaringsmessig vist seg å være det mest fornuftige. I det minste for min egen del. Påstander og vandrehistorier er ikke noe som man bør høre for mye på.

Personlig synes jeg boken er underholdende. På en bisarr og morbid måte.

Del innhold: