Velkommen til en verden av konspirasjonsteorier og paranoide forestillinger. En verden hvor alt er skummelt og farlig.
En verden hvor innvandringskritikere angivelig vil drepe fargede, jøder og homofile i gatene.
En verden hvor nazismen likevel ikke døde for 75 år siden, men lever i beste velgående.
En verden hvor skumle nazister bare venter på å kunne lage lampeskjermer, håndvesker og såpestykker av stakkars vergeløse minoriteter.
Velkommen til en tid hvor klokka alltid er fem på tolv natt til 9. april 1940.
Velkommen til Harald Klungtveits forunderlige verden.
Kjent tankegods
I løpet av de siste to årene har jeg kartlagt venstreradikale og venstreekstreme miljøer i Norge. Analyser og forståelse av ideologien deres har vært sentralt i dette arbeidet.
Boken «Nynazister blant oss» lanserer i så måte ikke noe nytt og banebrytende.
Tankegodset er allerede velkjent fra grupper som SOS Rasisme, Antirasistisk Senter, Tjen Folket og Antifascistisk Aksjon (AFA).
Forskjellen er at tankegodset nå pakkes pent inn i et ferniss av analyse, og metoder som skal minne om journalistikk.
Mangelfullt
Med litt i overkant rause henvisninger til litteratur som forfatteren åpenbart ikke kan ha lest, blir det forsøkt å gi tankegodset et belest og intellektuelt preg.
Bøker som Hunter og Turner-dagbøkene blir presentert som på Wikipedia, og essaysamlingen Siege løftes opp til noe mer enn bare et meme som representerer en latterliggjort Mansonisme.
Kildehenvisninger er det dårlig med i boken. Resonnementene er korte, og premissene det bygger på er mildt sagt mangelfulle.
Budskapet er grovt oppsummert:
«Slem nazist bak hver eneste busk. Slem nazist leser slem bok. Alle som kritiserer innvandring er slem nazist. Jeg selv er veldig rettroende. Gi meg penger.»
Boken er likevel viktig, fordi den gir en god innsikt i hvilke idéer, forestillinger og konspirasjonsteorier som preger venstreradikale miljøer i Norge.
Rare metoder
Videre er boken en god demonstrasjon på hvilke metoder man ikke bør bruke for å tilnærme seg personer, grupper og fenomener.
At Klungtveit slår et slag for skrivebordsjournalistikken er i og for seg helt greit. Å ta noen bilder av en offentlig demonstrasjon endrer ikke på det faktum at innholdet er laget fra bak et skrivebord.
I stedet for å oppsøke personer og miljøer, for å prate med dem, for å lage gode intervjuer, skriver Klungtveit om dem. Klart preget av å være partisk, for å signalisere sin egen posisjon overfor likesinnede.
En god og erfaren journalist vil åpne døren, gå inn og si hei. Mens Klungtveit derimot står utenfor døren og gløtter inn gjennom nøkkelhullet. Dette er i beste fall kontraproduktivt, og det ødelegger veldig for noe som kunne blitt godt og brukbart materiale.
Det er selvfølgelig interessant å vite hva de omtalte personene og gruppene vil svare på spørsmål som «hvorfor?» og «hvordan?». Men Klungtveit umuliggjør en slik dialog med sin åpent partiske fremferd.
Søker spenning
En av mine observasjoner av venstreradikale miljøer i Norge er at de gjerne lever seg inn i en spennende forestilling, hvor omverdenen blir mye farligere og mer spennende enn hva den egentlig er.
Alt overdramatiseres og overdrives. Både for å skape spenning og for å rettferdiggjøre eget engasjement.
En hjemløs boms som har ryggsekken full av tomflasker blir plutselig en livsfarlig tysk soldat i Waffen SS.
En helt vanlig familiefar som jobber i kassa på Lidl, i en kjedelig svensk småby, blir plutselig en livsfarlig nazileder. Som trolig ønsker å gasse både Klungtveit og vennene hans til lampeskjermer.
Helt sikkert veldig spennende. Men virkeligheten er nok langt mindre dramatisk og farlig enn slike forestillinger.
Riktig nok har noen kaldblodige mordere som Anders Behring Breivik, Brenton Tarrant og Philip Manshaus påberopt seg påfallende grunne ideologiske motiver for voldshandlinger. Noe de trolig gjør for å virke mer spennende selv. Akkurat slik IS-krigere påberoper seg religiøse motiver for å rettferdiggjøre sine utflukter og påfunn.
Jeg er overbevist om at disse aktørene ville gjort tingene sine uansett. Selv om det ikke skulle være noe ideologisk eller religiøst som de kunne fronte ad– eller post hoc.
Men for Klungtveit og hans likesinnede er slike episoder bare bekreftelser på at alle som mener noe annet enn dem selv er skikkelig kjempefarlige. Uten å se at de selv faller i den samme grøfta som andre som generaliserer og konkluderer ut ifra anekdotiske hendelser. Ironisk nok.
Konklusjon
Til tross for at boken mangler intervjuer, svar på viktige spørsmål og kildehenvisninger, er den godt skrevet.
Harald Klungtveit er en over middels dyktig skribent, som behersker både språk og rettskriving på en god måte. Noe som hever boken over nivået til skriverier fra andre venstreradikale aktivister, som Eivind Trædal. Som ikke er stødig i norsk, og som bare dikter opp ting.
Boken til Klungtveit må også tolkes i lys av sin kontekst og samtid. Det er et dokument skrevet av en venstreradikal aktivist, for andre venstreradikale aktivister. Miljøer som gjennomgående er preget av personer med lang historikk innen psykiatri, rus og selvskading. Og som tenderer å overdramatisere.
Innholdet er ment å sverte og demonisere politiske meningsmotstandere, for å rettferdiggjøre eget engasjement og egne fordommer. Målet er å rettferdiggjøre sitt eget hat.
Med boken trer Klungtveit inn i rollen som en norsk Kerry Bolton. Forfatteren fra New Zealand som skrev boken The Psychotic Left.
Mange av de samme språklige virkemidlene som brukes i Boltons bok, brukes også av Klungtveit. Det samme gjelder mangel på nyansering. Ting fremstilles som utelukkende svart-hvitt av begge.
Etter en samlet vurdering, hvor Klungtveits bok tolkes inn i sin kontekst og samtid, faller jeg på å gi boken en vurdering midt på treet. Boken taper mye på manglende kildehenvisninger og mangel på verdifulle intervjuer.
Boken får derfor terningkast tre.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion