Forestill deg at Schutzstaffel (SS) flyktet til Latin-Amerika med to ubåter etter andre verdenskrig. Der begynte de å bygge opp et globalt finansimperium, som i fremtiden kjøper opp enorme industrielle ressurser verden over.
Metallindustri, transport, næringsmiddelindustri, medier og finansinstitusjoner verden over blir sakte men sikkert overtatt av organisasjonen. En organisasjon som i fremtiden opererer under et annet navn, men med ett mål for øye: Nemlig å skape en trygg etnostat for hvite mennesker.
Med sine finansielle krefter tar de stadig større kontroll over industri, nasjoner, kriger og konflikter verden over. De kjøper opp store og små mediehus over hele kloden. For å spre nøye kalkulert innhold med ideologisk brodd.
Alt dette blir fortalt ut fra opplevelsene til en profesjonell leiesoldat som blir hyret inn som sikkerhetsvakt for den nye eliten.
For noen er denne handlingen sikkert en våt drøm. For andre et skrekkscenario. For meg er det en tvetydig kritikk av et allerede eksisterende system.
Skarp kritikk
Vi har vel alle hørt begrepet The long march through the institutions. Et begrep som handler om hvordan kommunister har inntatt akademia, offentlig forvaltning, massemedier og annet i den vestlige verden.
Dette fenomenet startet etter andre verdenskrig, og har fortsatt helt frem til i dag.
I Norge er fenomenet demonstrert med hvordan globalister og kommunister har inntatt det meste av akademia, skoleverk og universiteter. De har kvotert hverandre inn i sentrale posisjoner.
Det samme gjelder mediene og store deler av norsk offentlig forvaltning. I Norge skal det godt gjøres å finne en person i konsern som Schibsted, Aller og Amedia som ikke har de obligatoriske bakgrunnen fra Arbeiderpartiet eller politiske sekter som Human-Etisk Forbund.
Kompetanse er ikke et krav som stilles på samme måte som for vanlige mennesker. Bare man har den riktige ideologiske lojaliteten så løftes man inn i posisjoner, verv og stillinger.
Jeg vil argumentere for at sånt er kritikkverdig. Samme hvem som gjør dette. Noe boken «Serpent’s Walk» også tydelig formidler.
Forfatteren
Pseudonymet Randolph D. Calverhall er fremdeles et mysterium. Noen spekulerer i at den amerikanske fysikeren William Luther Pierce er personen bak pseudonymet. Noe jeg ikke helt kan tro på.
Pierce var en middelmådig forfatter og skribent. Hans talent var å holde gode taler, ikke å skrive romaner.
Romanen The Serpent’s Walk er overraskende godt skrevet. Fortellingen er skildret på en måte som er svært ulik romanene The Turner Diaries og Hunter, som begge ble skrevet av Pierce selv.
Trolig er forfatteren av romanen en person som sto Pierce nært i organisasjonen The National Alliance. Men ikke Pierce selv. Kanskje medvirket Pierce til romanen. Det er umulig å vite.
Bokens litterære kvaliteter er utvilsomt på et profesjonelt nivå. Både de språklige virkemidlene og narratologien er utformet på en gjennomtenkt og kvalifisert måte. Håndverket på høyde med anerkjente og suksessrike forfattere. Noe som ytterligere bidrar til å mystifiserende boken.
Budskapet
Selv om boken er skrevet som en god spenningsroman, har den et langt dypere budskap.
For min del er det overraskende at boken tar for seg spørsmål og problemstillinger som jeg har fundert på i lengre tid. For eksempel den blinde konservatismen, som ikke riktig vet hva den ønsker å bevare.
Boken tar for seg maktesløse små partier, politisk korrupsjon, nytteløs opposisjon og noen dypere mekanismer i propaganda. Ting som ikke er å forvente i vanlige spenningsromaner som handler om leiesoldater. Dette er innhold som til dels har hold i moderne faglitteratur om propaganda. Faglitteratur som har blitt publisert tiår etter at romanen ble utgitt i 1991.
Les den
Noe som ødelegger litt for boken, er at coveret er prydet med et jernkors og en usmakelig svastika. Noe som kan hentyde at boken er noe annet enn hva den faktisk er. Kanskje er dette ment å være spennende og fengende. Men jeg mener det i så fall bommer.
Uansett, dersom du er interessert i litt intellektuell spenning og action, som ofte er vanskelig å kombinere, kan denne boken vært midt i blinken. Den er en såkalt page-turner som gjør den vanskelig å legge fra seg. Samtidig som den innbyr til refleksjon og ettertanke rundt vår egen samtid.
Ikke uventet er boken ansett som både kontroversielle og skummel. Noe som gjør at den kan være vanskelig å skaffe. Også her i Norge. Bokhandlere her i landet vil neppe ta den inn i sine sortiment med det første. Selv kjøpte jeg den direkte fra USA, sammen med en kasse andre bøker som jeg betalte for med Bitcoin, fordi forhandleren der borte er sperret fra å bruke vanlige overføringer med VISA og bank.
Likevel tror jeg at en liten bokhandel i Sverige kan ha den på lager. Så det skal være mulig å skaffe den, også for folk som ikke driver aktivt med boksamling.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion