Yo to the Ho’, With the Cameltoe. You Know What I’m Sayin’?
Ja, jeg snakker til deg Elling Borgersrud.
Skal du representere oss i arbeiderklassen bør du klippe deg og få deg arbeid. Jobbe litt for peppern’ og gullsmykkene, vet du. Din slark.
Du må også slutte å være en liten gangster, Elling, som angriper bokhandlere i Oslo for å få viljen din.
Yoo no hwut im sa’in?
«Klassekamp»
Som arbeider fra en arbeiderklassefamilie, og utvilsomt en stemme fra dypt inne i proletariatet, har jeg lite til felles med den norske gangster-rapperen Elling Borgersrud (45).
Elling Borgersrud er en typisk norsk middelklassegutt. En som med pappas penger har hatt tid til å lage overvurdert rap, i rapgruppa med det ironiske navnet Gatas Parlament.
En rapgruppe som mye heller burde kalt seg noe som Beste Vestkant, Middelklassebarna, Pappas Penger eller noe.
Til tross for sin høyst privilegerte bakgrunn insisterer Elling Borgersrud likevel på å representere arbeiderklassen. Borgersrud insisterer på å representere meg.
På gangster-bloggen sin skriver Borgersrud:
Denne kampen har fått forskjellige uttrykk i forskjellige land og til forskjellige tider, men har alltid bestått av den vanlige mann og kvinnes kamp mot makthaverne. Arbeiderklassen mot borgerskapet, om du vil. Vi prøver å organisere vår side på mest fornuftige måte.
Og videre:
Vi kommunister veit at det ikke er sant. Vi slåss for en bedre verden. For hele arbeiderklassens frigjøring. Mot undertrykking. For et økonomisk samfunn til det beste for verdens folk. De slåss for mer undertrykking, mer barbari og mer makt til de som allerede har.
Som politiker i det elitistiske partiet Rødt ønsker Borgersrud å illudere i en rolle som arbeider og arbeiderklassehelt. En rolle som han aldri helt kan fylle. Han er jo bare en wigger og en gangster-rapper fra middelklassen i Oslo.
Trolig er 13mm-koppen på toppen av bøtteflaska det eneste verktøyet som Borgersrud noen gang har tatt i.
Anklager
Likevel, på elitistisk vis, presterer Borgersrud å anklage meg for å være politisk ukorrekt.
Jeg er en fyr som Borgersrud aldri verken har møtt eller snakket med. Noe som kanskje ikke er så rart. Vanlige arbeidsfolk er ikke noe sånne som Borgersrud og Oslo Rødt har noen relasjoner til.
På bloggen sin skriver Borgersrud:
Det er kanskje også verdt å nevne Johan Slåttavik, mannen som forfattet og publiserte følgende lille perle på veggen sin:
«Behring Breivik – helt eller skurk?
I 2011 gikk Behring Breivik til motangrep på de onde kreftene som vil slippe IS inn i Europa, og som forfølger regimekritikere i Norge. Det ble naturligvis et svare spetakkel i ettertid, da de onde kulturmarxistene og suicidalhumanistene aldri hadde venten en slik reaksjon fra det norske folkedypet.
Etter hendelsen har norske medier, og andre, utelukkende hatt fokus på hvor mange som ble drept. Men nær sagt null fokus på hva Behring Breivik hadde å fortelle oss. Hva som var årsakene til hendelsen som fant sted. Noe som kommer frem i det offentlig tilgjengelige manifestet.
På et rent moralfilosofisk plan er jeg blitt mer og mer usikker på hvem som virkelig er skurk i dette tilfellet. Er det de onde kreftene som systematisk forfølger og marginaliserer regimekritikere i Norge, eller er det en nordmann som slo tilbake mot dette undertrykkende systemet?»
Slåttavik er en av dem som deler steigan.no relativt hyppig, og han er også en av underskriverne på oppropet for Brendberg.
For øvrig en helt fullstendig legitim problemstilling.
Jeg kan faktisk ikke huske å ha delt noe særlig fra Steigan på Facebook-veggen min heller.
Ikke at det er noe galt med Steigan, det er mye bra stoff der. Men det har ikke vært relevant å legge ut politisk stoff på en Facebook-profil som stort sett bare brukes til å holde kontakt med familie og lignende.
Men fakta er åpenbart ikke så viktig når man er gangster-rapper.
Jeg vil tro at Borgersrud kan ha fått litt for mye rottegift opp i nesa si, sånn at han ikke tenker klart.
Gangster-rappere har det gjerne med å være litt sånn.
Jeg mener for øvrig at makka-trynene rundt bloggen Radikal Portal bør avstå fra å leke arbeiderklasse, eller hevde at de representerer oss på noen måte. De har ingenting til felles med oss.
Når gangster-rappere som Elling Borgersrud påberoper seg å representere arbeiderklassen, er det kulturell appropriasjon.
Akkurat på samme måte er det når de stjeler kultur fra svarte i USA, og blir såkalte wiggers.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion