LOLocaust: De morsomste historiene fra Holocaust

Har du hørt om nazistiske runkemaskiner, eller om nazihunder som mestrer klassisk musikk? Akroma.no gir deg her noen av de sjukeste og mest åndssvake historiene fra Holocaust.

I ettertiden av dramatiske og grusomme hendelser, oppstår det gjerne en del overdrivelser og vandrehistorier om det som har skjedd. Slik er det også med Holocaust.

Mennesker har også en lei tendens til å bli lite kritiske når det gjelder fortellinger om store hendelser. Holdningen er ofte at hvis det ene er sant, så må det andre også være sant.

Noe som er veldig synd. Både fordi skrøner og overdrivelser bidrar til å redusere kredibiliteten til faktiske hendelser. Men også fordi det er fordummende.

Skal man forstå historien på et mest mulig riktig vis, så er det dermed viktig å kunne skille pepper fra fluelort. Sannhet fra myter.

Musikalske hunder

At den tyske legen Josef Mengele blir anklaget for å ha vært en tvilsom figur, er det lite tvil om.

Blant annet blir Mengele anklaget for å ha vært en av legene som angivelig utførte medisinske eksperimenter på hypotermi i konsentrasjonsleirer. Slike eksperimenter skal ifølge fortellingene ha funnet sted blant annet i leirer som Dachau.

Eksperimenter hvor fanger da skal ha blitt brukt til forskning på hvor mye nedkjøling kroppen tåler.

Her ser vi to tyske leger utføre eksperimenter på hypotermi. En fange senkes ned i et kar med iskaldt vann. FOTO: Ukjent.

Eksperimentene som etter sigende skal ha blitt utført på fanger i konsentrasjonsleirene, er dessverre forholdsvis dårlig dokumenterte. Datasett fra eksperimentene på hypotermi skal likevel ifølge New England Medical Journal ha blitt brukt, og referert til, i akademiske tekster til langt inn på 1980-tallet.

New England Medical Journal skriver:

By 1984 more than 45 publications had made reference to Dachau experiments. A much larger body of literature on hypothermia, however, has not referred to these controversial studies.

Dersom slike eksperimenter faktisk fant sted, er det all grunn til å fordømme det.

Men parallellt med hva som kan være sant, eksisterer det også mer åpenbare røverhistorier. Én av disse røverhistoriene er om Josef Mengeles hund. En hund som visstnok var skolert i klassisk musikk. Ja, du leser riktig.

I en artikkel på nettsiden Aish.com fremmer rabbi Aharon Feldman påstander om at Josef Mengeles hund var dressert til å bite en kvinnelig pianist hver gang hun spilte feil i klassiske musikkstykker.

Aharon Feldman skriver:

In addition to the usual slave labor to which all inmates were subjected, this woman had to perform periodically for Mengele, often while the latter would accompany her on his violin. In particular, the article relates, he loved to have her play Shubert’s “Serenade” and the religious hymn, “Ave Maria.”

So important was music to Mengele, that he trained one of his dogs to be sensitive to every nuance of his favorite compositions. If ever the woman would play a note inaccurately, the dog would pounce on her and viciously bite her. This happened many times when she was forced to perform before Mengele when she was unable to concentrate fully on her playing, such as after she had contracted tuberculosis.

She had at least ten scars all over her body resulting from dog-bites incurred by lapses in her performance.

At hunder skal være så musikalske at de hører feil i gjengivelsen av komposisjoner, kan virke litt for utrolig.

I så fall må den hunden ha vært et musikalsk geni.

Gjestfrie ulver

Ikke bare hunder var utrolig intelligente under Holocaust. Også ulver bestemte seg for å være menneskets beste venn.

I 1997 ble boken Misha: A Mémoire of the Holocaust Years utgitt, av forfatteren Misha Defonseca. Boken ble en stor suksess i Europa, og den ble oversatt til hele 18 språk.

Boken ble utgitt som en selvbiografi, og forteller en historie om hvordan forfatteren unnslapp nazistene under andre verdenskrig, med å legge ut på en 300 mil lang reise gjennom Europa.

I boken beskriver forfatteren blant annet at hun på denne reisen bodde med en ulveflokk, samt at ulvene spydde opp mat til henne, og flere andre jødiske barn, mens de bodde trygt i ulvenes hi.

Den 29. februar 2008 (skuddår) innrømte forfatteren og hennes advokater at den bestselgende boken om Holocaust var et falsum. Dette til tross for at boken var blitt solgt som en selvbiografi.

I ettertid viste det seg av Mischa Defonseca egentlig het Monique De Wael. Og at hun slett ikke var jødisk. Noe den britiske avisen The Guardian skrev en sak om i 2008.

I 2014 dømte en domstol De Wael til å betale tilbake 22 millioner amerikanske dollar til forlaget som hadde publisert boken.

Nazistiske runkemaskiner

Også flere luringer har prøvd seg med å forfalske historier fra Holocaust.

I juni 2004 kom boken Stolen Soul: A True Story of Courage and Survival i trykken. Boken var skrevet av Bernard Holstein, og handlet om Holsteins opplevelser i konsentrasjonsleiren Auschwitz.

I boken forteller Holstein om hvordan tyskerne brukte masturberingsmaskiner for å torturere og drepe jøder. Holstein skriver om hvordan han og andre jøder ble mishandlet på denne måten. Hvorpå de gikk til sovesalene sine om kvelden med verkende kjønnsorganer.

I boken står det skrevet:

But we never gave in, not really; there was that one time just before liberation but other than that we were strong. We would see the boys they put on those masturbating machines just drop, just die, right there in front of us. The absolute cruelty was beyond our belief.

– Sitat fra side 117 av «Bernhard Holsteins» bok Stolen Soul: A True Story of Courage and Survival (2004).

Boken Stolen Soul ble distribuert til bokhandlere via University of Western Australia Press. Et seriøst akademisk forlag, som distribuerer faglitteratur til universiteter og skoler; ikke bare i Australia, men over hele verden.

Men da det viste seg at Bernhard Holstein egentlig het Bernhard Brougham, og boken var et falsum, ble boken trukket fra markedet.

Avisen Sydney Morning Herald publiserte en artikkel om hendelsen i 2004. Det ble også publisert flere artikler om hendelsen her og her.

Saken med australieren Bernhard Brougham viser svært tydelig hvordan all kritisk sans forsvinner, når det er snakk om alvorlige og dramatiske hendelser som Holocaust. Når et seriøst akademisk trykkeri publiserer slikt materiale, viser det også at selv akademiske institusjoner kan la seg rive med.

Kjærlighet ved gjerdet

I 2008 ble et bokmanuskript til en planlagt bok ved navn Angel at the Fence: The True Story of a Love That Survived også avslørt som løgn.

Boken var skrevet av Herman Rosenblat, som fortalte om hvordan han angivelig overlevde i konsentrasjonsleiren Schlieben.

Ifølge Rosenblad hadde en ni år gammel jødisk jente tatt tilhold på en gård like ved konsentrasjonsleiren, under dekke av å være kristen. Hun skal ha møtt Rosenblat ved det elektriske gjerdet i leiren, og kastet epler og mat over gjerdet til ham hver dag. Slik at han overlevde oppholdet i konsentrasjonsleiren.

Etter krigen skal Rosenblat angivelig ha dratt på en såkalt blind date med en kvinne i New York. Kvinnen som Rosenblat datet skal ha vist seg å være den samme jenta – som nå var blitt voksen. Ifølge Rosenblat skal de ha forelsket seg og giftet seg.

Boken til Rosenblat, Angel at the Fence: The True Story of a Love That Survived, skulle etter planen bli utgitt i 2009. Men utgivelsen ble stoppet, da boken ble avslørt å være basert på en usann historie.

Rosenblad er faktisk en polsk jøde som er bosatt i USA. Så han skiller seg fra de øvrige forfatterne som er nevnt her, med at han brukte sitt egentlige navn.

For vondt til å huske

Ikke bare tvilsomme forfattere har kommet med helt ville påstander om Holocaust. Også store mediehus som New York Times har fremmet påstander som i beste fall er høyst tvilsomme.

I en artikkel fra 10. november 1988 hevder New York Times at det i fangeleiren Buchenwald var et bur, hvor det bodde en ørn og en bjørn. Hver dag brukte tyskerne å slenge en jøde inn i buret. Hvor bjørnen rev personen i filler, og ørnen skrapet knoklene rene.

Historien blir fortalt av Morris Hubert, en da 82 år gammel pensjonert slakter. Artikkelen er skrevet av journalist Ari L. Goldman.

New York Times skriver:

Later, Mr. Hubert was sent to Buchenwald. ”In the camp there was a cage with a bear and an eagle,” he said. ”Every day, they would throw a Jew in there. The bear would tear him apart and the eagle would pick at his bones.” ”But that’s unbelievable,” whispered a visitor. ”It is unbelievable,” said Mr. Hubert, ”but it happened.”

– The New York Times 10. november 1988.

Hvordan en bjørn og en ørn kom over ens inne i et bur i Buchenwald er fortsatt uklart. Men det har i ettertid dukket opp noen bilder av en nazibjørn. Så det kan være denne det er snakk om.

FOTO: Ukjent.

Som vi vet bor det jo isbjørner i Nord-Polen.

Kjempeflaks

En annen gripende historie fra Holocaust er historien til jødiske Moshe Peer.

Moshe Peer skal ha vært bare elleve år da han ble innsatt i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Til alt hell overlevde han grusomhetene.

Ifølge avisen The Gazette Montreal skal Moshe Peer ha blitt sendt til gasskammeret hele seks ganger, og blitt gasset. Hvorpå han overlevde alle seks gangene.

Dette kommer frem i en artikkel avisen publiserte den 5. august 1993. Artikkelen ble skrevet av journalist Karen Seidman.

Faksimile fra avisen The Gazette Montreal 5. august 1993.

Og ja, det er en ekte artikkel. Forstå det den som kan.

Historiene er mange

I 2016 måtte den gang 86 år gamle Joseph Hirt tilstå at han hadde løyet til en amerikansk avis om sine opplevelser under Holocaust.

Den britiske avisen The Guardian publiserte en lengre artikkel om hendelsen. Hvor de siterte unnskyldningene som Hirt skrev i et brev. Hirt, som er er fra delstaden Pennsylvania i USA, hadde hevdet at han møtte Josef Mengele og rømte fra Auschwitz.

The Guardian skriver:

For years, Hirt gave public speeches about his experiences in the second world war, including his Jewish family’s flight from Poland to Belgrade. But he also told people that he was arrested by the Nazis, sent to the concentration camp at Auschwitz, and met Mengele, the SS physician who tortured prisoners of the concentration camp. Hirt claimed to have escaped under an electric fence at the camp.

He added an extraordinary prologue and epilogue to the story, saying that he saw Adolf Hitler turn his back on Jesse Owens at the 1936 Olympics in Berlin, and that he met Eleanor Roosevelt and Owens after his arrival in the United States.

– The Guardian 24. juni 2016.

Det hele startet med at en historielærer fra New York ble mistenksom overfor Hirts fortellinger. Fordi det ikke eksisterer noen registre som innholder navnet Hirt, for verken Auschwitz eller andre konsentrasjonsleirer.

Nok en person som prøvde å profitere på røverhistorier.

Å være kritisk

Hvis vi kan lære noe av disse historiene, så er det at folk lar seg overbevise om nær sagt hva som helst. Så lenge temaet er dramatisk nok – og så lenge den som fremmer historien hevder å være en forfulgt minoritet.

Det kan virke som om all kritisk sans forsvinner, delvis også fordi det er forbundet med aksept og godhet å tro på slike historier. Den som tviler på disse fortellingene blir jo gjerne stemplet som «holocaustfornekter» i tillegg. Noe som folk flest ikke synes er veldig fristende.

Trolig holder derfor mange klokelig kjeft når de blir servert slike røverhistorier. Det beste er jo å bare tro på det som blir fortalt. Og bare gå videre. Ikke sant?

Problemet med en slik tilnærming, er at man med å ikke tenke kritisk i møte med slike røverhistorier, bidrar til å legitimere innholdet. Samt å legitimere personene som fremmer påstandene som er usanne. Med å gjøre dette ødelegger man også for det som faktisk er sant. Når folk først innser at noen historier ikke er sanne, så er det lett å tenke «hva mer er det som ikke er sant?».

Særlig når slike røverhistorier kommer fra akademiske forlag, og de store mediene, så er det uheldig.

Del innhold: