Hva skjer når fristelsen ikke fremstår som ond, men som fornuftig, rimelig og naturlig? Ludvig Hofacker (1798–1828) viser hvordan djevelens mest effektive angrep ofte skjer gjennom det som virker klokt og selvsagt.
Teksten du nå leser, er en modernisert oversettelse av en preken fra Predikener paa alle Søn- og helligdage. Verket foreligger her i tredje opplag fra 1872, med forord datert 1833, men innholdet stammer fra begynnelsen av 1800-tallet og tilhører den klassiske lutherske vekkelsestradisjonen.
Hofacker retter ikke oppmerksomheten mot grove, åpenbare fristelser, men mot dem som skjuler seg bak fornuft, nytte og «det naturlige». Han viser hvordan mennesket kan leve i full overbevisning om å handle rett, klokt og moralsk, og likevel være ført bort fra Gud. Prekenen er knyttet til evangelieteksten om Jesu fristelse i ørkenen, men anvendt med skarp brodd på både individ, kirke og tidsånd.
Selv om teksten er nesten to hundre år gammel, er dens anliggende ubehagelig aktuelt: Hva skjer når det synlige får all verdi, når det usynlige reduseres til fromme forestillinger, og når troen langsomt erstattes av selvtilstrekkelig fornuft? Det er dette spørsmålet Hofacker presser fram – uten å tilby trøst før sannheten er sagt.
De relevante bibelsitatene som brukes i teksten nedenfor er hentet fra Bibelen 2011.
Andre søndag etter helligtrekongersdag
Tekst: Matt 3,13–17 og 4,1–11
Da kom Jesus fra Galilea til Johannes ved Jordan for å bli døpt av ham. Men Johannes ville hindre ham og sa: «Jeg trenger å bli døpt av deg, og så kommer du til meg?» Jesus svarte: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Da lot Johannes det skje. Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.»
Jesus ble så av Ånden ført ut i ødemarken for å bli fristet av djevelen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»
Da tok djevelen ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet: Han skal gi englene sine befaling om deg. Og: De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.»
Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.» Så tok djevelen ham med seg opp på et meget høyt fjell og viste ham alle verdens riker og deres herlighet og sa: «Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.» Da sa Jesus til ham: «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» Da forlot djevelen ham, og se, engler kom og tjente ham.
Slik som alle dør i Adam, skal også alle bli gjort levende i Kristus. Ved Adams synd kom døden inn i verden; ved Kristi blod er livets rettferdiggjørelse blitt åpenbart. Det den første Adam, menneskeslektens første stamfar, gjorde galt og ødela, måtte den andre Adam, menneskenes andre og åndelige stamfar, gjøre godt igjen.
Slik våre første foreldre falt ved slangens forførelse i paradiset, slik måtte også han som var kommet for å lege det dype bruddet synden hadde skapt, tåle den gamle slangens fristelser – bare langt sterkere, mer raffinerte og mer bedragerske enn dem våre første foreldre ble utsatt for. Slik må vi forstå beretningen om hvordan Guds Sønn etter sin dåp ble ført ut i ørkenen og der fristet av djevelen.
Denne fristelseshistorien kan godt sammenlignes med den i paradiset. Man ser at den gamle slangen er den samme begge ganger, men at han gjennom nær fire tusen års erfaring ser ut til å ha blitt langt mer listig. Eller vi kan si det slik: Etter Guds vilje fikk Satan lov til å friste den andre Adam langt hardere enn den første.
Den første ble fristet i overflod, i paradiset; den andre i sult, i ørkenen. Der våget Satan grovt å motsi Guds ord direkte; her visste han til og med å sitere et Guds ord for å støtte sine fristelser. Der viste han seg åpent som Guds fiende; her opptrådte han som Guds venn – helt til den siste fristelsen, da hans sataniske natur kom klart frem.
Disse fristelsene var langt sterkere og mer finurlige enn dem i paradiset.
Kjære tilhørere: På Guds Sønns enfoldighet måtte Satans fristelser strandes. Frelseren har overvunnet ham – ikke bare i ørkenen, men også senere, og fremfor alt på Golgata. Men derfor må vi ikke tro at djevelen ikke lenger er virksom. Skriften lærer oss noe annet.
«For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Ef 6,12).
Slik vil det være helt til disse verdens herskere blir styrtet i avgrunnen. Derfor er det ikke upassende i dag å tale om hvordan vi kan overvinne djevelens fristelser.
Jeg vil tale:
- om djevelens fristelser
- og kort om hvordan vi kan overvinne dem.
Å, himmelske Far, du vet hvilken stor fare for sjelen som stadig truer oss fra Satan, som er ond og listig og langt overlegent den menneskelige natur. Siden vi har så svake øyne og er kommet så langt bort fra enfoldigheten, gjennomskuer vi ikke Satans knep til bunns. Mye fremstår for oss som ondt som er godt, og mye som godt som er ondt. Dersom du ikke leder oss ved din hånd, går vi til grunne. Å, himmelske Far, led oss da etter ditt velbehag!
Gud, vor Fader, staae os bi,
og frels os fra Elende!
gjør os ret fra Synden frie
og giv os en salig Ende!
skjænk os mod Satan Seir og Ro,
ophold os i en stadig Tro. –
Du vor Grundvold ene være,
Du ene Hjertets Trang kan bære,
Dig vi vil os heelt fortroe,
med sande Christnes Skare
undslippe Djævlens Snare
og med Guds Rustning os forvare:
Amen, Amen, da o da
vi synge skal Hallelujah!
1. Jeg vil altså først si noe om djevelens fristelser.
Her må vi først og fremst merke oss at den største delen av menneskene ikke har noen fristelse å utholde fra Satan. Den overveldende majoriteten av menneskene består av Satans tjenere. Dem frister han ikke. På dem er han trygg. De gjør hans vilje, de lever slik han vil ha det. Hvorfor skulle han friste dem?
«Hele verden», sier Johannes (1 Joh 5,19), «ligger i det onde» – i djevelen, i avgrunnen, innelukket, gjennomtrengt og bundet av Satans mørke krefter. Hvorfor skulle han friste dem, når han allerede eier dem, hersker over dem og omslutter dem – når han er deres fyrste, deres konge, deres gud, deres alt? Det er jo også dette han sier i dagens evangelium:
«Alt dette vil jeg gi deg», og etter Luk 4,6 legger han til:
«For makten er gitt i min hånd, og jeg gir den til hvem jeg vil.»
Hvorfor skulle han da friste verden, som allerede tilhører ham?
Nei, han kan ikke friste den, for den tenker jo på samme måte som han.
Hvor mange tusen mennesker vandrer ikke daglig inn i evigheten som – kanskje uten selv å vite det – har vært djevelens mest lydige slaver? Han har drevet, ledet og ført dem i sine snarer på den brede veien til fortapelse. De har rolig sett på hvordan sjelmorderen drepte deres sjel. Ja, de har sagt ja og amen til det og funnet den største glede i det.
Har han forespeilet dem ære blant mennesker, eller vinning og eiendom, eller kroppslige nytelsesmidler – uansett hvilke bilder han har holdt frem for dem – så har de løpt etter det og dermed gjort seg skyldige i misunnelse, vrede, fiendskap, ondskap, løgn, hemmelige intriger mot sin neste, hevngjerrighet og grådighet – kort sagt alt de selv ønsket.
Slike mennesker frister ikke Satan. Da måtte han ikke være den gamle, listige fienden dersom han gjorde det.
Men kanskje er det noen som gratulerer seg selv og tenker: «Gudskjelov at jeg ikke hører til disse!» Kjære tilhørere: Jeg vil si dere hvordan det faktisk forholder seg med dette slaveriet under Satan.
Slike djevelens tjenere er vi alle av natur. Ved djevelens list kom synden inn i verden og har trengt gjennom til alle mennesker. Dermed har vi kommet i fellesskap med den store og første synder – med djevelen. Og siden han er mørkets overhode og fyrste, er han også blitt vårt overhode og vår fyrste. Av natur står vi under hans herredømme.
I åndens verden finnes det i grunnen bare to riker: lysets rike og mørkets rike. I ett av disse må vi være – det finnes ikke noe tredje. Av natur er vi ikke i lysets rike, men må først bli født inn i det gjennom gjenfødelsen. Derfor er vi av natur i mørkets rike, av natur djevelens tjenere – noe Guds ord også bekrefter mange steder (Kol 1,12–13).
Bare den som ikke lever etter de lystene og innfallene han har av natur, bare den som er kommet i fiendskap med sitt gamle jeg – med andre ord: bare den som er blitt et Guds barn ved troen på Herren Jesus; bare den som bærer et hjerte renset ved Lammets blod – bare han er ikke lenger en Satans slave. Bare han er befridd fra djevelens skammelige lenker, og forblir fri, dersom han ikke igjen inngår fellesskap med djevelen og hans gjerninger.
Dette er den store friheten – Guds barns frihet. En frihet verden ikke kjenner, men bare Guds barn kjenner. Ikke en frihet fra verdslig orden og øvrighet, slik mange gjerne skulle ønske for å kunne tilfredsstille sine lyster bedre, men en åndens frihet: en frihet fra djevelens slaveri. Det er denne friheten Frelseren taler om når han sier:
«Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.»
Men den som Guds Sønn ennå ikke har frigjort, er fortsatt en slave. Legg merke til dette. Prøv deres indre. Spør dere selv om dere allerede har smakt noe av denne friheten. Spør ikke først om dere har vært utsatt for djevelens anfektelser – for i sannhet vil mye dere kaller djevelens anfektelse ikke være det – men spør heller om mørkets syndelenker allerede er blitt tunge for dere, som en tung byrde; om dere har sukket under dem og bedt om frihet i Kristi blod.
Dette er viktige og høyst reelle spørsmål som vi må stille vårt eget hjerte, dersom vi ikke vil gå fortapt som dårer.
Bare de som følger Frelseren, blir utsatt for djevelens fristelser. I gjenfødelsen blir menneskenes øyne åpnet ved Den hellige ånd. Den tidligere blindheten forsvinner. Man begynner å se. Man får – som apostelen sier – «lys til hjertets øyne».
Og da får de fleste ting et helt annet utseende enn før. Mye som man tidligere oppfattet som en fristelse fra Satan, betrakter man ikke lenger slik. Og mye som man før bare anså som et helt naturlig innfall, erkjenner man i sannhetens lys som en fristelse fra Satan.
Hvor naturlig virker for eksempel ikke denne tanken: Siden jeg lider sult og er svak, vil jeg bruke min guddommelige kraft til å forvandle steiner til brød. Hvis det ikke var lagt til at det var fristeren som hadde vekket denne tanken, kunne man nesten tro at Frelseren selv kunne ha kommet på den. Men den kom fra djevelen.
Videre blir i dette sannhetens lys mye erkjent som en satansk fristelse, som man tidligere har holdt for riktig og godt, og som alle mennesker også regner som riktig og godt.
La oss vende tilbake til det forrige eksemplet. Dersom Herren hadde vært et menneske som oss, ville djevelens vennlige råd nok ha fremstått som både riktig og godt. For da ville fornuften ha grepet inn og sagt: Det er jo sant – hvorfor skal du sulte? Du kan jo hjelpe deg selv. Hadde Gud gitt deg denne kraften dersom det ikke var hans vilje at du skulle bruke den? Og se, nå er tiden åpenbart kommet, for du lider jo bitter sult, og så videre.
Kjære tilhørere: Hva kan være mer naturlig og fornuftig enn slike tanker? Og likevel ville alle disse tankene ha vært fall- og syndetanker. For Frelseren var i sin daværende situasjon satt på en trosprøve, der han skulle vise om han fullt og helt, uten forbehold, betrodde seg til Faderens ledelse.
Slik blir mange mennesker styrt av Satan under dekke av det naturlige, gjennom fornuftige slutninger, uten at de vet det. Ja, det blir til og med kalt riktig og godt. Gjennom sin fornuft, gjennom sine veloverveide tanker, gjennom sine naturlige slutninger som springer ut av vantro, blir de Guds fiender – uten engang å vite det.
Å, hvor mye bønn, hvor mye enfoldighet, hvor mye omgang med Guds ord kreves det ikke for å unngå å bli forført av sine egne tanker, og dermed av djevelen, og for i alle ting å kunne dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne (Rom 12,2).
Vi må likevel ikke forestille oss djevelens fristelser som rent åndelige, som om han bare ved hjelp av begreper og fordreide moralske prinsipper forsøker å føre hjertet bort fra sannheten. Nei – han vekker bilder i oss. Han griper tak i de innerste, dypeste bildene av vår egenkjærlighet og våre kjæresynder, og han legger sitt bedrag over dem. Sjelen skal finne behag i dem, og slik bli ledet inn i djevelens vilje.
Denne vekking av bilder kan være forbundet med sterkere eller svakere følelsesbevegelser og kroppslige reaksjoner. Vi ser denne djevelens metode i fortellingen om Kristi fristelse.
Vi ser at Satan er svært opptatt av å fremkalle bevegelser i Herrens Jesu hellige sjel ved hjelp av bestemte bilder som han holder frem for ham, for på denne måten først å lede ham til vantro, deretter til formastelse, og til slutt til avgudsdyrkelse.
Jesus hadde fastet i førti dager i ørkenen, og nå var han sulten. I dette farlige øyeblikket går fristeren til ham og taler om brød: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!»
Enhver av oss som noen gang har vært sulten, vet hvilken virkning en levende forestilling om brød – med andre ord selve bildet av brød – kan ha på sjelen. Hvilket velbehag hjertet kan kjenne bare ved ordet «brød». Hvilken begjær, ja, lengsel som kan oppstå. Med dette bildet forsøker djevelen å vekke en sterk begjærlighet i Jesu menneskelige natur, for slik å svekke den indre styrken som holdt fast ved Gud og stolte på Faderens ledelse. På denne måten ville han forlede Frelseren til et selvstendig, egenrådig skritt som ville ha gjort ham til en synder.
Den samme fremgangsmåten ser vi i den andre fristelsen. De sto på templets tinde. «Er du Guds Sønn», sier djevelen, «så kast deg ned herfra.» Her forsøker han å vekke et hovmodig bilde i Herrens sjel. Hvor vakkert ville det ikke være om du svevde ned herfra? Hvilken oppsikt ville det ikke vekke! Alle ville anerkjenne deg som Messias!
Dette bildet holder han frem for ham for å lokke ham til formastelse, til å friste Gud gjennom et unødvendig mirakel. For å styrke sin oppfordring siterer fristeren et bibelord: «For det står skrevet: Han skal gi englene sine befaling om deg. Og: De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.»
Satan må selv ha kjent at bildet var for svakt og oppfordringen for sterkt i strid med Frelserens sinn, siden det her ikke engang dreide seg om hjelp i nød, slik som i den første fristelsen, men bare om utførelsen av et svevende, forfengelig innfall. Eller kanskje hadde han i den første fristelsen merket Frelserens dype ærefrykt for Guds ord. Uansett misbrukte han Guds ord for å styrke sin fristelse – et ord hvis kraft han trolig kjente godt, siden englene mange ganger hadde hindret ham i hans morderiske gjerning mot dem som skulle arve frelsen.
Men også denne gangen ble han avvist med et enkelt Guds ord.
Den tredje fristelsen var enda tyngre. På et høyt fjell viste han Frelseren – som Lukas sier – «i et øyeblikk», sannsynligvis gjennom en slags overnaturlig fremkalt oversikt, all verdens prakt, tomhet og herlighet.
Dette var et hardt angrep på Jesu hellige sjel. Satan forsøker å vekke herskesyke, grådighet og hovmod, og samtidig en stor respekt for seg selv, som den som ikke bare eide alt dette og kunne dele det ut (Luk 4,6), men også gjennom sin makt kunne samle alt i ett eneste bilde.
«Alt dette vil jeg gi deg dersom du faller ned og tilber meg.»
For en grenseløs stolthet, for en enorm selvopphøyelse til guddommelig majestet og ære! Men nå avslørte han seg også klart som Satan.
«Bort fra meg, Satan!» heter det, «for det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.»
Slik ser vi at Satan hver gang forsøkte å fremkalle en uren bevegelse i sinnet gjennom et bilde, for på den måten å føre Guds Sønn til fall. Store og ytterst raffinerte var fristelsene Frelseren bestod. Likevel fristet Satan ham i det vesentlige med det samme som han også frister oss med – bilder:
- av kjødets lyst
- av hovmod og egenkjærlighet
- av øynenes lyst – grådighet, havesyke og herskesyke
Verden er fanget i disse djevelske bildene, og de troende blir fristet gjennom dem. «Elsk ikke verden, heller ikke det som er i verden», sier Johannes (1 Joh 2,15–17). «For alt som er i verden – kroppens begjær, øynenes begjær og skrytet av alt en eier – det er ikke av Far, men av verden. For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, består til evig tid.»
Den som ikke elsker Faderen, elsker verden. Den som ikke er gjenfødt av Guds levende ord ved Den hellige ånd, er fanget i Satans bilder. De er ikke bare ingen fristelser for ham – han lever i dem. Hans sjelsliv beveger seg i dem. Han tumler med dem som med sin eiendom. Han henger med lyst ved disse bildene. Hans åndelige liv er vokst sammen med dem. Med andre ord: Han ligger i det onde, i Satan. Han henter sin åndelige livskraft fra Satan, fra helvete.
Se på verden, hvordan den ligger i det onde. Se hvordan øynenes lyst, kjødets lyst og hovmod har gjennomtrengt alt og forgiftet alt. Se hvordan alle verdens krefter og bevegelser styres av dette, og hvordan motivene bak menneskers handlinger springer ut av disse kildene.
Man sier gjerne: «Penger styrer verden.» Hvor sant er ikke det! Men er det slik etter Guds vilje? Skulle ikke kjærligheten styre verden i stedet for det elendige mammon?
Legg merke til hvordan de fleste menneskers handlinger, planer og skjulte overveielser – gjort i hjertet på sengekanten – retter seg mot vinning, eiendom, karriere, kroppslige nytelser, opphøyelse, ære og anseelse blant mennesker, eller makt og befestning av denne, i det små og i det store. Nettopp derfor blir man misunnelig, urettferdig, voldelig og lovbryter. Nettopp derfor lyver man, baktaler, smigrer, underkaster seg, hevner seg og tåler alle slags plager for kropp og sjel.
Man behøver bare å åpne øynene for å se at verden ligger i djevelen, at han er dens fyrste og hersker.
La oss også granske vårt eget hjerte. Kjære brødre: Hvorfor arbeider vi? Hvorfor gjør vi livet så tungt for oss selv? Hvorfor sliter og strever vi? Hva er målet med alt dette? Er det Guds bud om å spise vårt brød i vårt ansikts sved som driver oss, slik at vi i enfoldighet følger dette budet og overlater resten til Herren, slik det sømmer seg for kristne?
Eller er det ikke også slik at vi handler på egen hånd ved siden av – med tanke på å bli kvitt gjeld, tjene mer, etterlate barna en viss sum? Og er vi sikre på at dette er etter Guds vilje? Eller gjør vi det uten Gud, i vantro, drevet av et bilde som svever for sjelen og ikke er av Faderen?
Med andre ord: Hva er det som driver oss i vårt kall – Guds vilje eller vårt eget jeg, altså djevelens vilje?
La oss videre spørre: Hvilke bilder har vi i hjertet, som oftest melder seg i våre tanker og sprer en slags velvære i oss? Hvilke bilder har vi av oss selv – av vår forstand, vår dyktighet, vår rettskaffenhet, vårt kristne sinn? Hvilke bilder har vi av andre ting?
Finnes det ingen kjødets lyst i oss? Hva regner vi som den høyeste lykke, det mest ettertraktede? Jeg frykter at dersom hver enkelt av oss svarte ærlig, ville de fleste måtte si: Den høyeste lykke er et behagelig, sorgløst liv i sanselig velvære.
Å, hvor fanget vi er, hvor bundet og innsnørt i Satans lenker!
Kjære tilhørere: Den som ikke vil gå fortapt og forbli den ondes slave, må bli et nytt menneske. Et nytt liv, nye tanker, nye drifter, nye bilder, nye ønsker og en annen kjærlighet må oppstå i vårt hjerte. Vi må bli gjenfødt – ellers kan vi ikke se Guds rike.
Men når et menneske med alvor strekker seg etter denne gjenfødelsen, og det guddommelige liv virkelig slår rot i ham, da er det sikkert at Satan vil friste ham. For den som trer inn i den kristne kirke, sier et gammelt dåpsritual, går inn i en åndelig strid. Det er stor virksomhet i djevelens rike (1 Pet 5,8), og en sjel som er blitt reddet ut av det, må være på vakt.
Mørket er likegyldig til hvordan det får noen til å falle, bare det lykkes. Snart bruker det ett middel, snart et annet. Snart gjør det Guds ord mistenkelig, som da fristeren sa: «Er du Guds Sønn?» – og dermed satte spørsmålstegn ved Faderens ord: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede» (Matt 3,17). Andre ganger forsøker djevelen å frata Guds barn trøsten i deres utvelgelse, slik han forsøkte å frata Frelseren vissheten om at han var Guds Sønn.
Noen ganger prøver han i nødens stund å knuse tilliten til Guds faderhjerte og lokke mennesket til fortvilet selvrådighet, ofte rett før hjelpen kommer ovenfra. Andre ganger vekker han hjertets forfengelighet og lokker mennesket til uvanlige og overmodige handlinger. Atter andre ganger maler han verdens ære og herlighet i sterke farger, og Guds ære som liten. Kort sagt: Det finnes ingenting Satan ikke forsøker for å trekke sjelen bort fra den rette, enfoldige veien etter Guds ord.
Vil man gripe Kristi fortjeneste i tro, sier han: Du er altfor syndig. Vil man følge i Frelserens fotspor, sier han: Du blir jo frelst som synder uansett, så ta det ikke så nøye. Har man lengsel etter å bli oppløst og være med Kristus, kan han til og med gi det råd: Ta ditt eget liv, så blir lengselen oppfylt.
Hver tid har sine fristelser – også vår tid. Hver tid har sine tegn. Elias’ tid hadde tegn fra himmelen. Frelserens tid hadde tegn på jorden. Også vår tid har sine tegn, og den som legger merke til dem, finner nok av lyst i det.
Slik har også vår tid sine særegne fristelser. Tidsåndens hovedretning i denne sammenheng er en lettsindig og hovmodig vantro. Vår tid har kommet langt i forstandens utvikling. På mange områder er man blitt forbausende klok. Men når det gjelder det guddommelige, kan man i dag med rette bruke Paulus’ ord: «Da de mente seg vise, ble de dårer.»
Hvor mange er det vel som fortsatt erkjenner Guds kraft, Guds finger, i naturen? Hvor mange tror at fruktbare og ufruktbare tider kommer fra Herren, og at han retter dem etter menneskenes forhold? Nei – alt mener man å kunne beregne og forklare på forhånd, som om verden bare var en maskin der alt går etter en fastlagt orden, en maskin der Gud ikke lenger virker og styrer i frihet. Slik vil man ha det, og slik hevder man at det er.
Man frykter ikke Gud og gir ham ikke æren. Det står skrevet at når Guds siste dommer og hjemsøkelser går gjennom naturen over Antikrists rike, skal menneskene bite tungen i smerte og likevel ikke omvende seg for å gi Gud æren (Åp 16). Hvor kommer denne enorme forherdelsen fra? Den kommer av vantro. De vil ikke tro at slike ting kommer fra Gud. Og dette er allerede vår tids ånd.
Næring og virksomhet blir mange steder i verden avbrutt. Hvor mange er det som gir Herren æren for dette – som anerkjenner hans makt og søker å forstå hans vilje i denne nødens tid? Akk – få. Man leter etter årsaker her og der. Man skjeller ut myndighetene. Man finner forklaringer som knapt kan være mer usannsynlige. Men det er sjelden noen går så langt som å si: «Denne plagen kommer fra Herren.» Derfor omvender man seg heller ikke.
I vår tid er man i forbløffende grad opptatt av å fremheve tidsånden som en ånd av klokskap og fornuft. Man taler om menneskehetens stadige fremskritt. Man anser det som den største forbrytelse å ikke hylle tidsånden. Man gjør alt for at det såkalte tidsmessige lyset skal bli riktig utbredt og ikke mer formørket.
Alt dette ville vært godt – dersom det ikke fantes noen djevel. Men Bibelen lærer oss at han er denne verdens gud, og at tidsånden i hovedsak får sin form fra ham. Og sannelig: Han har brakt det så langt at det usynlige for vår tids mennesker fremstår som en ubetydelig skygge, mens det synlige er blitt det eneste vesentlige.
Forsynet, Guds virksomhet, hans ord, hans løfter og hans trusler – alt det Bibelen regner som stort – fremstår for mange som eventyr. Eventyr man kan avfeie i sin store klokskap, nærmest i drømme. Eventyr som, slik vår tids mennesker ser det, for lengst er avslørt som sådanne for alle fornuftige og tenkende hoder, og som bare den «dumme pøbel» fortsatt tror på.
Bare det som kan sees, bare sanselig lyst, bare det som pirrer gane og mage, bare det som gir ære og anseelse blant mennesker – bare dette har verdi, bare dette er stort, bare dette fortjener ettertanke og udelt oppmerksomhet. De usynlige tingene derimot, er ingenting.
Med full rett kan man betegne vår tids ånd med Paulus’ ord (Fil 3,18–19):
«Mange lever som fiender av Kristi kors. Fortapelse er deres mål og magen deres gud, skam gjør de til ære, og de søker bare det jordiske.»
Se hvor langt djevelen har brakt det – djevelen, hvis eksistens de avviser som gammel overtro. Men dette er hans mesterstykke: at han har klart å fjerne troen på sin egen eksistens og virksomhet fra menneskenes hjerter. Nå har han vunnet spillet. Ingen vokter seg for ham. Ingen kjemper og ber mot ham. Han kan gjøre som han vil. Det som er svart hos ham, får overalt gjelde som hvitt.
Tro ikke, kjære tilhørere, at alt dette bare gjelder de såkalte høyere samfunnslag. Nei – tidsånden har grepet om seg som en kreftsykdom og gjennomtrengt alle. Også vi mangler frykt og ærefrykt for Gud og hans ord.
Jeg vil ikke tale om de skriftforfalskerne som i vår tid bruker nesten hele livet på å forvrenge Guds ord, stille det i et falskt lys og fremstille det som den største og mest utrolige løgn – og som likevel blir lyttet til med enorm glede av utallige. Om disse djevelens særlige redskaper taler jeg ikke.
Men finnes det da ingen skriftforfalskere blant oss? Behandler vi Bibelen med den ærefrykt den fortjener? Ydmyker vi oss under dens ord? Søker vi aldri andre tolkninger enn den rette, bare for å tjene våre lyster? Og forsøker vi virkelig å ta imot hele Skriftens sannhet i vår tro, uten å utelate det som ikke behager oss?
Å, hvor ofte blir ikke menneskeord satt over Guds ord – til og med av mange som oppriktig søker Guds rike!
2. Hvordan skal og kan vi overvinne alle disse fristelsene?
Ikke ved vår egen kraft – for vi er altfor svake, og Satan er altfor mektig. Kan noen som har falt i vannet, dra seg selv opp etter håret? Vi trenger derfor en annen hjelpende hånd. Vi trenger Kristus, han som har overvunnet den sterke.
I Johannes’ åpenbaring 12,11 vises det hvordan slangen, den gamle frister, brødrenes anklager, er blitt overvunnet av brødrene: «De har seiret over ham ved Lammets blod og ved det ordet de vitnet, og de hadde ikke livet så kjært at de ikke ville gå i døden.»
Her blir tre midler gitt oss for å overvinne Satan.
De har overvunnet ham ved Lammets blod – ved kraften i Kristi blod. Denne kraften må hjertet ha erfart. Det må være gjennomtrengt av den, leve i fellesskapet med Kristi forsonende og helliggjørende blod. Hjertet må vite, gjennom levende erfaring, hva disse ordene betyr: «og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd.» Da kan det gjennomskue og overvinne den ondes fristelser.
«Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere», sier Frelseren. Om slike sjeler sier Johannes: «Den onde rører ham ikke.»
Når en synder i sin nød smaker noe av syndenes forlatelse, erfarer han noe av kraften i dette blodet som fløt på Golgata. Og dersom sjelen holder seg til Kristus, erfarer den stadig mer av denne kraften. Den blir dypere nedsenket i den. Denne blodets kraft, skjult for verden og derfor ringeaktet, blir for en etterfølger av Frelseren stadig større, mer uunnværlig og mer nødvendig – i livet, i lidelsene og i døden.
Jesus hadde intet av den gamle Adams blod i seg. Han var det eneste menneske uten synd. Han hadde overvunnet alle Satans fristelser. Det lyktes ikke Satan å forgifte Menneskesønnen. Slangen fikk tillatelse til å utøse all sin ondskap og grusomhet over ham, men møtte bare et lam i saktmodighet. Denne verdens fyrste kom, men han hadde ingenting i ham. Og slik utøste vår Frelser sitt blod til soning for hele verdens synder.
Den som som en fattig synder finner tilgivelse ved troen på Frelseren, og dermed får del i kraften i hans blod, bærer noe i seg som Satan ikke kan motstå – noe han flykter fra, som for Guds ansikt.
Når mørkets krefter trenger inn, må sjelen igjen søke sin tilflukt i kraften av Kristi blod og kors – og Satan er overvunnet.
For en herlig, stor og ubeskrivelig kraft det er i dette blodet!
Slik blir det også lovprist i en gammel sang:
Dit Blod, den ædle Saft,
har saadan Fynd og Kraft,
at og den mindste Draabe
al Verdens Folk tilhobe
kan frelse, og bekrige
al Satans Magt og Rige.
De har overvunnet ham ved Lammets blod og ved ordet de vitnet – ved Guds ord. Jeg må skamme meg for Frelseren når jeg ser hvordan han, Guds Sønn, omgås Ordet: hvordan han setter alt på det, og bruker det som Åndens sverd, som vern og våpen mot djevelens fristelser.
Er det slik også hos oss? Er vi så fortrolige med Ordet? Står vi så våkne at Guds Ånd i rette stund kan minne oss om et bibelord, styrke vårt blikk og beskytte oss mot mørkets ånd?
Satan forkler seg ofte som en lysets engel – slik han gjorde da han fristet Frelseren, og slik gjør han også i vår tid. Da er det bare Ordet og en flittig omgang med Ordet som kan lære oss å skjelne det rette.
Til slutt har de overvunnet ham ved at de ga sitt liv like til døden. De satte alt inn – også det kjæreste et menneske har: livet. Selv om det nå ikke ser ut til at vi skal bli stilt overfor det samme, må likevel det sinnelaget som ligger bak, bli vårt.
Vi må få det sinnet av Herren at vi ofrer alt for å følge Frelseren og forbli i hans fellesskap, slik at han kan finne oss våkne når han kommer.
Den lunkne, svake og halvdøde kristendom er i grunnen ingen kristendom, men et slaveri under djevelen. Det gleder Satan seg over. Men den som virkelig løper med ekte iver, vil lære å kjenne Satans knep – og også overvinne dem.
Hva vil vi da si til alt dette? Dette vil vi si:
Vil vi ikke bli djevelens bytte,
må vi la oss beskytte av Frelseren.
Amen.
Den originale gotiske teksten kan leses nedenfor ved å bla med pilknappene nederst i vinduet.
2026-01-09T0853_NB_generated