I Norge har vi ingen reell ytringsfrihet. Her blir frie ytringer sett på som en forbrytelse mot kommunismen.
På grunn av dette vil jeg nå bruke litt tid på å vise deg hvordan reell ytringsfrihet faktisk ser ut, eller kan se ut.
Om ikke annet, så kun som et eksempel på hvordan reell ytringsfrihet skiller seg fra den syntetiske og avgrensede offentlige diskursen i land som Norge. Land hvor politisk korrekthet er viktigere enn sannhetsgehalten og legitimiteten av innholdet i offentlig diskurs.
For ikke lenge siden ble jeg klar over en vlogger som kaller seg Salamandren. Han er en amerikansk litteraturviter og lingvist som snakker helt åpent og uten filter om verdens mange problemer. I videoene sine tar han opp viktigheten av språket som verktøy for å kunne formulere tanker og idéer. Han påpeker at det å innskrenke språket vi bruker også innskrenker hvilke refleksjoner og konsepter vi kan formulere, og dermed også definere.
Et fritt språk, med frie ytringer, legger derfor til rette for en mer opplyst offentlig diskurs. Såkalte hatpratlover og annet som er ment å innskrenke hva folk kan formulere og tenke, bidrar dermed kun til å fordumme det offentlige ordskiftet.
Se bare på dette:
Sjokkerende? Støtende? Kanskje for noen.
Da jeg først fikk se videoene, tenkte jeg:
«Det er sånn ytringsfrihet virkelig er. Uten filter. Slik kan folk selv vurdere det som blir sagt, og overveie om budskapet er noe som er i tråd med deres erfaringer, kunnskaper, verdier og vurderinger.»
Enig eller uenig – jeg mener det er slik en opplyst offentlig samtale bør se ut. En offentlig samtale helt uten «hatparagrafer» og andre innskrenkinger av ytringsfriheten. En offentlig samtale hvor logos trumfer patos, og hvor frimodige ytringer kan og bør finne sted.
I realiteten beveger jeg meg i en juridisk gråsone bare med å legge ut denne videoen, og jeg bør programmatisk erklære at jeg «tar avstand» fra budskapet og innholdet. Selv om det bare er en gammel mann som sitter og prater om ting som han tenker på.
Dette er fordi jeg bor i et land hvor folk ideelt sett kun skal snakke om været og politisk korrekte ting – og det attpåtil på en anbefalt og riktig måte.
Heldigvis har jeg lov til å legge ut videoen(e) som en del av kritisk omtale, slik jeg også har lov til å legge ut bilder av en svastika eller noe for å drøfte mønster, form og symbolets forhistorie. På samme måte kan «hatefulle» karikaturer og symboler også publiseres i skolebøker og medier, som en del av undervisning og omtale.
Her bruker jeg den omtalte videoen som et eksempel på ytringsfrihet, ingenting annet.
I anstendighetens navn
Sannheten er at «ytringsfriheten» i land som Norge er begrenset til at følelsesstyrte kvinner, som ikke bryr seg om fakta, skal ha frihet til å snakke om «toleranse», «kjærlighet» og «mangfold». Bare fordi det får dem til å føle seg bra. Enkelte temaer, og da særlig kontroversielle og ofte viktige temaer, kan ikke røres med en seks fot lang pinne.
Jeg tror ikke at offentlig diskurs nødvendigvis blir bedre av å bruke ord som «nigger» og «judeo-demonisk». I det minste uten å begrunne bruken av det, og uten å gi det en nødvendig kontekst. Disse begrepene har i likhet med så mye annet kun verdi i logos, og ikke så mye i patos. Å skrike det gatelangs, eller bruke det bare for å bruke det, har lite eller ingen hensikt.
Likevel har disse begrepene en iboende verdi når de brukes til å formulere idéer, tanker og konsepter som kan føre til en opplyst samtale. I denne hensikten finner vi også etos – det etiske og anstendige.
Til og med politisk ukorrekte ord og meninger kan være etisk og anstendig, gitt de riktige forutsetningene. En slik forutsetning kan være å øke forståelsen av hvorfor ytringsfrihet og frie ytringer er viktig, eller for å formulere konsepter og tankerekker som vanskelig lar seg beskrive på andre måter. Hensikten helliger middelet, kan man si, i slike tilfeller.
I et sunt og friskt samfunn ville ytringene og meningene til folk som Salamandren blitt kringkastet via radiokanaler som NRK P2, slik at lytterne, eller de som ønsket å lytte, kunne vurdert innholdet og budskapet på selvstendig grunnlag. Det er som kjent lov å være uenig.
Problemene oppstår derimot når slike ting skal sensureres og nektes publisert, bare fordi følelsesstyrte mennesker ikke skal bli hysteriske. For det er unektelig noe hysterisk med det å innskrenke ytringsfriheten, og med dette også innskrenke hva folk kan formulere eller snakke om.