Mektige grupper jobber åpent for å forandre Europa – og skryter av det. Likevel er det du som blir kalt ekstrem hvis du nevner det.
Gjennom årene har jeg samlet navn på grupper som driver lobbyvirksomhet og politisk press for å gjennomføre sosiale og demografiske endringer i Europa. De opererer åpent, ofte under slagord som «mangfold» og «inkludering». Felles for dem alle er at de jobber for å endre Europas befolkning og verdigrunnlag.
Likevel er det påfallende at den nominelt konservative høyresiden aldri kritiserer disse aktørene. I stedet fokuserer de nesten utelukkende på innvandrerkriminalitet og islam – symptomer, ikke årsaker. De tør ikke ta i de egentlige maktstrukturene. Kanskje fordi de også er en del av spillet.
Her er gruppene:
Anti-Defamation League, European Union of Jewish Students, Union des Étudiants Juifs de France, Aktion Sühnezeichen Friedensdienste, Amadeu Antonio Stiftung, Jewish Council for Racial Equality, Community Security Trust, B’nai B’rith Europe, Foundation Remembrance Responsibility and Future, Ligue Internationale Contre le Racisme et l’Antisémitisme, René Cassin, Jewish Labour Movement, Paideia – The European Institute for Jewish Studies in Sweden, CEJI – A Jewish Contribution to an Inclusive Europe, Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter i Norge, Zentralwohlfahrtsstelle der Juden in Deutschland, Terezín Initiative, Wiener Holocaust Library og Shalom Europa.
Her i Norge er vi så heldige å ha Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret).
Senteret ble opprettet som en stiftelse av Universitetet i Oslo etter oppdrag fra den norske staten på initiativ fra Det mosaiske trossamfunn i 2001.
Kilde: Store norske leksikon.
Disse gruppene opererer helt åpent. De skryter uhemmet av virksomheten sin – på egne nettsider, i intervjuer, i nyhetsartikler, i taler på konferanser. De publiserer rapporter, strategier og veikart for hvordan de skal «forandre samfunnet», «omforme Europa», «fremme inkluderende identitet». Det er ikke skjult. Det er erklært.
Likevel – hvis du gjengir nøyaktig det de selv sier, og peker på konsekvensene av det de faktisk gjør, blir du straks stemplet. Da er du en «konspirasjonsteoretiker». «Ekstrem». «Radikal». Det spiller ingen rolle om du viser til kildene deres. Bare det å påpeke hva de driver med, gjør deg suspekt.
Den nominelle høyresidens unnfallenhet
Det jeg vil problematisere her, er ikke hva disse interessegruppene faktisk gjør, eller hva som motiverer dem – for alt dette har de selv gjort krystallklart. Det jeg derimot vil stille spørsmål ved, er hvordan den såkalte høyresiden konsekvent unnlater å nevne dem – langt mindre å kritisere dem som en underliggende drivkraft.
År etter år gnager den nominelt konservative høyresiden på det samme budskapet. De gjentar de samme historiene om kriminalitet, hijaber og parallelsamfunn – som et hakk i plata. Uten å komme videre. Uten å stille spørsmålet: Hvorfor skjer dette? Hvem har ønsket det? Hvem har presset det frem?
De nekter å gå i dybden, nekter å følge sporene oppover i makthierarkiet. For da må de konfrontere nettverk og institusjoner som ikke passer inn i deres enkle narrativer. Og kanskje viktigst: De måtte da innrømme at løsningen ikke ligger i mer politi og strengere straffer – men i en total revurdering av hvem som styrer utviklingen, og hvorfor. Den viljen finnes ikke. Så de maler videre på overflaten. Trygt. Innholdsløst. Kontrollert.
Det er slik narrativet kontrolleres. Virkeligheten får ikke diskuteres, bare benektes.
Jeg er fullt klar over at det å publisere denne teksten – enten du kaller det en artikkel, et blogginnlegg eller propaganda – vil vekke sterke reaksjoner hos enkelte. Jeg vet også at det trolig vil utløse de vanlige anklagene om antisemittisme, konspirasjonstenkning, antisionisme og lignende.
Kort sagt har jeg trolig klart å provosere hver eneste avskygning av idioti – fra ytterste venstre til ytterste høyre i det politiske teateret. Men hva skal de egentlig gjøre? De har ingen reelle motargumenter, ingen makt over meg, og ingen knapper å trykke på. Så de gjør det eneste de kan: de fornekter virkeligheten. De klamrer seg til narrativet sitt som et skjold mot alt som truer det tåpelige, uinformerte verdensbildet deres – et verdensbilde bygget på slagord, selvbedrag og intellektuell latskap.
For dem er det tryggere å leve i en løgn alle nikker til, enn å våkne opp til en sannhet som krever at de revurderer alt de trodde de visste.