Smak gjerne litt på ordet «mangfoldskompetanse». Det er den nye motegreia i bransjer hvor hudfarge og utforming på kjønnsorganer er viktigere enn hva du evner å prestere.
Typisk gjelder dette for NGO-er, deler av akademia, deler av offentlig forvaltning, mediebransjen, forlagsbransjen, deler av skoleverket, kommunikasjonsbransjen, kunst- og kulturbransjen og den type bransjer hvor prestasjoner ikke er en målbar størrelse.
Er du fremmedkulturell, feminist, kvinne, homofil, spiseforstyrret, venstreekstremist og så videre risikerer du å bli plassert inn i stillinger utelukkende på grunn av dette, ikke fordi du egentlig er så flink.
Den eneste oppgaven din blir å bare møte opp, rusle litt rundt med en Mac og en kaffekopp, og bare være et slags ansikt utad. Du skal smile og være mangfoldig, det er din rolle.
Jeg kaller dette «mangfoldsansettelser». Det er en utbredt antakelse at disse angivelig styrker merkevarer og den type ting.
I mangel på et bedre norsk uttrykk så tror jeg det handler om vanity, et engelsk ord som omtrent kan oversettes som forfengelighet på norsk. Man plasserer inn mennesker av kjøtt og blod som et statussymbol, som et slags pyntemøbel.
I motsatt fall er det gjerne sånn at folk mister jobben dersom de har, eller blir antatt å ha, «feil» meninger. Eksempler på dette er Eikrem-saken ved NTNU i Trondheim, Virtanen/Rønning-saken fra Trondheim kommune, eller historien om den norske politimannen som mistet jobben etter å ha kritisert Arbeiderpartiet.
Selv har jeg i stor grad unngått denne type turbulens, fordi jeg har unnlatt å legge hodet på blokka. Jeg har aldri søkt meg til stillinger hvor en slik problematikk er relevant. Derfor har jeg aldri blitt slengt ut fra nevneverdig høyde heller.
Mangfold når det passer
Filmer og TV-serier som fremstiller europeisk historie, eller som er basert på europeisk litteraturhistorie, er også spesielt utsatt for såkalt mangfoldskompetanse.
Da den jødiske regissøren Joel Coen satte opp filmen «The Tragedy of Macbeth» (2021) ble afroamerikaneren Denzel Washington satt til å spille skotske Macbeth.
Washington er riktig nok en dyktig skuespiller, men det hele blir litt påtatt, og det på flere måter.
Likevel er det ikke bare i dette ene tilfellet at mangfoldskompetanse blir komisk. Ethvert nyprodusert historisk kostymedrama på Netflix, som skal vise England og Europa i gamle dager, inneholder nå haugevis av mangfoldskompetanse.
TV-serien «Bridgerton» er nok et eksempel på dette. En TV-serie som liksom skal forestille England i perioden 1813 til 1827.
Den jødiske forfatteren Julia Quinn (tidligere Cotler), som har skrevet hele showet, har tidligere uttalt til Times of Israel at TV-serien er «akkurat det vi alle trenger». Slemmingene i «Bridgerton» er selvfølgelig også bare hvite.
Når man ser hvem som er regissører og produsenter for filmer og TV-serier med overdreven mangfoldskompetanse, danner det seg fort et mønster når man sjekker delen som heter «Early life» om dem på Wikipedia. Det er en viss overvekt av aktører som har en gitt bakgrunn.
Ikke ta mitt ord for det, sjekk det ut selv. Men pass på så ikke denne fyren kommer hoppende mens han peker og sier «konspirasjonsteori».
Å i det hele tatt legge merke til dette fenomenet er kontroversielt. Uansett om det er tilfeldig eller ikke.
Selvfølgelig er alle filmer, TV-serier og kostymedrama som skal forestille andre verdenskrig og Holocaust et unntak fra mangfoldskompetanse. Der er de slemme europeerne alltid hvite, og alle skuespillerne som spiller jødiske rollefigurer er alltid selv jødiske, for å skape autentisitet. Jeg tror det skal godt gjøres å finne noen tilfeller hvor dette ikke stemmer, men gi gjerne beskjed dersom du finner noen.
Jeg tror for øvrig at vi aldri får se dyktige svarte skuespillere som Coco Jones eller Yara Shahidi i rollen som Anne Frank. Det blir trolig for mye mangfoldskompetanse. Enkelte ting rører man ikke.
Nylig foreslo noen at Whoopi Goldberg hadde gjort seg bra i rollen som Adolf Hitler i den neste Holocaust-storproduksjonen.
Jeg er enig i det forslaget.
Det fine er at jeg kan vitse om sånne ting her på bloggen min uten at noen kan gi meg sparken for det. For å være ærlig tror jeg heller ingen bryr seg, og det er bra. Verden er vel blitt så vant med det.
Kanskje er jeg på alle mulige no-no-lister hos alt som heter bokstavorganisasjoner, men det spiller heller ingen rolle. Det lengste jeg uansett gidder å reise er Storlien eller Steinkjer. Jeg kan kjøre til Oslo av og til med gods, men det er også alt. Jeg har ikke engang vært på Nordkapp.
Viktig eller uviktig
Selv mangler jeg såkalt mangfoldskompetanse helt og fullstendig.
Jeg er hvit, jeg er mann og jeg er ganske epletypisk på de fleste områder. Det er ikke noe nevneverdig spesielt med meg egentlig, og det er jeg glad for. Dette lar meg ta en vei i livet hvor det jeg oppnår er basert på mine egne meritter, ikke på overfladiske og ytre kvaliteter.
I de bransjene hvor jeg frekventerer er det utelukkende prestasjoner og resultater som betyr noe. Det jeg leverer fra meg skal være av en tilstrekkelig høy kvalitet til å møte visse standarder, og så lenge det oppfyller disse kravene er alt såre vel. Hvem jeg er, hva jeg heter eller hvem som misliker trynet mitt, har ingen betydning.
Det er fordi det jeg gjør har reell og målbar nytte.
Etnisiteten min spiller absolutt ingen rolle. Hudfargen min kunne like gjerne vært grønn eller blå.
I min verden vil bunnlinja alltid være viktigere enn image og mangfold.
Money, bay-bay.
Dollar, dollar, bills y’all.
Det er hva vi har igjen til å bruke på matbutikken som har betydning. Det er derfor vi mennesker gjør andre ting enn å game hele dagen.
Mangfoldskompetanse er dermed helt irrelevant for meg og mitt. Jeg har aldri hatt bruk for det. Hele begrepet er verdiløst for meg, samme hvordan jeg snur og vender på det.
Hvorvidt bonden som dyrker grønnsakene har «riktige» meninger spiller ingen rolle for folk som spiser mat, og hvilken religiøs tro fiskeren som har dratt opp torsken har er heller aldri et tema. Dette er fordi jobben de utfører er viktigere enn hvem de er som personer. Skulle man brydd seg med å plassere disse menneskene i en gitt sjablong, så ville ingenting blitt gjort, ingenting hadde blitt produsert.
Derfor er såkalt mangfoldskompetanse kun viktig i de uviktige bransjene.
Uten kommunikasjonsrådgivere, influencere, unødvendige mellomledere, tokens i offentlige etater, politisk korrekte journalister eller professorer i genderqueer-historie, ville verden vært akkurat like bra – om ikke bedre. Ingen vil egentlig savne dem, fordi de er et luksusprodukt og det de representerer er ikke absolutt nødvendig for noe.
Kanskje vil noen protestere mot dette resonnementet, men det er utvilsomt sant. Mennesker har klart seg i tusenvis av år uten disse yrkesgruppene. Derimot er medisinmenn, smeder, fiskere, snekkere, kusker, bønder, slaktere og båtbyggere helt uunnværlig for ethvert samfunn.
Trondheim har eksistert i tusen år uten influencere, PR-rådgivere, professorer i genderqueer-historie og såkalt mangfoldskompetanse. Byen ville klart seg helt fint i minst tusen år til uten sånt. Det er jeg helt sikker på.
Det er på grunn av dette jeg ler så innmari av ting som såkalt mangfoldskompetanse, kvotering, kameraderi og den type ting. Særlig når jeg ser hvor selektivt det blir benyttet.
I realiteten er ikke mangfold en kompetanse i seg selv, det er noe som må oppstå naturlig som en følge av at ulike mennesker har ulike kompetanser. Innkvotering av folk på grunn av ytre kvaliteter vitner bare om hvor håpløst idiotisk ting er blitt.