ILLUSTRASJON: Public Domain (CC0).

– Mediene er Europas farligste fiende

En venn av meg sa det treffende for en tid siden: – Den største fienden av det europeiske folket, er de europeiske mediene.

Jeg rykket litt til da jeg hørte dette utsagnet. Men jeg kunne ikke gjøre annet enn å nikke anerkjennende.

Innerst inne visste jeg at hun hadde rett.

Å komme med et sånt utsagn i dag er tabu. Det er rett og slett helligbrøde og blasfemi. Slike utsagn regnes for å være ekstremistiske. Selv om de ikke nødvendigvis er særlig ekstremistiske, sett fra et mer objektivt aspekt.

I ethvert regime er propagandaapparatet veldig sentralt. Både for å spre løgner, og for å legitimere overfor folket de overtramp som elitene begår.

Slik er det også i Norge. Mediene fremhever inkompetente yrkespolitikere som om de er noe å samle på – samtidig som de rutinemessig utfører karakterdrap på regimekritikere. Dette er deres primære oppgaver. Alt annet er bare staffasje og bakgrunnsstøy.

Så lenge mediebedriftene kan håve inn penger med å snylte på offentlige støtte, samt utbetale millionlønninger til sine «ansatte», er status quo såre vel for de involverte parter. Politikerne får sin PR, og funksjonærene i propagandamaskineriet får sine penger.

Venezuelansk oppskrift

Selv har jeg bodd en periode i Venezuela som barn. Så det er et land jeg føler en slags perifer tilknytning til også i dag. Jeg prøver så godt det lar seg gjøre å oppdatere meg på nyheter derfra. Fortrinnsvis nyheter om regimet og om konfliktene.

Noe av det jeg husker best med Venezuela, er den åpenlyse korrupsjonen i samfunnet. Kjører du på rødt lys, kan du bare bestikke politiet på åpen gate for å unngå straffereaksjoner. Mediebedriftene i Venezuela er i lomma på myndighetene, og pumper ut propaganda for det totalitære sosialistiske regimet.

Venezuela og Norge har mange likhetstrekk. Selv om du (som oftest) ikke kan bestikke norsk politi med noen hundrelapper i trafikkontrollen, så utfyller mediene i Norge de samme basisfunksjonene som i Venezuela.

Ansettelser i både norske og venezuelanske medier skjer alltid, og uten unntak, gjennom politisk tilhørighet. Alle forfremmelser skjer på bakgrunn av ideologisk lojalitet. En lojalitet som må demonstreres av den enkelte funksjonær i propagandaapparatet. Gjerne med å vise hensynsløshet og infamitet overfor dissidenter eller grupper som er oppfattet som regimekritiske.

Trolig er det også slik at de funksjonærene som tilsettes og forfremmes i propagandafabrikkene, ikke selv fullt ut er klar over sin egen rolle. Tilsynelatende er mange så sauset inn i bortforklaringer om «redaksjonell frihet», at de blir helt blinde for å se seg selv utenfra.

Dette er den venezuelanske oppskriften.

Å se dette utfolde seg i praksis her i Europa, er på alle måter urovekkende. Men det er ikke noe nytt. Fenomenet har vært advart mot i flere tiår. Blant annet av den kjente medieeksperten og lingvisten Noam Chomsky.

Noam Chomsky sa det også veldig treffende:

«Propaganda is to a democracy what the bludgeon is to a totalitarian state.»

– Noam Chomsky

Noe som det er veldig vanskelig å nekte for.

Uten et overfinansiert propagandaapparat til å generere PR, ville ikke norske yrkespolitikere blitt oppfattet med den legitimitet som de blir i dag.

Distraksjoner

Mediene i Norge, og andre vestlige land, kan naturlig nok ikke utelukkende fokusere på å være et PR-byrå for elitene. De kan heller ikke utelukkende fokusere på hitpieces og karakterdrap på dissidenter. Hadde de gjort dette, ville publikum blitt mistenksomme.

Derfor må de skape enorme mengder distraksjoner, slik at de kan dryppe inn propagandaen i små doser.

På mange måter blir det som å koke en frosk. Dersom du kaster en frosk i varmt vann, vil den umiddelbart hoppe ut av gryta. Men dersom du legger frosken i kaldt vann, og gradvis koker opp vannet, vil frosken bli sittende i vannet og bli kokt.

Dette er et prinsipp som både norske og venezuelanske medier jobber etter i sin virksomhet.

Resultatet er enorme mengder med sport, kjendissladder og andre uvesentligheter. Hvis eneste funksjon er å være distraksjoner og støy. Slik at de mørkere hensiktene, løgnene og propagandaen, lettere kan porsjoneres ut i mindre doser.

Drypp for drypp.

Sport og kjendissladder er også veldig viktige og sentrale verktøy for å opprettholde en viss ro og orden. Folk bryr seg ikke om ting som Acer-avtalen, så lenge alle flater er dekket med uvesentligheter som sport. Kanskje da i særdeleshet fotball.

Under TV-sendinger med fotball kan vi se publikum stå og gråte eller juble over resultatene til favorittlaget sitt. Samtidig som de er uvitende om at deres egne «folkevalgte» politikere har vedtatt å doble strømprisene deres, overvåke dem mer, eller oversvømme nabolagene deres med økonomiske migranter.

Alternative medier

I løpet av de siste årene har det også dukket opp en del alternative medier. Både nyhetsmedier og debattmedier. Fellestrekket for alle disse er at de etter sigende søker å ta opp tematikk som de store propagandafabrikkene unnlater å dekke.

Noe som ved første øyekast kan virke som en fornuftig tilnærming.

Men også disse aktørene er i stor grad preget av distraksjoner. Om enn mer subtilt.

Flesteparten av disse alternative mediene er drevet av mennesker som søker blest om enkeltsaker. Gjerne ting som innvandring og integrering. Noe som fører til at de tiltrekker seg et publikum som er opptatt av det samme. Resultatet blir et monomant fokus på disse enkeltsakene, samtidig som de helt overser alle de andre sakene som de store propagandafabrikkene hysjer ned. Eksempelvis ting som stadig økende strømpriser, digital overvåkning, samt miljøproblemer.

Her kan det være at de såkalte alternative mediene bidrar til å gjøre mer skade enn nytte, på grunn av sine egne unnlatelser.

Så lenge de presenterer seg som alternativene som skal gi publikum det de ikke får fra de store propagandafabrikkene, så følger det med et ansvar for å faktisk gjøre som de lover. De alternative mediene gjør en stor tabbe med å ikke belyse kritikkverdige forhold som strekker seg forbi de enkeltsakene som de har fundert sin virksomhet og eksistens på.

Videre kan de alternative mediene utgjøre en sikkerhetstrussel for dissidenter. Særlig de alternative mediene som opererer med kommentarfelt. Noe som de fleste gjør. Disse aktørene blir som et slags fluepapir, som tiltrekker seg mennesker som gjerne har «feil» meninger og holdninger. Noe som deretter gjør disse alternative mediene til rene gullgruver for autoritære myndigheter og bokstavorganisasjoner som PST.

I tillegg blir de alternative mediene like upålitelige som de store propagandafabrikkene. Både fordi folkene som står bak er uerfarne og ofte ikke vet hva de gjør; men også fordi disse alternative mediene som hovedregel er like ideologisk funderte som de store propagandafabrikkene.

Publikum får på en måte valget mellom to onder.

Å lære en mann å fiske

Jeg er på alle måter en idealistisk sjel. Ofte ser jeg ukonvensjonelle løsninger på problemer. Ikke alltid er disse løsningene realistiske – eller holdbare.

Slik er det også i denne saken.

Løsningen jeg ser for meg, er å lære folk å tilegne seg relevant informasjon på egen hånd. Slik at folk slipper å måtte være avhengige av medier, eller en TV, for å oppdatere seg på hva som skjer.

Noe som naturlig nok forutsetter en økt transparens i så vel offentlig som privat sektor.

Men jeg mener det skal være mulig.

Allerede på grunnskolen bør det undervises i hvordan folk flest kan tilegne seg kunnskaper og informasjon på egen hånd. Innsyn bør bli et eget fag. Det samme gjelder kildekritikk. Kun slik vil man på sikt kunne bryte den avhengigheten som mange har overfor massemedier og propaganda. Kunnskap trumfer uvitenhet og ignoranse.

Hvorvidt dette er en realistisk løsning skal ikke være opp til meg å vurdere. Men det er det forslaget jeg har å komme opp med.

Akkurat nå lever vi i et samfunn hvor folk må benytte kommersielle aktører til å fortelle seg hva som er viktig, og hva de skal fokusere på. Noe som erfaringsmessig har vist seg å ha både utfordringer og problemer. Mer åpenhet og transparens i samfunnet, kombinert med allmenngjort kunnskap om hvordan man tilegner seg informasjon, vil potensielt kunne utgjøre underverker.

Og før du argumenterer med at det meste av informasjon allerede er åpent tilgjengelig, så vil jeg minne om at nettsidene til SSB er tungrodde, at rettspleien er for lukket, samt at statistikker og registre ofte krever betydelig egeninnsats for å benytte. Noe som hele samfunnet vil tjene på at blir tilgjengeliggjort på en mer åpen og lett måte, enn hva som er tilfelle i dag.

Del innhold: