Mandag ble den venstreradikale avisen Filter Nyheter klaget inn til Pressens faglige utvalg (PFU) igjen. Årsaken er at de skriver ting som det ikke er dekning for.
I tillegg gjenbruker de stoff som tidligere er felt i PFU.
Ifølge Document er det førsteamanuensis Øyvind Eikrem ved NTNU som har levert klagen denne gangen.
Filter Nyheter er også tidligere felt i PFU for udokumenterte påstander om Eikrem.
I klagen påpeker Eikrem at Filter Nyheter i en overskrift hevder at Eikrem angivelig har «fått sparken». Dette grunnet en kontrovers som Filter Nyheter selv startet i 2018, med å anklage Eikrem for å ha skrevet politisk ukorrekte vitser på Facebook.
Eikrem har ikke fått sparken ved NTNU, men det er en pågående personalsak ved universitetet som kanskje vil være avklart til jul.
Document gjengir klagen i sin helhet.
Artikkelens overskrift, «Fikk sparken etter rasisme-sak», er et klart brudd på Vær Varsom-plakaten. Det er helt utvilsomt faktisk feil. Uttrykket «fikk sparken» refererer opplagt til noe som allerede har inntruffet, dvs. før 2.8.2021. («Fikk» er preteritum av «å få».) Jeg er helt ukjent med at jeg skal ha «fått sparken» fra noe som helst. I skrivende stund sitter jeg på mitt kontor og utfører mine oppgaver på helt ordinært vis, så hvordan dette skulle være forenlig med Filter Nyheters publiserte overskrift, er noe som overskrider min forstand.
At slik uriktig informasjon spres om meg, er opplagt sterkt klanderverdig.
Det er så klønete gjort. Først publiserer de tvilsomme greier og blir felt i PFU for dette. Deretter later de som ingenting og publiserer mer tvilsomme greier, mens de gjengir de tvilsomme greiene som allerede er felt i PFU.
Hvordan de får det til kan man bare spekulere i.
Eikrem klager på flere brudd på VVp.
Artikkelen tar videre og resirkulerer gamle påstander, i lett modifisert form, fra Filter Nyheter sine oppslag (20.2.2020 og 4.3.2020). Teksten til artikkelen 2.8.2021 bygges opp på dette grunnlaget. Det som derimot er oppsiktsvekkende med framstillingen er at Filter Nyheter unnlater å nevne at nettopp de artiklene som det refereres til, er felte av Pressens Faglige Utvalg 28.10.2020 for brudd på god presseskikk. Jeg viser til PFU-sak 156/20 for sakens bakgrunn og konklusjon.
Det framstår som Filter Nyheter ikke evner å forholde seg til fellelsen eller ta lærdom av den. I stedet for å korrigere sine etiske feil, så fastholder Filter Nyheter påstandene, med kun kosmetiske justeringer, og henviser bare til sine egne felte artikler som grunnlag. Dette på tross av at grunnlaget allerede er kjent upålitelig! Mildt sagt så framstår dette som en meget merkelig praksis. Jeg ber derfor Pressens Faglige Utvalg vurdere om denne publiseringen også er et brudd på 3.2.
At Eikrem skriver klagen på jobben som han angivelig er sparket fra er litt spesielt.
Men det å klage til et selvdømmeorgan som baserer seg på et elastisk «regelverk» og skjønn betyr ikke nødvendigvis et konsekvent resultat.
Dersom PFU ikke forkaster klagen, fordi de vegrer seg for å felle gullguttene i Filter av politiske årsaker, vil Eikrem etter alle solemerker kunne få medhold i at det foreligger et brudd på VVp punkt 4.4.
Overskriften i saken det er snakk om mangler dekning – i og med at endelig avgjørelse ikke er tatt i saken.
Likevel har PFU mye rom her til å drive etisk gymnastikk for å lage en frifinnelse også, dersom dette er ønskelig. Noe det trolig er. Å felle et politisk verktøy for mange ganger etter hverandre vil kunne skade ideologiske interesser.
Videre klages det på punkt 2.1, 2.3 og 2.3.
Unndragelsen av de personlige relasjoner mellom journalist og parter i en konflikt, er intet mindre enn uredelig. De nevnte personene inngår i samme sosiale og politiske miljø, og dette er helt bestemmende for saksframstillingen. Dette bryter med selve prinsippene for fri og uavhengig journalistikk, og jeg ber derfor PFU vurdere hvorvidt dette er et brudd på punktene 2.1, 2.2. og 2.3.
Punkt 2.1 vil PFU garantert ikke se på som relevant for en slik sak. Videre er punkt 2.2 og 2.3 i klagen for øvrig bare å glemme. At aktivister bruker sine private venner som kilder for en sak de lager er i gråsonen, men det er åpenbart ikke et presseetisk brudd som sådan. Alle kan få tips fra naboer, venner og familie. I verste fall er det kun kritikkverdig at det ikke opplyses om disse relasjonene.
Jeg er rimelig sikker på at PFU ikke kommer til å gjøre noe som helst med for eksempel punkt 2.2 og 2.3. Hadde det vært snakk om VG derimot, ville avisen garantert fått på pukkelen for dette. Men iveren etter å korrigere slike ting er i stor grad avhengig av innklagede sakers prestisje, og ikke minst av medieindustriens umiddelbare behov for å opprettholde illusjonen om troverdighet og redelig spill.
Punkt 4.4 kan bli spennende. Sett i lys av tidligere praksis i PFU. Men når alt kommer til alt er ingenting sikkert.
Selv er jeg av den oppfatning at PFU-klager helst bare bør leveres for lolz. Gjerne med å klage inn prinsipielle ting, bare for å se hvordan det private og utenomrettslige klageorganet behandler problemstillingene.
Jo mer komplekse problemstillinger, desto morsommere kan det være å sende klager.
Men sånn bortsett fra underholdningens skyld har ikke PFU noen særlig verdi. Det et bare en gjeng løkruller uten noen reell makt til å sanksjonere. I tillegg konkluderer de ofte selvmotsigende. I realiteten er organets eneste funksjon å holde norske medieeiere og redaktører unna rettsvesenet, noe som ville blitt dyrt i lengden.
PFU er også litt komiske, i likhet med Norsk redaktørforening og den type ting. Dette er dypest sett helt meningsløse organer i en rettsstat som Norge, hvor lovverket regulerer ting som innsyn, offentlighet og publiseringer, og hvor domstolene et eneste forvalter av dette lovverket.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion