Jeg har hevdet det hele tiden. Norsk Redaktørforening tok inn Document åpenbart bare for å kaste dem ut med større fallhøyde.
Da Norsk redaktørforening (Nored) tok inn Document i 2018, var vi flere som så hva som egentlig skjedde og skjønte implikasjonene av det. Norske innholdsfabrikker ville skape en illusjon av åpenhet, takhøyde og fair game med å inkludere en alternativ aktør som ikke deler den ideologiske plattformen deres.
Slik kunne de skryte på seg bredde og åpenhet utad, mens de innad trolig har hatt andre planer hele tida.
Det er et eldgammelt triks som de fleste lærer på barneskolen. En dag blir outsideren liksom inkludert av de andre. De opptrer plutselig påfallende kameratslig og vennlig. Når outsideren begynner å føle seg godtatt så kommer de bakfra og dytter ham/henne ned en trapp eller ned i en snøfonn.
Forfatteren William Golding beskriver også dette fenomenet i klassikeren «Fluenes Herre» fra 1954.
Det er også (ofte dessverre) slik at vi mennesker tar med oss trekk og egenskaper fra barndommen vår gjennom hele livet.
Tro det eller ei, men det er faktisk ikke det groveste som ble skrevet i innlegget «Utblåsning helt på tampen» i Document.no. Forfatteren plumper ut med mange andre konspiratoriske påstander, som at:
• En rekke navngitte politikere er notoriske løgnere, faktaresistente og korrupte. Helt uten å dokumentere det – eller gi samtidig imøtegåelse.
• Koronavaksinen sammenliknes med «vår tids ZyclonB» – og meningsforfatteren slipper til med konspirasjoner om at vaksinen vil ta livet av oss. Også uten dokumentasjon.
• Hollywood og Big Tech forsøker å ødelegge kristendommen, muslimer forsøker utrydde kristne, og globalister ønsker lydighet til noe helt annet enn den kristne Gud.
• Konspirasjonsteorier om jøder
• Åpenbar rasisme mot muslimske nordmenn
• Sammenlikner en norsk samfunnsdebattant med Goebbels og skriver at han «løper fascismens ærend».
Jeg tror jeg stopper der, men det er ganske mye mer å hente fra debattinnlegget, publisert i en redaktørstyrt publikasjon. Så; Er det nok å publisere et, etter min mening, sinnsykt innlegg og dermed bli kasta ut av det gode selskap? Trolig ikke. Men dette stiller seg i en V E L D I G L A N G rekke av presseetiske tvilsomheter fra Rustad & co. Det er nå på tide at styret tar grep.
Slik begynner altså opptakten til utkastelse og utdriting av Document.
Document skal frames som den utakknemlige og usympatiske, som den slemme og ulydige. Dette skal rettferdiggjøre det hele.
Document har vært naive og latt seg lure av hyggelige smil, forestillinger om status og en vennlig tone. Lukta av sigar har vært for fristende også for andre, som Helge Lurås og Pål Steigan, som begge har søkt seg inn i det gode selskap men fått avslag. Trolig ville det blitt for vanskelig å hive ut alle tre på én gang, så det gode selskap nøyer seg i stedet med å kun ta inn den ene – som nå blir representanten for dem alle.
Samtidig prøver tidligere redaksjonssjef Lars Akerhaug fra Resett å krype tilbake inn i det gode selskap, med endeløse unnskyldninger og tydelig affekt. Det er vondt å se på.
Trolig vil det gode selskap bare utnytte Akerhaugs kvaler til å ha det litt moro på hans bekostning. De vil imøtegå ham med et håndtrykk og en kameratslig klem, mens de blunker ondskapsfullt til hverandre bak ryggen på ham. Deretter blir han trolig «tatt inn igjen» blant dem, for syns skyld, for å deretter bli skandalisert og sparket veldig offentlig for bagateller og påfunn – til stor jubel og latter.
Folk er for naive. Så grenseløst naive. Det er en typisk norsk greie tror jeg.
Innen luftfart er det et fenomen som heter point of no return (PONR). Det er når et fly ikke har rekkevidde til å returnere til basen, men bare kan fortsette ferden. Det vil være for sent å snu. Man «krysser Rubicon». Broene er brent. Alea iacta est.
Selv har jeg selvfølgelig ingen illusjoner om at det er mulig å komme krypende til det gode selskap om jeg en dag ønsker dette.
Det blir aldri noen systemjobb på meg uansett. Ingen tørrprat ved kaffemaskina, ingen kontordør med mitt navn på eller overtid. Noe sånt kan aldri skje. Det er jeg fullt og helt innforstått med.
Jeg kan unnskylde meg offentlig for å ha gitt uttrykk for «feil meninger» til jeg blir blå i fjeset. Jeg kan beklage for å ha tråkket presteskapet på tærne. Det kan være så ektefølt som det bare vil. Men det vil likevel ikke ha noe å si, eller utgjøre noen reell forskjell.
Det finnes ingen tilgivelse.
Derfor har jeg heller ingen forestillinger om at noe sånt kan være mulig.
Kanskje er det på tide at flere innser det samme. At flere skjønner at det aldri vil være noe å hente med å krype rundt, enten med unnskyldninger eller med forsøk på å krype opp i sandkassene til elitene.