Absolutt alle må mene det samme, gjøre det samme og utføre de samme oppgavene på samme måte, helt samtidig. Hvis ikke undergraves demokratiet innenfra.
Dette er hovedbudskapet i en kronikk i Aftenposten onsdag, skrevet av Astrid Sverresdotter Dypvik som er redaktør i Syn og Segn.
Dypvik klager over at folk som mener noe annet enn det som er godkjent og tillatt angivelig undergraver demokratiet i land som Tyskland.
Budskapet er grovt sett det samme som alltid fra disse miljøene: Mediene er så «frie og uavhengige». Uniforme meninger er demokrati. «Feil» meninger bør forbys. Alle som ikke vedkjenner seg den obligatoriske ideologien er skikkelig fæle mennesker.
Det er det samme budskapet. Hver. Eneste. Gang.
I Tyskland er den frie samfunnsdebatten under press. Dei som står bak, er politiske ekstremistar som utnyttar landets demokratiske lovverk til å undergrave demokratiet innanfrå.
«Den heilt openlyse passiviteten til politiet gjer meg rasande. Dei gjorde ingenting for å trygge kollegaene våre.»
Dette var den harde dommen til Frank Überall, som er leiar for det tyske journalistlaget (DJV), etter ein demonstrasjon i storbyen Stuttgart 3. april år. Rundt 10.000 personar frå det såkalla Querdenker-miljøet protesterte mot regjeringas koronapolitikk denne laurdagen. Aggresjonsnivået blant demonstrantane var høgt, og det ramma både politi og presse.
Her fremstilles det som «udemokratisk» at rundt 10.000 vanlige tyskere demonstrerte misnøye mot politiet og mediene. Men det blir verre.
Mye verre.
«Eit stort alternativt presseunivers»
Dypvik bekymrer seg over at folk med andre meninger publiserer ting på nett. Ifølge kronikken er dette et stort problem i Tyskland. Blant annet blir journalister kritisert på disse nettstedene. Noe som åpenbart er veldig udemokratisk.
Kronikken fortsetter:
Då eg arbeidde med boka Det mørke Tyskland, fekk eg merke at trugsmålet mot den frie pressa i Tyskland er langt meir omfattande enn einskilde valdsepisodar.
Dei siste åra har krefter på ytste høgre bygd opp eit stort alternativt presseunivers på nett. Publikasjonane har namn som PI NEWS og Compact. Dei har kommentarfelt der hets og sjikane mot einskildjournalistar er ein av ingrediensane som skaper engasjementet som nettstadene er heilt avhengige av.
Bloggen Journalistenwatch kallar seg «mediekritisk», men den blir i stor grad brukt til å kritisere einskildsaker frå dagspressa og til å initiere hetskampanjar mot einskildjournalistar.
Journalisten Patrik Gensing har spesialisert seg på å rapportere om ytre høgre. Han har påpeika at ein ved å rette retorisk skyts mot einskildpersonar er med på å gjere desse personane til potensielle mål for valdelege personar og grupper.
Som om ikke demoniseringen av vanlige personer i MSM gjør folk til mål for voldelige personer og grupper. For eksempel som målskiver for vold fra terrorgruppen Antifa.
Ein journalist eg var i kontakt med då eg arbeidde med boka, fortalde at han nesten aldri hadde motteke trugsmål og hets i jobbsamanheng. Ikkje før han byrja rapportere om ytre høgre. Han hadde ikkje publisert mange saker før e-postboksen vart fylt opp av hatpost.
Han fortalde også at han bur på hemmeleg adresse, og at han aldri under nokon omstende legg ut informasjon av privat karakter på nett.
Huff og huff. Nei og nei. Bloggen Journalistenwatch høres skikkelig fæl ut.
Jeg håper da inderlig ikke at vi får noe sånt her i Norge. Da går demokratiet i stykker. Helt sikkert.
Les også: Millionboligene: Thor Gjermund Eriksen loffer hjemme hos sin elskerinne
Vi kan krysse fingrene og håper at noe sånt ikke dukker opp her i landet.
Dobbeltmoral
Dypvik hevder videre at voldshendelser mot folk med «feil» meninger bare er enkelthendelser, og at disse hendelsene ikke er noe alvorlig.
Samtidig trekker hun selv frem andre enkelthendelser, hvor regimegodkjente DDR-journalister og politikere i Tyskland har blitt utsatt for vold. Når dette rammer dem er det derimot kjempealvorlig.
Som trugsmål mot ein fri samfunnsdebatt stiller einskildepisodar med vald mot journalistar frå radikale smågrupper sjølvsagt i ein anna liga enn den systematiske undergravinga av pressefridom som regjeringane i Ungarn og Polen står for.
[…]Den siste tida har tysk presse gjentekne gongar rapportert om at folkevalde, på alle nivå i tysk politikk, blir utsett for hets, sjikane og i nokre tilfelle også valdelege angrep.
Ingen har gløymd at den kristenkonservative lokalpolitikaren Walter Lübcke vart myrda på terrassen i sin eigen heim av ein nynazist etter å først ha blitt utsett for ein årelang hetskampanje på internett.
Én regel for dem selv, og en annen regel for alle andre.
Samtidig klager Dypvik over at volden i tyskland øker, og selvfølgelig gir hun hvite tyskere skylda for elendigheten.
Gjerningsmannen i Hanau var djupt prega av høgreekstrem hatideologi. Etter angrepet i Hanau peika mange tyske politikarar på ytre høgrepartiet Alternative für Deutschland som medansvarlege. Den sosialdemokratiske politikaren Lars Klingbeil sa at «det var ein mann som brukte skytevåpen i Hanau. Men det var mange som gav han ammunisjon. AfD var definitivt ein av dei». Cem Özdemir, som er politikar for partiet Dei Grøne, kalla AfD «hatets politiske fløy».
Sidan 2015 har ytre høgre gått fram i Tyskland. Samstundes har den politisk motiverte valden auka.
I realiteten er saken en ganske annen. Noen av oss husker fremdeles terrorangrepet på julemarketet i Berlin i desember 2016, som etterlot tolv døde og 56 skadde.
Les også: Fem forskjellige nasjonaliteter blant ofrene etter julemarked-angrepet (NRK)
Men ifølge Dypvik er nok alle de fremmedkulturelle terrorangrepene i Tyskland bare «einskildepisodar», i likhet med den systematiske multikulturelle volden og overgrepene.
«Einskildepisodar», må vite.
Men hvilken rolle spiller den objektive sannheten så lenge disse redaktørene og miljøet som de tilhører kan legge skylden over på hvite mennesker, i frykt for å tråkke feil personer på tærne?
Absolutt ingen rolle.
Disse miljøene har sine vedtatte og ofte feilaktige sannheter. Sånt skaper samhold og ønskelig ensretting.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion