Jeg har alltid ment at språklig disiplin er viktig, særlig ved bruk av deskriptive begreper. Det handler om å rope på hunden med dens riktige navn.
De alternative mediene Document, Resett og Rights oppfører seg fortsatt som om promoterte yrkespolitikere er faktiske politikere, og at produktene til innholdsprodusenter som Aller, Amedia og Schibsted er faktisk aviser. Dette er utbredte misforståelser som grunner i ukorrekt språkbruk.
Det samme gjelder for øvrig også amerikanske innholdsfabrikker, hvor aktivister er ansatt for å lage propaganda.
Ikke alt som kan trykkes på avispapir er journalistikk. Hvis Aftenposten eller Dagbladet publiserer overgrepsmateriale på sine sider, vil dette innholdet fortsatt bare være overgrepsmateriale. Det vil ikke på magisk vis bli journalistikk eller legitimt redaksjonelt innhold bare fordi det blir trykket på avispapir med en logo.
Woke journalist mener foreldrene må akseptere indoktrinering av barn i skolen
Nikole Hannah-Jones er initiativtager til New York Times-satsningen 1619-prosjektet, som «tar sikte på å omforme landets historie ved å plassere konsekvensene av slaveri og bidragene fra svarte amerikanere i sentrum av USAs nasjonale fortelling.»
Lanseringen i 2019 markerte at det var 400 år siden den første slaven ankom koloniene, og dette anses av Hannah-Jones & co som den viktigste hendelsen i USAs historie.
Nå går hun ut med støtte til den avsatte guvernøren i Virginia, Terry McAuliffe (D), som tapte valget blant annet fordi han uttalte at foreldre ikke hadde noe med hva barna lærte på skolen.
Bakgrunnen var opplæring av skolebarn i kritisk raseteori.
Les også: Benekter at barn lærer kritisk raseteori på skolen, tatt i løgn
Nikole Hannah-Jones er en aktivist. Ingenting annet. Alt hun gjør er aktivisme.
Alt innholdet hun lager og har laget for NYT er propaganda. Dette er hva Sulzberger-familien som eier NYT betaler henne for å gjøre. Hun gjør bare jobben sin, som er å produsere marketing for organisasjoner og pressgrupper som Black Lives Matter. Det skal også sies at hun har et visst talent for det hun gjør.
Å klage over at Nikole Hannah-Jones bare gjør jobben sin med å produsere markedsføringsinnhold, er å angripe problemet i feil ende. Riktig sted å begynne er å finne ut hvorfor Sulzberger-familien trenger noen til å produsere denne type stoff og innhold.
Organisert aktivisme
I april 2020 hadde organisasjonen Norsk redaktørforening rundt 800 norske medlemmer. Av disse er seks personer å regne som faktiske redaktører som prøver å gjøre en seriøs redaktørjobb. Dette er under én prosent av medlemmene.
Tilsvarende har Norsk Journalistlag med sine rundt 9 500 medlemmer i underkant av 20 faktiske journalister som gjør en seriøs jobb.
Stor oversikt: Se hvem som er medlem i Norsk Redaktørforening i april 2020
Resten av medlemmene i disse organisasjonene er for det meste aktivister. Oppgaven deres er å fremme globalisme og såkalt woke-ideologi med å produsere markedsføringsinnhold for disse tingene. I tillegg er oppgaven deres å være mer eller mindre ukritiske mikrofonstativer for myndighetene. Det er derfor de ansettes og løftes fram, det er derfor de får betalt, og det er derfor myndighetene finansierer bedriftene deres gjennom pressestøtte.
Det kanskje sprøeste med dette, altså der hvor ting velter over i høyst reell galskap, er at dersom du spør hvilken som helst av medlemmene i Nored eller NJ om de faktisk er redaktører eller journalister, så vil svaret alltid være «ja». De fleste tror oppriktig at de selv driver med objektiv og nøytral journalistikk, når de i realiteten stort sett kun produserer markedsføringsinnhold og PR-innhold.
Målene deres er som følger:
- Skape politisk turbulens overfor Russland, med å konstant demonisere russere og russiske medier.
- Fremme USA, amerikanske interesser, amerikansk populærkultur og amerikanske medier.
- Fremme NATO-samarbeidet som noe nødvendig, i stedet for å ruste opp Norges egen forsvarsevne.
- Fungere som PR-byråer for norske yrkespolitikere, som på naturlig måte aldri ville fått oppslutning blant norske velgere.
- Produsere infotainment og skape støy og distraksjoner når viktige ting skjer, slik at folk ikke får med seg hendelser som at E-tjenesten nå begynner å lagre alle nordmenns tele- og kommunikasjonsdata fra og med 1. januar 2022.
- Aktivt demonisere og henge ut enkeltpersoner og grupper som gir uttrykk for andre meninger og erfaringer enn det som blir forsøkt fremmet gjennom en veldig ensrettet dagsorden.
- Fremheve og rose enkeltpersoner og grupper som gir uttrykk for meninger som er i tråd med den ensrettede dagsordenen.
Dette er hva de får betalt for å gjøre. Dette er jobben deres.
På en eller annen måte har likevel betydningen av begrepet «objektiv og nøytral journalistikk» i ordboka deres blitt ensbetydende med aktivitetene som er listet opp ovenfor. I ordboka som resten av oss forholder oss til, er disse aktivitetene beskrevet som ulike former for propaganda og markedsføringsteknikker.
For den som vil lese mer om dette så har Motioncue en god artikkel som beskriver de ulike metodene som brukes i markedsføring. De samme metodene brukes selvfølgelig også av de såkalte mediene når disse skal markedsføre et forhåndsbestemt sett med idéer og ideologi.
God propaganda
Hvis du skal markedsføre og selge et produkt er det viktig at selgerne har en oppriktig og ektefølt tro på produktet. Selgere som derimot vet at produktet de skal selge er dårlig, vil ikke ha god motivasjon til å selge produktet. Dette kommer av menneskers medfødte altruisme.
På samme måte er det hvis du skal lage overbevisende ideologisk propaganda. Menneskene som lager innholdet må ha en oppriktig overbevisning om at det de formidler er riktig.
Et eksempel på dette er magasinet «Dabiq» som ble utgitt av ISIL. Utgavene inneholder overraskende profesjonelt innhold, i form av portrettintervjuer med skjeggete imamer og aktuelle nyhetshendelser.
Hvis du skal lage sånt innhold må du være overbevist om at det du gjør er riktig. Du må derfor være sosialisert inn i ISIL og det som de tror på.
For å jobbe i norske innholdsfabrikker må du på samme måte være oppriktig overbevist om at Russland er onde, at USA er gode og at de norske politiske og økonomiske styringsverktøyene er de beste i verden. Akkurat slik redaksjonen til Dabiq var overbevist om at ISIL var de gode kreftene i verden.
For innholdsfabrikker som Aller, Amedia og Schibsted er det på samme måte viktig at deres medarbeidere har god motivasjon. Slik blir innholdet mest mulig overbevisende. Derfor blir medarbeiderne fortalt at de er journalister og redaktører som skaper objektivt og nøytralt innhold. Selv om dette kanskje ikke er helt riktig. Til en viss grad stemmer det kanskje litt likevel når de lager saker om været, trafikken og aktuelle hendelser. Men der stopper det også, fordi disse menneskene har sin ideologi og sin tro, noe som gjennomsyrer alt de gjør. Innholdet blir dermed mer normativt enn nøytralt og sannferdig.
Det som disse norske innholdsfabrikkene egentlig gjør er å produsere sitt eget Dabiq for sin egen kohort. De markedsfører sine idéer og ideologiske forestillinger.
Jeg tror derfor at det er mest presist å bruke begreper som innholdsfabrikk i stedet for medie eller avis når det er snakk om disse aktørene.
Videre tror jeg at det er mest presist å bruke begreper som aktivist i stedet for redaktør eller journalist. Her handler det om å sette halen på eselet med konsekvent og disiplinert språkbruk, hvis ikke fører det bare til forvirring rundt hva disse aktørene egentlig holder på med.