Justisminister Emilie Enger Mehl vil evaluere PST fordi de ikke forutså homoterroren i Oslo. Spørsmålet er hva som gjenstår å evaluere.
Mest sannsynlig skal de bare piske noen underordnede ansatte i PST, fordi disse ikke er spåmenn som kan forutse fremtiden. Deretter skal de skrive en rapport på veldig mange sider, og så gi denne til politikere som knapt er lese- og skriveføre.
VG:
PSTs og politiets håndtering av masseskytingen i Oslo skal evalueres
Politidirektøren og sjefen for PST har besluttet gjennomgang av hendelsen og hendelsesforløpet frem til skytingen, skriver politiet i en pressemelding mandag.
Politidirektoratet og PST skal gjøre arbeidet sammen. Innretningen og utvalgets sammensetning, vil bli varslet senere.
– Gitt alvoret i saken, er det svært viktig at læringspunkt og eventuelle svakheter og feil identifiseres raskt for å kunne iverksette tiltak, sier politidirektør Benedicte Bjørnland og PST-sjef Roger Berg i pressemeldingen.
Bakgrunnen er at Zaniar Matapour (43), som nå er siktet for drap, drapsforsøk og terror etter å ha åpnet ild mot to utsteder og et gatekjøkken i Oslo sentrum natt til lørdag, var i PSTs søkelys tidligere i vår.
Men sikkerhetstjenesten konkluderte med at det ikke var voldsfare.
Egentlig er det ingenting noen kunne ha gjort for å forutse hendelsene. Likevel skal det gjennomføres en «evaluering», kun for å konkludere med at «ja nei, vi skal bli bedre til neste gang».
Det hele fremstår som desperasjon fra norske myndigheters side, som åpenbart vil vise seg som mer kompetente enn hva de egentlig er.
Et tenkt resultat av denne prosessen er at PST blir så hissige på grøten, så ivrige, at de fremover vil gå langt ut over alt som heter mandater i jakten på neste skrulling med et skytevåpen. Dette skjedde i USA etter 11. september 2001, hvor NSA og Homeland Security ble så ivrige at de gjorde hele landet til et informasjons- og kommunikasjonsmessig fengsel.
I Norge vil denne type opptrapping bare føre til at folk får mer «antistatlige holdninger», etter hvert som grunnleggende friheter forsvinner for å gjøre plass til overvåkningssamfunnet.
Hvis denne prosessen går langt nok, vil Norge ende opp som en stor multikulturell fangeleir, hvor alt er forbudt og ingenting kan snakkes åpent om lenger.