Når hudfarge og diagnoser gjøres til identitet, forsvinner mennesket bak merkelappene. Det som fremstilles som omsorg, ender med å gjøre mennesker mindre og mindre frie.
Jeg har aldri sett noen som er så manisk opptatt av menneskers etnisitet og hudfarge som venstrebevegelsen og medier som NRK. I deres verdenssyn er mennesker først og fremst definert av ytre kjennetegn, ikke av karakter, evner eller handlinger.
Dette er ikke en tilfeldig språkbruk. Det er et ideologisk mønster. Når mennesker systematisk omtales og forstås som representanter for grupper, lærer de etter hvert å se seg selv på samme måte. Identitet blir noe man tildeles, ikke noe man former.
Unge som vokser opp med dette tankegodset, lærer å bygge selvbildet sitt rundt etniske markører. De lærer ikke at de har en bakgrunn, men at de er bakgrunnen. Minoritetsstatus blir en identitet i seg selv, ikke et aspekt ved et menneske.
Resultatet er at individet forsvinner. Personlighet, ansvar, ferdigheter og prestasjoner havner i bakgrunnen. Etnisitet blir hele forklaringen, hele selvforståelsen, hele rammen for hva som er mulig.
Det samme mønsteret ser vi i måten disse miljøene forholder seg til medisinske og psykiatriske diagnoser. ADHD, autisme, spiseforstyrrelser og lignende slutter å være beskrivelser av konkrete utfordringer og blir i stedet identiteter. Diagnosen går fra å være noe et menneske har, til å bli det mennesket er.
Språket avslører det. Det er ikke lenger snakk om en person med anoreksi, men hun der anorektikeren. Ikke et menneske med autisme, men han der autisten. Ikke en person som strever med konsentrasjon, men han fyren med ADHD. Diagnosen sluker personen.
Dette presenteres som forståelse og omsorg, men fungerer i praksis på samme måte som identitetspolitikken rundt etnisitet. Mennesker låses fast i én forklaring på hvem de er, én etikett som overskygger alt annet. Personlighet, ansvar, utvikling og mulighet for endring forsvinner ut av bildet.
Når samfunnet lærer mennesker å gjøre enten hudfarge eller diagnose til hele sitt selvbilde, skaper det ikke trygghet eller frihet. Det skaper mennesker som sosialiseres til å forstå seg selv som avvik, kategorier eller kasus, ikke som individer i utvikling.
Det er ikke solidaritet. Det er en subtil form for reduksjonisme, hvor mennesket blir mindre jo mer korrekt språket blir.
Fengselsmentalitet
Normalt sett møter man et menneske og lurer på helt andre ting. Hvem er du. Hva vil du. Hva kan du. Hva tar du ansvar for. Hva prøver du å få til. Hvor mye handlekraft har du i eget liv. Det er slik mennesker intuitivt forholder seg til hverandre når samfunnet er friskt.
Langt bak disse spørsmålene ligger alt det andre. At noen er høye eller lave, tjukke eller tynne, bleke eller brune. Slike trekk registreres på samme måte som hårfarge eller stemmeleie. Det er bakgrunnsinformasjon, ikke identitet. Det sier i utgangspunktet svært lite om hvem et menneske er eller hva det er i stand til.
Når etnisitet og hudfarge løftes helt fremst og gjøres til det viktigste ved et menneske, er det derfor noe dypt kunstig som skjer. En primitiv sortering erstatter normal sosial forståelse. Mennesker reduseres til markører før de i det hele tatt får lov til å være personer.
Dette maniske fokuset på etnisitet minner mest av alt om hvordan amerikanske fengselsgjenger organiserer seg. Der er hudfarge og gruppe den primære identiteten, ikke fordi det er sant eller meningsfullt, men fordi miljøet er så konfliktfylt og dysfunksjonelt at individet ikke lenger får eksistere som individ. Gruppe blir overlevelse, og alt annet forsvinner.
Når slike tankemønstre, slik fengselsmentalitet, normaliseres i et åpent samfunn og presenteres som moral og rettferdighet, er det et alvorlig varselsignal. Et samfunn som vil ha frie, ansvarlige og kompetente mennesker, må insistere på å møte folk som nettopp det. Personer først. Alt annet er sekundært.