Norsk strafferett har lenge hatt et behov for litt etisk gjennomgang. Det viser en nylig sak fra Trondheim.
Statsadvokatembetet i Trøndelag puttet nylig en utviklingshemmet mann i fengsel. Tilsynelatende i et håp om at mannen skulle være litt mindre utviklingshemmet når han kom ut igjen.
Saken er jo selvfølgelig ikke helt sånn, men det kan fremstå slik. Problemet er et åpenbart manglende rom for etiske vurderinger i strafferetten, kombinert med et manglende handlingsrom i saker som omhandler mennesker med en utviklingshemming.
I midten av april dukket det nemlig opp en interessant sak fra lagmannsretten i Trondheim. Saken er en påminnelse om at etikk i norsk strafferett er et tema som ikke luftes ofte nok. En utviklingshemmet mann i en kommune i Trøndelag har angivelig følt seg tråkket på av noen beboere der, og har som et resultat av dette vært litt vanskelig på et lokalt kjøpesenter. Blant annet har mannen skreket litt, kjeftet og stirret stygt på noen folk han ikke liker.
Ifølge rettsavgjørelsen bor mannen i en kommunal omsorgsbolig, og han får hjelp av den kommunale oppfølgingstjenesten.
I rettsavgjørelsen kommer det også frem at lokalt politi gjentatte ganger har dukket opp for å be mannen forlate kjøpesenteret når han har vært frustrert der. I stedet for å roe ned situasjonen skal politiet ha stått og filmet mannen med mobiltelefon, dette åpenbart for å skape en straffesak.
Straffesak ble det også. For å ordne opp i saken ville statsadvokaten putte mannen i fengsel. Som om dette skulle være godt for noe.
De etiske vurderingene rundt dette fremstår som heller tvilsomme.
Mannen ble idømt 72 dager fengsel, som han tilfeldigvis allerede har sonet i varetekt.
I tillegg må den mannen ut med 20.000 kroner av trygda si som «erstatning» til en person som skal ha oppfattet mannen som plagsom.
Straffen som problem
Jusprofessor Johannes Andenæs (1912–2003) forfattet boken «Straffen som problem», hvor han tar opp en del etiske vurderinger rundt straff og hensikten med reaksjoner som fengsel. Boken er ansett for å være et viktig og sentralt verk innen temaet strafferett.
Blant annet argumenterer Andenæs for at fengsel bør benyttes for å rehabilitere, ikke for at samfunnet skal ta hevn. Å oppbevare mennesker med en utviklingshemming i fengsel faller dermed noe utenfor selve hensikten med fengsel som institusjon.
Jeg tør hevde at når det gjelder mennesker med en utviklingshemming, så bør påtalemyndigheten og retten gå en ekstra runde med det etiske. Skal man putte folk i fengsel, så bør den innsatte i det minste kunne forstå hvorfor han eller hun er der.
Det er jo også slik at selve rettssystemet har begrensninger som gjør at mennesker som ikke bør være i fengsel, ender opp i fengsel likevel, fordi det er en mangel på andre muligheter. Det samme gjelder også folk med alvorlig rusmisbruk. Rusmisbrukere har frem til nylig blitt dømt til fengsel for bruk og besittelse grunnet avhengigheten sin.
Av og til er det vanskelig å se hva som er målsetningen til politiet, påtalemyndigheten og rettspleien. I noen tilfeller virker det som om dommer blir vedtatt bare for å dømme. Det kan fremstå som en slags samlebånds-mentalitet som preger hele systemet.
I Norge er det blitt stadig vanligere å sette ned komitéer som skal vurdere aktuelle problemstillinger som rusbehandling, ytringsfrihet og samferdsel. Kanskje er det på tide å få på plass en komité som tar for seg etikk i rettspleien også, og da særlig med tanke domfellelser av mennesker med en utviklingshemming.