Fredag kunne NRK stolt melde at nettavisen Resett er utsatt for en større anonnseboikott. En boikott som er satt i gang av stortingspolitikere, og ulike størrelser innad i det organisatoriske apparatet.
Avisen har tidligere uttalt seg kritisk overfor flere partikadre og apparatsjiker.
Blant annet har avisen uttalt seg kritisk til at partikader Hege Haukeland Liadal hadde flere inkassosaker på seg, i forbindelse med en sak om forfalskede reiseregninger.
Videre har avisen uttalt seg kritisk til hvordan det hemmelige politiet i ministeriet for statssikkerhet arbeider for å hindre politiske partier fra å avholde møter.
I tillegg har avisen gjort narr av kjente apparatsjiker som Fredrik Græsvik.
Noe som har gjort avisen svært upopulær blant både funksjonærer i propagandamaskineriet, blant nomenklaturaen, så vel som i den politiske Enhetsfronten.
Redaktør fortviler
Ifølge NRK mener avisens redaktør Helge Lurås at aksjonen for å skremme og hindre annonsører er sabotasje.
NRK skriver følgende i ingressen sin:
Den siste uken har flere store selskaper droppet Resett.no. Statssekretær Sveinung Rotevatn (V) er blant dem som oppfordrer annonsører til å trekke annonsene sine fra nettstedet.
Og fortsetter i brødteksten:
– Vi ser det som en sabotasje mot oss og mediemangfoldet i Norge, sier Resett-redaktør Helge Lurås til NRK.
Flere politikere og brukere på det sosiale mediet Twitter har denne uken henvendt seg direkte til selskaper og oppfordret dem til å fjerne annonser fra nettsiden.
Resett.no er en norsk nettavis og beskriver seg selv som et alternativ til etablerte norske medier. De mener selv at det pågår en «annonsesabotasje» som truer arbeidet deres, og kaller de som står bak for «sabotører».
Lurås sier til NRK at situasjonen er alvorlig, og bekrefter at en rekke annonsører nå har trukket seg.
Hvor mye inntekter avisen egentlig har tapt på sabotasjeaksjonen er fortsatt uklart.
«Mer åpenhet, mer demokrati»
Aksjonen mot avisen er helt i tråd med parolen om å kneble kritiske stemmer, samt innføre mer sensur og overvåkning.
Parolen som går under kallenavnet «mer åpenhet, mer demokrati» har blitt mye omtalt i norske publikasjoner og norske medier. Særlig etter 2011.
Men det finnes lite offentlig tilgjengelig informasjon om dens opprinnelse. Parolen ble for første gang omtalt i en norsk publikasjon, i partiorganet Bergens Arbeiderblad den 15. januar 1971.
Videre dukket parolen opp til overflaten igjen på slutten av 1980-tallet.
Parolen er blant annet beskrevet i en 39 sider tykk pamflett som fikk navnet Perestrojka inn i en ny etappe, til SKUPs 19. landskonferanse. Utgitt av Pressebyrået Novostis forlag i Moskva i 1988.
Fra 1988 var det tilsynelatende stille om parolen igjen, helt til 1990. Hvor parolen ble omtalt i en kronikk i partiorganet Tønsbergs Blad, den 15. mars 1990. Skrevet av Jørn Magdahl. En kjent norsk politisk figur på den tiden.
Videre ble parolen nevnt i en kronikk forfattet av Jan Selmer Methi, en representant for Vadsø NKP, i avisa Finnmarken den 9. november 1995.
Etter dette blir parolen nevnt i forbindelse med en sak i Trønder-Avisa, den 7. juni 2001.
Parolen «mer åpenhet, mer demokrati» gjentas også i det kommunistiske propagandaorganet Dagbladet, den 2. januar 2009. Da i forbindelse med publikasjonens mange hyllester til kommunistiske helter som Fidel Castro og Che Guevara.
Parolen blir deretter ikke omtalt i norske publikasjoner før sommeren 2011. Etter at daværende statsminister Jens Stoltenberg hadde nevnt parolen i sin tale til folket, etter terrorangrepet 22. juli 2011.
Den gangen i 2011 blir parolen omtalt første gang den 25. juli 2011, i partiorganet Arbeidets Rett.
I Arbeidets Rett skriver funksjonær Arne Ingar Bækken en slags artikkel den 25. juli 2011, hvor han intervjuer partikader Thomas Breen om hvordan kommunistpartiet skal håndtere dissens fremover.
Arbeidets Rett skriver følgende:
Thomas Breen er full av beundring for måten statsminister Jens Stoltenberg har håndtert en svært vanskelig situasjon på.
– Han viser medfølelse med ofre og pårørende, og samtidig klarer han å holde idealene oppe. Svaret er at angrepene i Oslo og på Utøya ikke skal få ødelegge demokratiet vårt.
– Svaret er mer debatt, mer åpenet, mer demokrati. Nettopp på den måten kan vi klare å bevare det fine med det norske samfunnet, sier Thomas Breen.
– Papirutgaven av Arbeidets rett den 25. juli 2011, side 13.
Etter dette fulgte flere norske partiorganer på med tilsvarende artikler. Med tilsvarende ordbruk.
Disse innebærer da Fædrelandsvennen, Romerikes Blad, VG, Halden Arbeiderblad, Opdalingen, Avisa Nordland, Haugesunds Avis, Vårt Land, Adresseavisen, Hamar Arbeiderblad, Varden, Nordlys, Oppland Arbeiderblad, Dagsavisen, Klassekampen, Hitra-Frøya og en mengde andre aktører.
Fortrinnsvis, og i første omgang, ble parolen i 2011 gjentatt som sitater fra Jens Stoltenbergs tale.
Men i ettertid ble parolen gjentatt i disse publikasjonene, i forbindelse med en tilsynelatende endeløs strøm av kronikker, lederartikler og intervjuer med kadere og apparatsjiker.
At parolen «mer åpenhet, mer demokrati» har kommunistiske røtter er det liten tvil om. Hva den innebærer i praksis er det for øvrig langt mer tvil om.
I dens historiske kontekst kan parolen fremstå som en slags hundefløyte for mer sensur, mer overvåkning og mindre ytringsfrihet. Altså det motsatte av hva ordene parolen består av impliserer at den betyr.
Men det er bare min mening. Min personlige tolkning og forståelse av den.
Grenseløs sensur
I Norge har sensur og overvåkning av politiske interessenter tatt en ny og mer aggressiv vending de siste årene. Noen vil kanskje hevde at det kommer av terrorangrepet den 22. juli 2011.
Andre vil kanskje hevde at det kommer av såkalt rasisme og «hat» i det offentlige rom.
Like fullt er årsakene bak tendensen uklare.
Det som derimot kan fastslås med sikkerhet, er at det skjer. Individer og grupperinger som blir antatt å ha «feil» meninger, opplever omfattende forfølgelser i Norge. Om enn på noe ulikt vis.
Partier som Selvstendighetspartiet og Alliansen har begge blitt hetset og hundset av de røde propagandaorganene. Det hemmelige politiet har oppsøkt førstnevnte da de skulle avholde et møte i Fredrikstad.
Kronikker, leserbrev og tilsvar på anklager blir rutinemessig avvist av de store norske avisene og publikasjonene.
Politikere utsettes for vold og trusler. Hendelser som blir applaudert av større partiorganer som NRK.
Og i dette giftige miljøet, preget av grenseløs sensur og forskjellsbehandling, prøver aktører som Resett å slå seg opp som nyhetsformidlere.
Det er i beste fall naivt.
Uklare betydninger
Jeg bør vokte meg vel mot å bevege meg inn i det konspiratoriske rundt min tolkning og forståelse av parolen «mer åpenhet, mer demokrati». Men tatt i betraktning den historiske bruken av parolen, og den konteksten den historisk har blitt brukt, er det grunn til å anta at den i noen tilfeller kan oppfattes som en slags kommunistisk hundefløyte.
En parole som høres ut som noe fint og flott for utenforstående. Men som innvidde sosialister og kommunister forstår på en annen måte.
Eksempelvis har parolen blitt brukt som en beskrivelse av ønskene til «det store vi» på den kommunistiske venstresiden i Norge. Parolen kan i så måte tolkes og forstås som et ønske om mer politisk innflytelse og mer politisk makt.
Trolig i langt større grad enn genuine ønsker om en mer åpen offentlig diskurs; som da omfatter alle ideologiske og politiske retninger.
Noe som også gir mening. I og med at den politiske venstresiden i Norge aldri vil kunne oppnå total kontroll, og fullstendig makt, så lenge det finnes en åpen dissens i samfunnet.
Jeg må derfor lande på den tolkningen av parolen som en slags hundefløyte for kommunister. En parole som har en helt annen betydning for de innvidde i disse miljøene, enn hva den har for mennesker som ikke er kjent med dens historiske anvendelse og kontekst.
Likevel må jeg ta forbehold også her. Fordi det kan være slik at parolen har endret betydning og innhold gjennom årene. Selv om dette i bunn og grunn er lite trolig. I det minste har jeg ingen håndfast grunn til å anta dette, selv om det kan være en reell og plausibel mulighet.
Uvelkomne aktører
Uansett hersker det liten tvil om at aktører som Document, Resett og Human Rights Service ikke er særlig velkomne i et medielandskap som i lang tid har vært preget av Arbeiderpartiets propagandaorganer.
Stort sett blir de hetset og sjikanert på redaksjonell spalteplass. I den grad de får medlemskap i lysende signalrøde organisasjoner som Norsk Redaktørforening, så er dette noe som vinkles som at de også der innehar rollen som en slags pariakaste. At de er der på den ytterste nåde.
Noe som på alle måter ble tydeliggjort da Document-redaktør Hans Rustad ble medlem i Norsk Redaktørforening i 2018. Fagbladet Journalisten var påpasselige med å omtale Document som «omdiskutert». Slik jeg tolker saken var det mest for å male opp et bilde av styreleder Harald Stanghelle som tolerant og åpen.
Fagbladet Journalisten skrev i artikkelen den 9. juni 2018:
Gjennom medlemskapet får Rustad være en del av ordningen med å få vurdert saker i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Redaktøren mener PFU er en god ordning, men understreker at han ønsker å utfordre grensene.
Jeg regner med at Document vil bli kjeppjaget fra Norsk Redaktørforening ved første og beste korsvei. Til et omfattende hylekor fra de kommunistiske propagandafabrikkene.
Videre kan jeg med sikkerhet fastslå at aktører som Document aldri vil kunne få en fair og rettferdig behandling av aktører som Pressens Faglige Utvalg (PFU). Et inkompetent utvalg, bestående av skarlagensrøde aktivister, som mener at den ene ikke kan gjøre som den andre. Hvor alt behandles med grunnlag i god gammeldags trynefaktor.
Ikke umulig med bakgrunn i parolen «mer åpenhet, mer demokrati».
Slik sett mener jeg at Hans Rustad er naiv. Litt på samme måte som Helge Lurås også var naiv. Som da Lurås forsøkte å melde seg inn i Norsk Redaktørforening i 2018.
Veldig uklokt av både Rustad og Lurås. Men det måtte vel til, for å vise frem hvor ensporede slike organisasjoner er. Samt å vise frem hvor lite tolerante de er overfor andre meninger og holdninger.
I så måte hadde seansene rundt innmeldingene kanskje en viss verdi. For å vise frem og belyse de faktiske forhold, og de tragiske tilstander. Men det var likevel en bare vidåpen dør som ble sparket inn. En kjensgjerning som ble bekreftet, nok en gang.
Men hvem er vel jeg til å dømme andre menneskers valg?
La dem holde på i fred
Selv er jeg av den oppfatning at alle har rett til å mene hva de ønsker, samt si hva de vil. Forutsatt at det ikke bryter med loven.
En lov jeg mener er litt i strammeste laget, også her i Norge. Men det er en annen skål.
I så måte skiller jeg meg betydelig fra de etablerte aktørene i norske medier og presseorganisasjoner. Fordi jeg ikke ser noen logisk grunn, eller personlig grunn, til å forskjellsbehandle enkeltpersoner og medier på bakgrunn av deres redaksjonelle retningslinjer.
Det er fordi jeg kanskje anser paroler som «mer åpenhet, mer demokrati» som å være redundante og ikke rent lite tåpelige. Vi mennesker bør ikke gjemme oss bak meningsløse paroler og floskler. I stedet bør vi etterstrebe å leve ut de holdninger som vi har skapt oss.
Noe som for meg innebærer at mine adverser bør likebehandles som alle andre. Det kan jo i verste fall være slik at de har rett, og at jeg tar feil. Noe jeg alltid, og under alle omstendigheter, må ta høyde for.
Min oppfordring blir derfor at hylekoret bør la aktører som Document og Resett få holde på i fred. Videre vil jeg oppfordre aktører som Document og Resett til å være flinke til å ta imot motstemmer på redaksjonell spalteplass. Dersom aktører som Sveinung Rotevatn eller Karl Eldar Evang ønsker å kritisere meninger og redaksjonelle valg, så bør de inviteres til å gjøre dette med kronikker og leserinnlegg på de respektive nettpublikasjonene.
Noe som på alle måter vil være «mer åpenhet, mer demokrati» i en langt mer folkelig forstand.
Som Resetts journalist Maria Zähler skriver i en kommentar på langfredag, så er de kommet for å bli.
Da er det all grunn til å håpe at de kjører et bedre løp enn sine motstandere. At de hevder seg med å være mer åpne og inkluderende, enn dem som søker å ekskludere, marginalisere og stigmatisere.