Lidelsene i Ukraina er enorme. For norske politikere og medier er det bare prestisje og klikk.
Lørdag har jeg pløyd gjennom Telegram, som er stort sett den eneste kilden nordmenn har til hva som foregår i Ukraina. I flere timer har jeg sett bilder og videoer av grusomheter som ikke kan beskrives med ord.
Døde mennesker som ligger strødd i gatene. Utbrente levninger som henger i høyspentledninger. Blod. Kroppsdeler. Hysteriske mødre som prøver å plukke opp det som har vært barna sine. Mennesker i fullstendig sjokk. Raserte bygninger. Overfylte, provisoriske likhus.
Grusomhetene er så vanvittige, så horrible, at jeg ikke vil dele noe av bildematerialet. Ikke kan jeg gjøre det heller, uten å begi meg ut i en juridisk hengemyr med mulige brudd på straffeloven. Men ord kan jeg bruke. Selv om de blir fattige og meningsløse i forhold.
De som er rammet av krigen er vanlige mennesker. Folk som deg, folk som meg. Folk som naboene våre og folk vi kjenner. Hverdagsmennesker.
Virkeligheten som disse ofrene for krigen lever i er ganske annerledes enn den virkeligheten som den norske skravleklassen lever i. Her sitter de trygt i Norge og snakker om tall og modeller, mens de hyller statsledere som helter. De pynter profilene sine på sosiale medier med flagg og slagord, kun for å fremstille seg selv som «gode mennesker». De er en heiagjeng som vil kaste våpen inn i en brutal krig som aldri skulle ha funnet sted. En krig som må stoppes.
De virkelige heltene sitter ikke på et presidentkontor en plass, i politiske møter eller i en pansret luksusbil. De virkelige heltene er de som desperat prøver å grave overlevende ut fra ruiner. Som kjemper mot klokka for å berge så mange de kan. De virkelige heltene er de som holder ut en iskald natt til på flukt.
NRK:
I dag var Venstre-leder Guri Melby på besøk i Elverum under militærøvelsen Cold Response.
Der var hun helt tydelig på at Norge bør sende mer våpen til Ukraina, slik også Sverige gjør.
– Ja, det mener jeg absolutt vi bør. Angrepskrigen har endret sikkerhetspolitikken og ført til økt utrygghet. Da må Norge stille opp med det vi kan, sier Melby til NRK.
Ifølge Melby er det viktigere enn noen gang å stille opp akkurat nå.
– Denne krigen handler nemlig ikke bare om Ukraina, men om hvorvidt det skal være mulig å endre Europas grenser med våpenmakt, sier Melby.
Som om usynlige grenser, statsforvaltning og et flagg er viktigere enn lidelsene dette skaper.
Som om en meningsløs krig trenger flere rakettkastere og rifler.
Leder i komitéen, Ine Eriksen Søreide, vil ikke svare konkret på om Høyre mener Norge bør sende mer våpen, men at de gir regjeringen full støtte.
– Hvis det blir aktuelt å sende flere våpen til Ukraina, så har vi i Høyre signalisert at regjeringen vil ha vår støtte i det.
De skaper partisaner og holder konflikten gående. Resulatet blir kun mer lidelser. Men det bryr de seg åpenbart ikke om.
Krig, vet du, er så engasjerende.
Flere klikk og abonnenter
Norske medier er ikke noe bedre. De sender naive medarbeidere nedover for å ta høyoppløselige nærbilder, sånn at mediebedriftene kan selge vinklede klikksaker for at milliardærene som eier mediekonsernene kan bli enda rikere.
Krig er åpenbart favoritten. Det overgår naturkatastrofer, terrorisme og pandemier. Blanke redaktørøyne stirrer forventningsfullt på skjermer med grafer og klikktall. Kjipe eiere gnir seg i hendene mens annonsepenger og abonnementer ruller inn.
Det er kanskje ikke så rart at de vil sende mer våpen, og dermed holde det gående. Kanskje oppnår de også dette.
Så kommer flyktningene. Heldigvis tar Norge imot ukrainske flyktninger, i motsetning til land som Sverige.
Da skal de selge innhold om dem også. Traumatiserte mennesker skaper klikk.
Virkelige menneskers historier og lidelser blandes med annonser og pluss-løsninger. Ansatte synsere skal synse. Eksperter skal promoteres.
Se så mye død. Vennligst oppgi kredittkortnummer. Få tilbudskortet vårt og kjøp jævla en brødrister til tre tusen kroner i samme slengen.
Kom igjen nå, følg med på krigen mens du spiser ristet brød. Hva venter du på?