Enkelte er som kjent litt mer hårsåre enn andre. Den nye «venstresiden» er noen riktige snøflak.
Ikke bare forlanger den nye «venstresiden» carte blanche til å drive trakassering og organisert gangstalking – de begynner umiddelbart å sutre når de møter motgang.
Anklagene deres mot meg, som et eksempel, har i løpet av årene vært mange:
«Du er en rasist, nazist, fascist, sexist, gal og antisemitt. Du stalker og truer og plager og trakasserer oss. Du angriper antirasister som prøver å gjøre samfunnet bedre. Du mobber antifascister og journalister, og du sprer konspirasjonsteorier om vaksiner. Du er ytre høyre, støtter Breivik og er høyreekstrem. Transfob. Innvandringsfiendtlig. Du ser ikke på oss som mennesker. Reeeeee.»
Og så videre, og så videre.
Hvorvidt anklagene deres medfører riktighet eller ikke, spiller for så vidt ingen rolle.
Svaret mitt er enkelt: «Ja vel, og hva så?»
Grunnen til dette er at slike anklager er en kjent hersketeknikk. Det handler om å vippe folk over i en forsvarsposisjon, hvor alt deretter handler om å forsvare seg mot anklagene. Angriperen får dermed en dominant rolle som «moralens høyborg», og den angrepne ser da ut som en idiot som prøver å være unnskyldende overfor en hysterisk kvinne.
Det siste jeg vil gjøre er å bli helt rar og gå i forsvarsposisjon. «Men jeg er ikke rasist, fascist og så videre. Jeg har fargede venner, og … og jeg svarer bare på tiltale. Ikke kall meg slemme ord.» Alt sånt er helt meningsløst, for da kommer de bare med nye anklager ad infinitum.
Jeg ser ingen grunn til å spille etter slike regler. I stedet velger jeg en ganske aggressiv «gambit», som gir motparten mulig «rett» i det moralske allerede fra start, men som deretter skaper en vanskelig posisjon for dem videre.
I stedet vil jeg at de heller forklarer meg, og eventuelle andre, nøyaktig hvordan det de anklager meg for angivelig er galt. Med å gjøre dette spiller jeg like skittent tilbake.
Og her er rasjonalet:
Sannheten er at jeg ikke har noen grunner i hele verden til å respektere den nye «venstresidens» kulturmiddelklasse. Langt mindre respektere anklagene de kommer med, som kun er hersketeknikker.
Problemet er at disse menneskene tar det for gitt at alle bryr seg om hva de mener. De er for vant til å bli hørt og bli lyttet til. Dermed går det så langt at de automatisk forventer det samme fra meg. De tror til og med at de kan sosialisere meg med shaming og annet – som om jeg skulle være en av dem selv, eller som dem selv. I virkeligheten lever vi i helt forskjellige kulturer, og i forskjellige deler av samfunnet, som sjelden eller aldri overlapper eller krysser stier.
Jeg har et godt liv, med en givende karriere og høy lønn. Det er fordi jeg etter sigende er god på det jeg gjør. Dette betyr at jeg slipper å polere Dr. Martens™-skoene til den nye «venstresiden», for å bli løftet opp og fram via nettverkene. Jeg slipper å gi likerklikk på de idiotiske tingene de deler på SoMe, eller skryte av hvor flinke de med «høyere» intern status er.
Det burde dermed være åpenbart at jeg ikke har noen bruk for disse menneskenes aksept eller toleranse, og jeg har ingenting usnakket med dem. For meg er aksepten deres like verdiløs som hatet og sinnet de føler. Det er med andre ord ikke relevant for meg.
En dag skal jeg, som alle andre, også gå ut av tiden. Mest sannsynlig på et aldershjem, et sykehus, eller som følge av krig eller en ulykke. At min siste tanke da vil være «jeg burde ha fraternisert mer med kulturmiddelklassen, og fått mer aksept fra dem», er svært usannsynlig. Det er fordi livet handler om mer enn bare ryggslikking.