Norge skal nå «løse problemet» med såkalte incels og folk som faller utenfor. Dette blir garantert bra underholdning.
Mannsidealet i dag kan være vanskelig å leve opp til for mange.
Det er forventet at du skal være politisk korrekt, det er forventet at du bruker luselønna fra systemjobben til å ta opp enorme boliglån, og det er forventet at du skal dele livet med en ofte iskald og ubehagelig feminist.
Feiler du eller unnlater å gjøre noe av dette, er det du som er problemet.
Er du ikke en slave for systemet, er du en «NEET» (Not in Education, Employment or Training).
Tilfredsstiller du ikke en slitsom feminist seksuelt og økonomisk, er du en «incel» (Involuntary Celibate).
Den eneste utveien for mange er å leve opp til forventningspresset. Dette innebærer å utføre drittjobben, betale på boliglånet og tilfredsstille feministen. Mange menn ender dermed opp i et slags limbo, i et ulykkelig tomrom. De ender opp med å kun eksistere, og mange blir dessverre utbrent og begår selvmord.
Problemet til mange såkalte neets og incels er ikke nødvendigvis at de mangler systemjobb, boliglån og slitsom feminist, men at de har latt seg forlede av samfunnets forventninger og idealer på et emosjonelt nivå. De er for opphengt i det å passe inn, og de har feil idealer og forventninger til lykke. Dette gjør at de føler seg «mislykket».
Roten til dette problemet er forventningspresset. Et forventningspress som er basert på idealer som er sosialisert inn i disse mennene.
Nå skal Norge iverksette tiltak for å løse problemet som disse mennene angivelig utgjør.
Mange unge menn sliter med å leve opp til et utdatert mannsideal, sier ekstremismeforsker Cathrine Thorleifsson. – Å forstå unges digitale liv kan forebygge radikalisering, sier hun.
– Det er litt sånn, hvis du ikke er god i fotball eller god på skolen, hvem er du da? Mange unge menn føler seg misforstått av samfunnet, og sliter med å leve opp til et utdatert mannsideal. De har det vondt.
Det sier Cathrine Thorleifsson, forsker ved C-Rex Senter for ekstremismeforskning ved Universitetet i Oslo (UiO).
I juni oppnevnte regjeringen en egen ekstremismekommisjon, som skal se på hvordan samfunnet som helhet kan forebygge ekstremisme. Thorleifsson skal lede arbeidet. Kommisjonen har lenge vært et uttalt ønske etter terrorangrepet 22. juli.
Radikalisering på nett vil være et sentralt tema for arbeidet. Internett strekker seg over landegrenser og skaper transnasjonale fiendebilder. Aktører i Norge blir inspirert av ekstremister i andre land, sier Thorleifsson.
Hva løsningene skal bli er vanskelig å se for seg. Særlig hvis man skal ta utgangspunkt i de premissene som legges til grunn av disse forskerne og ekspertene.
Skal løsningene være å oppsøke disse mennene og tvinge dem inn på jobbsøkerkurs? Skal de brukes som gratis arbeidskraft via NAV?
Og når i prosessen vet vi at de passer inn, og hvordan skal nivået av innpass kvantifiseres?
Er målet nådd når disse mennene sitter i en overbelånt forbruksleilighet og ser politisk korrekt propaganda på TV, sammen med den slitsomme feministen?
Jeg tør påstå at det hele virker litt svevende og ullent. Mye tyder på at disse tiltakene bare er varm luft og masse prat, fordi disse ansatte ekspertene må føle at de liksom gjør noe. Slik sett er vel forskningen og tiltakene aller mest for ekspertene selv. De trenger å ha et sted hvor sånne som Thorleifsson kan være innkvotert og lage PowerPoints.
Likevel, hvis man virkelig føler for å gjøre noe, er det like greit å fortelle disse mennene at de ikke trenger å passe inn, at de kan gå sin egen vei, slik mennesker alltid har gjort. Dette med å passe inn i et storsamfunn er noe relativt nytt for mennesket, og det ble et tema først lenge etter den industrielle revolusjonen.
Det handler om å bryte ned forventningspresset, og dermed også årsaken til følelsen av å være «mislykket» til å begynne med.