Jeg sier som Børre Knudsen: Kirken er blitt et dukkehjem, og Nora er kommet hjem i kvinnepresters skikkelse.
Når den store kirkelærer i Vårt Land, pave Åste Prima av Rom, dobbelt papist og samvittighetenes læremester, i en kommentar slår fast at Den norske kirke uunngåelig vil gå fra to syn til ett i spørsmålet om likekjønnet vigsel, og samtidig presiserer at dette «ikke er et spørsmål om teologi», men om strategi, er det mer enn bare en analyse som legges frem. Det er en normativ påstand om hva kirken er og hvordan den bør styres.
Det avgjørende er ikke at det hevdes at utviklingen kommer. Det avgjørende er begrunnelsen som gis. Når teologien eksplisitt settes til side til fordel for strategiske hensyn, har man allerede foretatt en teologisk avgjørelse. Man har bestemt seg for at sannhetsspørsmålet ikke lenger er konstituerende for kirkens liv.
To syn betyr at både det å vie og det å ikke vie, og begge teologiske syn på ekteskapet, skal være like akseptert. Prester skal ikke trenge å be om fritak fra å vie likekjønnede. Man kan si fra prekestolen at homofili er synd, og man kan si fra prekestolen at homofili ikke er mer synd enn heterofili.
Det er åpenbart at en slik situasjon skaper spenninger. Og det er et faktum at alle ikke kan bli fornøyd. Uansett hva som er praksis, om det er to syn eller ett av de to synene, har det dermed en kostnad. Spørsmålet er hvor stor den er og hvem som skal bære den.
For selv om kirka har to syn, er det ingen prester som har to syn. Alle har ett. Primærstandpunktet til begge sider er at de selv har rett. Derfor mener ingen at alle har like rett, det er teologisk sett en umulighet. Det er bare kirka som organisasjon som kan si at alle kan ha rett, og det etter en demokratisk mer enn en teologisk logikk.
For begge sider mener de følger Guds vilje, og det ene synet utelukker det andre synet.
Det er i og for seg riktig at enkeltmennesker ikke kan ha to syn samtidig. Samvittigheten er bundet. Men derfra følger det ikke at kirken som kirke kan gjøre sannhet til et organisatorisk kompromiss. I luthersk teologi, i hvert fall slik jeg selv kjenner den, er kirken ikke et interessefellesskap som forvalter motstridende overbevisninger, men et fellesskap skapt av Ordet. Enheten ligger ikke i enighet, men i underordning under Guds tale – altså det som Gud selv har lært oss gjennom Bibelen.
Når kirken beskrives som en organisasjon som må balansere tap og gevinst for å overleve, er det allerede skjedd et skifte i kirkeforståelsen. Kirken forstås ikke lenger som creatura verbi, men som en institusjon med styringsutfordringer. Spørsmålet blir ikke lenger hva som er sant, men hva som er mulig. Ikke hva som er rett, men hva som er bærekraftig.
For vi har i dag en prestekrise i landet, og verre skal det bli. Den norske kirke tok risikoen det var å miste en håndfull prester ved å sette foten endelig ned for kvinneprestmotstandere i 2022. Men den kunne ikke risikere å miste la oss si 400 prester som ikke viet homofile i 2016. Det må gå lang nok tid, slik at tapet ikke blir større enn gevinsten.
Og når lang nok tid er gått, er det viktig å agere: Slik kirka åpenbart har mistet mange potensielle kvinnelige prester, kan den komme til å miste liberale prester ved å ikke stenge veien for et konservativt syn.
Dette er ikke et spørsmål om hva som er rett, eller om teologi, det er et spørsmål om hva som må til for å holde en landsdekkende folkekirke sammen. Når balansepunktet mellom tap og gevinst inntreffer, vil to bli til ett.
Dette er ikke et nøytralt perspektiv. Det er et lærestandpunkt. Det innebærer at teologi kun har verdi så lenge den ikke koster for mye. Når kostnaden blir høy nok, må læren vike. Det er dette som gjør teksten prinsipielt alvorlig. Ikke fordi den tar stilling i én konkret sak, men fordi den omdefinerer kriteriet for hva kirkelige beslutninger skal bygge på.
Her trer det «dobbelt-papistiske» momentet frem, det vil si at paveautoriteten avvises i ord, men gjeninnføres i funksjon. På den ene siden forkastes den klassiske paveautoriteten. På den andre siden etableres et nytt læreembete som avgjør når teologi anses som blitt upraktisk. Autoriteten ligger da ikke lenger i Skriften alene, men i vurderingen av når et standpunkt oppfattes som en trussel mot organisasjonens stabilitet. Resultatet er et paveembete uten synlig embetsdrakt, men med full normativ funksjon, og pave Åste Prima er den som fører ordet med pavehatten på hodet.
Når den forespeilede utviklingen i tillegg fremstilles som uunngåelig, forsterkes problemet. Determinismen fungerer som ansvarsfraskrivelse. Ingen har valgt noe. Utviklingen bare skjer. Men i kristen teologi finnes det ingen upersonlige prosesser som fritar for ansvar. Det finnes bare bekjennelse og fornektelse. Det finnes bare lydighet og ulydighet.
Det er derfor kommentaren ikke først og fremst handler om fremtiden til Den norske kirke, men om dens nåtidige selvforståelse. Når teologi underordnes strategi, er avgjørelsen allerede tatt. Ikke bare om ekteskapssyn, men om hva kirken er og hvem som har rett til å tale med autoritet i den.
I dette lyset fremstår den satiriske tituleringen av Åste Dokka som treffende. Når kirken ikke lenger lar Skriften alene være norm, men underordner læren strukturelle hensyn, har den forlatt reformasjonens fundament. Dette skjer ikke gjennom vold eller dramatikk, men gjennom det Luther beskrev som den farligste formen for forførelse, når det onde opptrer i fromhetens skikkelse og taler teologisk språk med saklighet og orden.
Martin Luther kjente denne typen stemmer. Han møtte dem ikke med bedre strategier. Han møtte dem med bekjennelse og lot konsekvensene komme som de måtte.