Prosjektet The Human Aspect har gode intensjoner når de lar folk stå frem med problemer som de har opplevd. Likevel er det en del etiske problemer med å gjøre dette.
Kanskje det største problemet er at de som står frem skaper hele sin identitet rundt problemene som de har opplevd.
De blir problemene sine, og ender opp som en manifestasjon av de utfordringene som de snakker om.
Forestill deg at hele din identitet her i verden er å være rusmisbruker, anorektiker, deprimert, ensom eller trist. At disse egenskapene er hva folk forbinder deg med, og gjenkjenner deg som.
I alles øyne er du den problematikken du har, eller har hatt. Du er han eller hun som først og fremst har den egenskapen å inneha et problem.
Det er en trist tanke.
Derfor mener jeg det er en del utfordringer knyttet til prosjekter som The Human Aspect. Til tross for at intensjonene bak prosjektet er både gode og velmente.
Å veie sine ord
Selv kjenner jeg til en tidligere alkoholisert rørlegger. Han har vært tørrlagt i mange år.
Til tross for utfordringen sin, har fyren alltid vært kjent som «han der rørleggeren». Ikke som «han der alkoholikeren», som i tillegg også liker å legge rør.
Det er fordi han ikke først og fremst presenterer seg til omverdenen som tidligere alkoholiker, men som rørlegger. Han gjør ikke noe stort nummer ut av det å ha opplevd problemer. Han lar ikke problemene styre seg, forme selvbildet sitt, eller bygge identiteten sin.
Når prosjektet The Human Aspect lar folk snakke for åpent om problemene sine, så bidrar de til å stakkarsliggjøre menneskene som de tar for seg. Prosjektet bidrar til å sementere personenes identitet i problematikken som de snakker om. I stedet for å la dem gå videre i livene sine.
Dette bygger på et misforstått premiss om at det å la problemene ta helt overhånd, la problemene forme hvem og hva du er, er å anse som «styrke».
Styrke er å kunne gå videre. Slukke bålet, bryte opp, og bevege seg fremover. Styrke er ikke å dvele ved sine utfordringer, lenge etter at man har kommet forbi dem.
La oss se på noen eksempler.
Kenneth
På nettsiden til The Human Aspect, som er sponset av blant annet Kavli-fondet, finner man flere personer som over tid har skapt seg en identitet av problemene sine. Eller som har vært på god vei til å gjøre nettopp dette.
Én av disse personene er Kenneth Arctander Johansen. Som i videointervjuet forteller om hvordan han vokste opp uten faren, ble mobbet, begynte å ruse seg og ble kriminell.
Samtidig prøver Kenneth å presentere seg som en sosialarbeider.
Problemet som oppstår er at Kenneth ikke ender opp blant de mange tusen sosialarbeiderne i Norge. Mennesker som hver dag i uken arbeider lange dager, med oppsøkende virksomhet, samtaler og oppfølging. Jeg har møtt noen av disse selv. De er helter i hverdagen.
Kenneth er bare rusmisbrukeren som også liker å kalle seg sosialarbeider. Dette er fordi Kenneth har latt problemene sine styre identiteten sin. Han har latt problemene diktere hvem han er.
Resultatet er at Kenneth har fått en statlig finansiert liksomjobb i en NGO som kaller seg Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon (RIO). En NGO som ikke produserer resultater, eller som bedriver sosialt arbeid på gata.
Kjell Magne
En annen som har latt problemene ta helt overhånd, slik at de former identiteten, er tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik.
Kjell Magne opplevde et mentalt sammenbrudd. Den 31. august 1998 meldte Statsministerens kontor at Bondevik var sykmeldt på grunn av en depresjon.
I og for seg en helt grei sak. Men i ettertid har Kjell Magne latt disse problemene definere hele sin identitet. Når noen nevner navnet hans, tenker folk på depresjon, medisiner og psykiske problemer.
Mange vil nok også huske ordene til komiker Otto Jespersen, som i en sketsj oppfordret Kjell Magne til å «trekke huet ut av medisinskapet».
Kjell Magne Bondevik har hatt en imponerende politisk karriere. Det er trist å se ham la en problematisk periode i livet definere hvem og hva han er.
Ingeborg
En tredje som går i den samme fella er Aftenpostens journalist og kommentator Ingeborg Senneset. På samme måte som de andre som intervjues har også Ingeborg opplevd problemer og utfordringer. Blant annet med anoreksi og tvangslidelser, også kjent som OCD.
Ingeborg har også utgitt en bok om anoreksien sin. Videre holder hun taler og foredrag om alle sine psykiske lidelser.
Ingeborg er på grunn av dette mest kjent som anorektiker, og som pasient. Ikke som den journalisten og samfunnsdebattanten hun forsøksvis prøver å være. Dette er fordi Ingeborg har latt problemene sine ta helt overhånd, og definere hvem hun er.
At hun har blitt løftet opp og frem, i og av norske medier, institusjoner og NGO-er, har bare forsterket identiteten som anorektiker og pasient.
Ingeborg har latt sykdom, lidelser og problemer definere hvem og hva hun er, og den identiteten er nå sementert.
Nok et eksempel på at man bør vise varsomhet med å prate for åpent, og for mye, om de opplevelsene man har i livet.
Yousef
En fjerde som har latt problemer, diagnoser og utfordringer forme identiteten sin, er Yousef Bartho Assidiq.
Yousef er mest kjent for å ha Aspergers syndrom og ADHD. Samt for å ha konvertert til Islam. Noe som i utgangspunktet bør være helt greit og uproblematisk.
Men i tilfellet med Yousef har det gitt seg utslag i at problemene er blitt hvem han er. Han bygger identiteten sin på diagnoser og utfordringer.
Jeg kjenner mange som har Aspergers syndrom, og som har ADHD. De er flotte mennesker, som stort sett lever normale liv, uten å la disse problemene komme i veien for seg. De lever sine liv uten å la disse problemene forme hvem de er.
Derfor mener jeg det er uetisk å la folk forme identiteten sin på slike utfordringer. I hvert fall er det uetisk å oppfordre dem til å gjøre det.
Hvem er jeg til å preike?
Tidligere denne uken tok jeg kontakt med prosjektet The Human Aspect via e-post. For å spørre om tillatelse til å bruke bilder fra nettsiden deres til å skrive denne teksten.
Noe jeg fikk lov til.
Jeg ble møtt med åpenhet og ærlighet, av mennesker som helt åpenbart har de aller beste intensjoner med prosjektet The Human Aspect.
Jeg fikk også tilbud om å stille opp hos dem for et videointervju selv. Et intervju hvor jeg kunne snakket om utfordringer som jeg har hatt, på samme måte som de andre. Noe jeg høflig måtte takke nei til. Fordi jeg ikke ønsker å la problemer jeg har opplevd få definere hvem og hva jeg er.
Selv har jeg hatt til dels svært alvorlige rusproblemer, frem til rundt 2007. Jeg har også mine skavanker. Både medfødte og påførte. Ting jeg helst ikke snakker så mye om. Ikke fordi det er skambelagt. Men fordi jeg ikke vil la det definere hvem jeg er.
Hvis jeg begynner å snakke for åpent om disse tingene, risikerer jeg at problemene og utfordringene mine vil bli en for stor del av identiteten min. Og det ønsker jeg ikke.
I dag er jeg kanskje kjent som en kontroversiell blogger. Som har mange og sterke meninger. Noen tenker at jeg er høyreekstremist. Eller at jeg er en storkjeftet drittsekk. Det får jeg bare tåle.
Men jeg er først og fremst en helt vanlig yrkessjåfør. Som deltar i det organiske arbeidslivet. Uten hjelp fra NAV. Uten at noen løfter meg opp og frem, eller at noen syr puter under armene på meg. Jeg møter de samme krav og utfordringer som alle andre i min yrkesgruppe.
Og det er bedre slik.
Hvis jeg hadde latt tidligere utfordringer og problemer få definere hvem jeg er, for alltid, ville det vært svakhet fra min side. Ikke «styrke», som det gjerne omtales som. Det hadde vært resignasjon.
Videre kunne jeg ikke levd med skammen over å være kvotert inn eller hjulpet opp og frem.
For meg er det også viktig å tenke på hvordan våre forfedre taklet motgang, utfordringer og problemer, den gangen folk ikke hadde et utviklet hjelpeapparat rundt seg. Ting som sult, sykdom, vold, fattigdom, lidelser, dødfødsel, sorg, kriger, skavanker og katastrofer var en del av livet også den gangen.
Likevel greide folk å leve sine liv.
Søk hjelp
Til tross for at det er en del etiske utfordringer rundt å la folk skape hele sin identitet på problemer som de har, eller har hatt, så er det også fornuftige ting med prosjekter som The Human Aspect.
Blant annet oppfordringene til å søke hjelp, når dette er nødvendig.
Sliter man med rus, plager, avhengighet eller noe annet så finnes det god hjelp å få for det aller meste. Det gjelder bare å innse at man kanskje har et problem. Og dette budskapet vil jeg berømme The Human Aspect for. Det er uten tvil et viktig budskap.
Likevel tror jeg det er viktig å la folk selv få definere hvem og hva de er. I stedet for å løfte dem opp, holde dem i været, og rope høyt ut om analkløen deres. Som et tenkt eksempel. I stedet for å skape aksept og forståelse for at de har problemer, risikerer man å gjøre analkløen deres til en identitet for dem.
Det bør aller helst unngås. I det minste hvis man skal se tilværelsen fra et mer holistisk perspektiv.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion