I løpet av det siste året har jeg blitt konfrontert en rekke ganger, fordi noen mener at jeg ikke tar tilstrekkelig avstand fra Anders Behring Breivik. Noe jeg til nå faktisk ikke har gjort.
Samtidig driver disse miljøene omfattende personforfølgelser, rettet mot meg og mange andre.
Vi opplever at arbeidsgivere og private kjente får skumle og truende telefoner, som handler om oss. Uriktige påstander om at vi er narkomane, utilregnelige, kriminelle og annet blir også spredd av disse aktørene.
Selv kaller de skyldige denne aktiviteten sin for «antirasisme».
Ironisk nok mener de at jeg, og andre ofre for deres tyrannisering, skal ta avstand fra en person som angrep dem.
Jeg prøver da gjerne å forklare dem vennlig at det har jeg verken handlingsrom eller mulighet til å gjøre. Nettopp på grunn av de forfølgelsene som de utsetter meg og andre for.
Enkelt forklart: Hvis man blir jaget i skogen av en flokk blodtørstige hyener, og det kommer en bjørn og angriper hyeneflokken, så er det tilnærmet umulig å ta avstand fra den bjørnens handlinger.
Slik er det også for meg. Bjørnens handlinger er på alle måter uproblematiske. Å late som noe annet vil være irrasjonelt. Det vil være såkalt Stockholmsyndrom.
Men det betyr heller ikke at jeg ønsker å stifte nærmere bekjentskap med den sinte bjørnen.
Manglende rom for kritikk
Selv har jeg ingen direkte politisk grunn til å hate norsk moral- og posørvenstre. Folk må jo få mene akkurat hva de vil.
For meg er situasjonen derimot mer personlig preget. Nettopp på grunn av de overtrampene, forfølgelsene og den tyranniseringen som disse aktørene står bak.
I den grad jeg er etterlatt med handlingsrom til å kritisere Anders Behring Breivik, så må det bli kritikk av hans lite optimale valg av mål. Tenåringer og unge voksne på sommerleir var på alle måter noe uheldig.
Men vissheten om at Behring Breivik kan ha hindret figurer av den sorten som sprer løgner om meg fra å vokse opp, gjør meg likvel ambivalent.
Norsk moral- og posørvenstre har med andre ord gjort det umulig for meg å ta avstand fra Anders Behring Breivik.
Om jeg så ville, hadde jeg ikke hatt anledning til å gjøre det. Både av hensyn til meg selv, og til andre, som er utsatt for personforfølgelser fra disse onde kreftene i samfunnet.
Jeg er ikke nødvendigvis enig i det Behring Breivik står for politisk og ideologisk. For alt hva det innebærer kunne han like gjerne vært en radikal islamist, eller en voldelig LGBTQ-aktivist.
For meg er Behring Breivik bare den bjørnen som angriper hyeneflokken som forfølger meg.