Ingenting er så viktig at det er verdt å dø for. I hvert fall ikke nasjoner og ideologi.
Den profilerte legen Wasim Zahid dukker opp i Twitter-feeden min fra tid til annen. Jeg har ikke fulgt ham selv, men han dukker opp når noen andre jeg følger kommenterer, liker eller deler Tweetene hans.
Tirsdag har Zahid et godt poeng når han skriver at ingenting er verdt å dø for.
Kanskje var dette utsagnet ment for å skape forventede reaksjoner, blant alle TV-slavene som er indoktrinert med at det norske flagget og merkevaren Norge liksom betyr noe. Kongen, 17. mai og den nitriste nasjonalsangen er angivelig viktig for mange.
I realiteten er Norge bare et oljekonsern som holder til i området hvor forfedrene mine har bodd i uminnelige tider. Stortinget er konsernstyret, kongen er direktøren og oljefondet er bedriftskontoen. Flagget og riksvåpenet er merkevarer og logoer. Før konsernet Norge startet med olje på 1970-tallet drev det med handel. I 1814 ble det gjennomført en rebranding med nytt firmanavn og ny logo.
Det er egentlig alt det er.
Å kjempe og dø for dette firmaet er selvfølgelig helt meningsløst.
Vil ikke gjøre noe
Hvis Russland nå snart okkuperer Norge, så kommer ikke jeg til å løfte en finger for å forsvare noe som helst. For meg spiller det ingen rolle om konsernet får en ny logo, eller et nytt navn. Jeg kommer til å stille meg helt nøytral til hele konflikten.
For det første skyldes dette at jeg alltid har vært pasifistisk innstilt. Krig er som kjent bare en massepsykose, og det er ingen grunn til å ta del i sånne ting. Det er bare å lure seg selv.
For det andre har ikke Norge gjort så mye for meg at jeg er villig til å ofre noe særlig for å hjelpe det.
- Norge har gitt meg grunnskole.
- Norge har gitt meg noen få NAV-kroner en periode.
- Norge betalte for å la meg fikse en gammel idrettsskade.
- Norge betalte for å behandle en kraftig lungebetennelse jeg hadde en gang.
Dette er også alt Norge har gjort for meg noen gang, og for dette har jeg betalt dritmye skatt, penger som konsernledelsen ellers ville sløst bort på ting som tissekunst og pressestøtte. Ikke søren om jeg står i noe gjeld til Norge.
Hvis (eller når) krigen kommer hit, så har jeg i hovedsak to planer. Den første planen er å stikke av og ta meg til Øst-Asia eller Sør-Amerika. Den andre planen er å ta meg nordover til et forlatt fiskevær der oppe, og okkupere et hus til krigen er over.
Oppgaven med å forsvare Norge kan gå til folk som føler veldig sterkt for å gjøre det. Det kan fint gjøres av likestilte feminister som hevder å være like gode som menn til alt. En kommende krig vil være en gyllen mulighet for feminister til å vise hva de duger til. Folk som på ulike måter er investert i konsernet Norge skal få forsvare investeringene sine selv. Det er uansett ikke mitt ansvar.