Løgn og usannheter er viktige elementer i propaganda og kampanjer, også i Norge. Derfor er det viktig å være kjent med triksene, og hvorfor de brukes.
Norske medier og offentlige størrelser startet fredag forrige uke en løgnkampanje rettet mot miljøaktivisten Joachim Skahjem (24), etter en debatt på NRK.
Under debatten forklarte Skahjem saklig at han ikke utelukker at noen før eller senere, mest sannsynlig, vil ty til vold på vegne av klima- og miljøsaken.
«Det jeg definitivt ikke kan utelukke, er at vold vil skje. Og det tror jeg kommer til å skje», sa Skahjem.
Dette er ikke kontroversielt på noen måte. Det er faktisk å forvente. Når store folkebevegelser med sterke meninger settes under press, er det alltid kun et spørsmål om tid før individer med lavest terskel for voldsbruk, tyr til nettopp vold som virkemiddel. Slik har det alltid vært med mennesker, og slik vil det alltid være. Samme hva bevegelsene tror på, og samme hvor de står politisk, religiøst eller ideologisk.
Å påpeke dette fenomenet er den naturligste ting.
Denne ukontroversielle uttalelsen ble deretter forvridd til at Skahjem «oppfordret til vold». Noe alle som faktisk hørte på det som ble sagt, vet at han aldri gjorde. Disse bevisste løgnene ble deretter fanget opp og kringkastet synkront av et samlet mediekorps. Ingen kritiske spørsmål ble stilt av noen. Ikke det minste forsøk på å forstå uttalelsene i kontekst.
Redaktørene vet at de lyver, og de vet godt hvorfor de gjør det.
Dette er et eldgammelt triks som myndigheter og massemediene deres har utført utallige ganger tidligere. Pressefaglig er det kjent i Norge som å «male fanden på veggen». Det handler om å bevisst bruke løgn for å skape en ekstern «djevel», hvor hensikten er å konformere og skremme de ikke-tenkende massene til et ønskelig synspunkt eller et ønskelig samhold om noe.
Teknikken er grundig beskrevet i mange kanoniske verk om politisk psykologi, propaganda og massemedier:
- «The Madness of Crowds» av Douglas Murray (2019).
- «How Propaganda Works» av Stanley Jason (2015).
- «Politics & Propaganda» av Nicholas O’Shaughnessy (2005).
- «Manufacturing Consent: The Political Economy of the Mass Media» av Edward S. Herman og Noam Chomsky (1988).
- «Propaganda» av Jacques Ellul (1973).
- «Public Opinion» av Walter Lippmann (1922).
En god indikator på at dette trikset brukes, er å se om alle mediene gjør ting på samme måte og helt samtidig. I en organisk mediedekning vil det normalt sett alltid være noen som stopper opp og stiller spørsmål om kontekst og mening. Hvis dette ikke skjer, er sannsynligheten svært høy for at det er en bevisst og koordinert kampanje som kjøres.
Det de prøver å oppnå med denne uberettigede demoniseringen av Skahjem er flere ting:
- De vil isolere individet, bryte ned individet psykologisk og få individet til å tvile på seg selv – og til slutt få individet til å tvile på hva som er sant og ikke. Med tiden vil individet forhåpentlig bli en «angrende synder», som de deretter kan bygge opp igjen og bruke som et «godt eksempel på noen som tok til fornuft». Uansett om den angivelige synden er virkelig eller oppdiktet.
- De vil promotere og løfte opp banditter og godkjente portvoktere for miljøbevegelsen, som Frederic Hauge og Eivind Trædal, og fremstille disse feilaktig som «moderate» og «fornuftige» stemmer.
- De vil sette opp grenser for miljøbevegelsen, og sørge for at de røkter seg selv i frykt for lignende kampanjer i fremtiden.
Det viktige er likevel å vite hva som skjer og hvorfor det skjer. Har man en grunnleggende forståelse for hvordan propaganda fungerer og hvordan løgner blir brukt, er det lettere å håndtere situasjonen. Man lar seg ikke så lett gaslighte når man vet hva som blir gjort.
De har prøvd triksene sine på meg også tidligere, med å spre løgner om at jeg angivelig «støtter Behring Breivik». Selvfølgelig har de ikke oppnådd noe som helst med dette, fordi jeg kjenner til triksene og derfor er vanskelig å manipulere.
Så, hva nå?
Personlig er jeg ingen miljøaktivist per se. Jeg tror heller ikke at noen forbinder meg med dette. Jeg vil for eksempel aldri legge meg ned i veibanen eller kaste maling på ting for å drive miljø- og klimakamp.
Likevel er jeg veldig enig i de to nyeste og mindre radikale bøkene til Theodore Kaczynski, også kjent som «Unabomberen». Kaczynski beskriver grundig hvordan miljøbevegelsene er sårbare for å bli tatt over av eksterne interesser, og hvordan de ofte ender opp som fritidsklubber for de rike elitenes barn.
Les også: Litteratur: «Industrial Society and its Future» av Theodore Kaczynski
I Norge liker elitene, politikerne og redaktørene å sitte rundt kaffebordene sine og skryte av at ungene deres er engasjert i miljøbevegelsen, og andre sånne ting. Det høres så fint ut.
«Min lille Praeben Marthinus er så engasjert i klimasaken. Han vil nå langt i politikk og medier.»
«Vet du, det er min lille Mathilde Jørgine Benzine også. En dag blir hun trolig minister.»
Da vil de ikke ha proletariske typer som Joachim Skahjem rekende rundt i organisasjonene, og påvirke de små broilerne deres. Det sier seg jo selv.
Les også: Ted Kaczynski: The System’s Neatest Trick
Og miljøbevegelsene har rett, isolert sett. Det er det ingen tvil om. Industrielt landbruk er et problem, det utarmer jorda og skaper ørken. Det samme gjelder overdreven hogst av skoger. Havene er fulle av plast, og det er blitt farlig å spise for mye fisk på grunn av miljøgifter.
Miljøbevegelsene har helt klart en god sak, og de kjemper utvilsomt mot veldig sterke krefter.
Mandag var jeg ute for å trene litt på morgenen, og jeg stoppet opp for å se på morgenrushet i Okstadbakken på E6 i Trondheim. Det minner meg om en elv av biler.
Lyden av rushtrafikken i Okstadbakken er som fra et stort vannkraftverk.
Jeg lurer på hvor mange kilowattimer med energi som går med bare til rushtrafikken der hver eneste dag. Energi som i stor grad pumpes opp fra jordens indre i form av olje, og som stort sett ikke brukes til noe som helst nyttig, annet enn å frakte folk til og fra ofte meningsløse jobber, i en ødelagt økonomi.
Hvor mange unødvendige mellomledere og konsulenter er det som befinner seg i den elva av biler og trafikk? Hvor mange er det som kunne greid seg fint med hjemmekontor, slik jeg gjør? Veldig mange, tror jeg.
Det er en fullstendig kollektiv galskap, hver eneste bidige morgen.
Jeg tror at miljøbevegelsene gjør mye bra, og de kan bare få sitte i veibanen og sperre denne trafikken for alt hva jeg bryr meg. Hvis jeg må noe sted, snirkler jeg meg helt fint forbi sperringene deres på to hjul, med eller uten motor. Så kan konsulentene og mellomlederne bare sitte der i bilkø, og forhåpentlig tenke over hva de egentlig gjør med livet sitt.
Selv kan jeg knapt tenke meg en mer unødvendig og unyttig jobb enn det å være redaktør og journalist i medier som sprer løgner om folk som Skahjem. Hvor mye fossilt brensel og forbruk av batteripakker som går med til å frakte disse idiotene til og fra jobbene sine, det tør jeg knapt tenke på.
Dette med unødvendige jobber og pendling er også et godt argument som miljøbevegelsene kan bruke.