Hva skjer når norske kommentatorer begynner å se amerikanske spøkelser overalt? Nils August Andresen spiller rollen som Sancho Panza, mannen som forsikrer oss om at vindmøllene virkelig er kjemper.
I enhver idépolitisk epoke finnes det ikke bare riddere, men også deres trofaste ledsagere. De som aldri selv tar opp kampen, men som forklarer hvorfor kampen er nødvendig, hvorfor frykten er berettiget, og hvorfor enhver som stiller spørsmål ved premissene, i realiteten er farlig.
I norsk offentlighet har Nils August Andresen gradvis inntatt denne rollen. Han er ikke Don Quijote. Han er Sancho Panza – den evige følgesvennen som, gjennom sin velmenende lojalitet, forsikrer Don Quijote om at vindmøllene faktisk er kjemper.
Andresens tekst om Frank Rossaviks tøvete skriverier i Aftenposten er på overflaten et korrektiv. Den later som et forsøk på nyansering, på presisering, på å skille mellom legitim bekymring og overdreven dommedagstenkning. I realiteten fungerer teksten som det motsatte: en disiplinering av høyresiden på vegne av et liberalt sentrum som ikke lenger tåler reell uenighet. Andresen irettesetter Rossavik ikke for å ta feil i analysen, men for å formulere den for uklart. Problemet er ikke at høyresiden stemples som demokratifiendtlig. Problemet er at stempelet ikke er presist nok.
Dette er Sancho Panzas klassiske rolle. Han korrigerer ikke selve illusjonen, bare dens detaljer. Vindmøllene skal fortsatt være kjemper. Det avgjørende er at de identifiseres riktig.
Sancho Panza som intellektuell forsikring
Kanskje mente Rossavik noe annet? Det er ikke så godt å si, spesielt når man leser fortsettelsen.
Først konkretiserer han problemene med «det nye høyre»: det «undertrykker gjerne minoriteter og strammer til ytringsfriheten», det «setter inn egne dommere for å få politisk styrte domstoler», det vil ha nasjonen som «etnisk enhetskultur», det vil «ha tradwives». Det er kanskje gjenkjennelig nok, skjønt det, som hos Toje er sveipende formuleringer og alvorlige anklager, uten nyanser og kontekst, og med sivilisasjonens fremtid i potten.
Andresen bruker betydelig plass på å forklare at det tradisjonelle høyre i Europa ikke har underkastet seg Trump på samme måte som det republikanske partiet i USA. Det er korrekt. Men denne presiseringen endrer ingenting i tekstens egentlige prosjekt. For straks etter vender han tilbake til det samme moralske rammeverket, nemlig forestillingen om «det nye høyre» som en latent autoritær kraft, drevet av impulser som i beste fall må kontrolleres, i verste fall bekjempes.
Det pågår en debatt på den brede høyresiden i Norge om hvordan man skal møte fremveksten av autoritær populisme på høyresiden. Her finnes ulike syn. Noen ønsker å vise total motstand mot de assosierer med MAGA. Andre er mer opptatt av å forstå hvilke legitime bekymringer som MAGA har klart å fange opp, og hvor resten av det politiske landskapet har vært for dårlig – nettopp for å hindre at de autoritære lederne finner et godt jordsmonn å så i.
Det avgjørende i Andresens tekst er ikke at han korrigerer Rossavik, men at han bekrefter ham. Hele teksten fungerer som en forsikring: «Du har rett i bekymringen, Frank. Du peker på noe virkelig. Du ser noe farlig i horisonten. Bare ro deg litt ned, skjerp formuleringene, så er vi enige.»
Når analogien aldri testes mot virkeligheten
Ingen tanke ofres at USA og Europa er så vesensforskjellige at den amerikanske MAGA-bevegelsen ikke egentlig har mulighet til å slå rot og vokse på våre breddegrader. Forskjellene i politisk kultur, institusjonell arkitektur, partistruktur og historisk erfaring er så grunnleggende at enhver direkte overføring av amerikanske scenarier blir analytisk useriøs. Likevel behandles MAGA som et slags universelt virus, løsrevet fra sitt opphav, klart til å infisere ethvert samfunn der noen våger å snakke høyt om nasjon, grenser eller kulturell sammenheng.
Det er her Andresens rolle blir tydelig. Han stiller ikke spørsmålet om hvorvidt analogien i det hele tatt holder. Han spør bare hvordan den bør brukes mer forsiktig. Dermed bekrefter han implisitt Rossaviks premiss: at det finnes en reell, sammenhengende og nærliggende autoritær trussel på norsk høyreside, og at denne trusselen først og fremst må håndteres språklig. Ikke ved å teste den mot virkeligheten, men ved å raffinere måten den omtales på.
Vindmøllene er altså virkelige kjemper, ifølge Andresen. Ikke nødvendigvis fordi de har gjort noe, men fordi de kan gjøre noe under andre omstendigheter, i andre land, med andre forutsetninger. Det er tilstrekkelig.
At Norge mangler de teologiske og kulturelle drivkreftene som faktisk bar frem MAGA-bevegelsen i USA, blir dermed et forstyrrende moment snarere enn et relevant korrektiv. Uten dispensasjonalisme, uten politiserte evangelikale megakirker, uten et religiøst marked preget av karismatisk masseappell og persondyrkelse, forsvinner en av de helt sentrale forklaringsfaktorene bak Trumps gjennomslag. Men denne fraværet passer dårlig inn i fortellingen om en nærliggende autoritær fare.
I et land med historisk forankret folkekirkelig tradisjon, lav kirkelig mobilisering og sterk institusjonell tillit, lar ikke amerikanske kulturkriger seg bare kopiere og lime inn. Likevel behandles de som om de ligger latent i ethvert konservativt utsagn. Som om det bare er et spørsmål om tid før de samme strukturene spontant oppstår.
At dette ikke tas med i regnestykket, er neppe tilfeldig. Det ville ha svekket analogien. Og analogien er det som bærer hele resonnementet. Uten den faller kjempen sammen til treverk og seil. Derfor forblir de avgjørende forskjellene usagt, ikke fordi de er irrelevante, men fordi de ikke er egnet til å bekrefte Rossaviks forestillinger om kjemper.