Vi har alle våre utfordringer i livet. Min største utfordring er at jeg ikke er akseptert av den nye «venstresidens» kulturmiddeklasse.
Onsdag morgen våknet jeg opp med en uggen følelse i kroppen. Det kjentes som et stort hull i sjelen. Et fryktelig savn. Idet jeg rusler inn på badet forstår jeg hva som feiler meg. Det er en slags form for syndenød.
Jeg innser at livet mitt mangler noe viktig, og at det har gjort det lenge. Dette noe er aksept og godkjennelse fra den nye «venstresidens» kulturmiddelklasse.
Jeg ser kjapt på mobilen, og ser at Twitter-kontoen min fortsatt ikke har fått noen likerklikk fra venstreradikale kulturkrigere fra kulturmiddelklassen. Livet føles plutselig meningsløst. Det er den samme følelsen som piloter får når de flyr over havet om natten, og de ikke lenger kan si helt sikkert hva som er opp eller ned.
Idet jeg heller nykokt kaffe i koppen, sukker jeg dypt for meg selv. Tanken på at jeg ikke er løftet inn i en jobb via kulturmiddelklassens politiske nettverk, hvor jeg ville tjent omtrent 2/3 av det jeg gjør i dag, er tung å bære.
Det er også med tungt hjerte jeg nipper av kaffen. Jeg innser at jeg ikke har fått publisert en eneste kronikk med politisk korrekt innhold noe sted. Ikke har jeg hornbriller heller.
Da jeg går ut ytterdøra omtrent halv sju, er det uten en følelse av stress. Alt jeg skal er å rusle en tur for litt frisk luft. Ingen pendling. Ingen buss, tog eller trikk å rekke. I aviskassen min ligger det ingen identitetssymboler i papirform heller. Ikke verken Dagbladet, Dagsavisen eller Klassekampen er å finne.
Jeg bøyer nakken i skam. Jeg sparker til en småstein på asfalten. «Uff og æsj», tenker jeg. En liten tåre presser seg på i øyekroken. Mangelen på tilhørighet og aksept fra kulturmiddelklassen er som en mørk sky over hodet mitt. Mens jeg går langs veien blir følelsen bare verre.
Idet jeg kommer tilbake og begynner å jobbe, er ikke formen blitt noe særlig bedre. Jeg tenker at jeg burde hatt en mer prestisjefylt tittel å pynte meg med. «Teknisk oversetter» høres så tamt og vanlig ut. Nesten litt som «revisor» eller «regnskapsfører». Det hadde vært mye bedre om jeg var «journalist og forfatter» eller «samfunnsdebattant». Noe med litt schwung.
Aller helst burde jeg vært ute og stresset etter blålysetater, eller vært vitne til grusomheter i tingretten. På fritiden kunne jeg promotert boken min «Hvite menn er veldig slemme», og deretter sitte i debattpaneler på kulturhuset, med et kulturelt uttrykk i fjeset.
Jeg har ikke engang et nøkkelkort som symboliserer viktigheten min, eller fast plass i et åpent kontorlandskap.
Sommeren har også vært fryktelig, når jeg tenker på det. Hver gang jeg gir gass og kjenner en motorsykkel som drar meg ut gjennom svingene, lengter jeg sørgmodig til en trang kaffebar i Oslo. Der kunne jeg ha sittet med en Mac og en kaffe latte, og gitt likerklikk på politisk korrekt innhold i sosiale medier. Jeg kunne kjent dopaminkicket av å få likerklikk selv også. Det hadde vært ekte lykke. I stedet må jeg nøye meg med det jeg har.
Smerten og sorgen er bunnløs. Hvis det bare var noe jeg kunne gjøre. Noe jeg kunne foreta meg. Noen å henvende meg til, for å bli en del av den nye «venstresidens» kulturmiddelklasse, jeg også.
Er det noen jeg kan ringe?
«Vær så snill, tilgi meg, slipp meg inn», kunne jeg sagt med emosjonelt ladet og gråtkvalt stemme. Men nei, det er ingen jeg kan ringe.
Hvis jeg bare for én dag kunne kjenne solen i ansiktet, og vite at også jeg tilhørte den nye «venstresidens» kulturmiddelklasse. Da hadde alt blitt bra. Gud, vær så snill. Bare ett likerklikk, én eneste anerkjennende Tweet. Da kunne jeg levd i visshet om at jeg også var akseptert og viktig.
Hvis jeg også bare kunne kjenne følelsen av den klamme hånden til en kranglevoren feminist mot huden min, og stirre inn i de tomme øynene hennes, idet hun sier «til tross for at du er en hvit mann, er du ganske all right», ville det vært det største øyeblikket i livet mitt. Deretter kunne vi sittet på kaffebar, vi to, og stirret på hver vår iPhone og gitt hverandre likerklikk.
Men slik er ikke verden. Det ble aldri sånn.
Her sitter jeg. Jeg bryter sammen. Legger hodet i fanget. Desperasjonen og gråten tar meg. Også i dag.
