Forrige lørdag var jeg til stede på min første Pride-feiring. Jeg dro dit med et åpent sinn, og med et genuint ønske om å forstå.
Å se folk gå rundt med fargerike flagg, morsomme klær og høre på festlig musikk i det fine været var en positiv opplevelse. Jeg hadde ingenting imot det.
Isolert sett var det trivelig å se byens befolkning vise glede. Etter to år med pandemi ble Pride et etterlengtet avbrekk for de fleste, meg selv inkludert.
Samtidig så jeg også mer enn det som var på overflaten. Jeg så den kalde virkeligheten lure bak kulissene. Blant annet i form av et virkelig massivt politioppbud for å sørge for sikkerheten. Store mengder sivilpoliti, PST-agenter, væpnet ordenspoliti, spesialpoliti på takene og droner i lufta.

Jeg så slitne trøndere, som bak smilene sliter økonomisk og sosialt. Jeg så mennesker som går en hard vinter og ulvetider i møte, med skyhøye strømregninger, høye drivstoffpriser, et skjelvende boligmarked og en storkrig i Europa.
Jeg så mennesker som grep etter en trøst med begge hender, for å kun oppleve et øyeblikk uten frykten og desperasjonen som så ofte definerer den menneskelige tilstanden vi kaller «livet».

Jeg så mennesker som deltok i noe de mener er positivt og bra. Mennesker som ønsker å gjøre samfunnet bedre, basert på en kollektiv oppfatning av hva som er bra. Jeg så håp og idealisme.
Jeg satte til og med pris på å høre talen til Pride-leder Eivind Rindal. Det var en gjennomtenkt og forberedt tale, som knapt kunne vært bedre egnet til formålet.

Likevel, kanskje så jeg litt for mye. Det hender jeg gjør det. Fordi det jeg så var en folkemasse som like gjerne kunne viftet med helt andre flagg. Ideologiske eller religiøse flagg. Folkemassen er nemlig alltid den samme, det er bare budskapet den tror på som er forskjellig fra ulike tidsepoker og steder i verden.
Dypest sett spiller det ingen rolle hva folkemassen tror på, eller hvilke idealer den har satt seg fore. Kollektivismen er alltid den samme. Felles overbevisninger og felles målsetninger også.
Uansett om det er snakk om Den røde armé som marsjerer i Russland:

Eller det er snakk om en tysk hær som marsjerer:

Enten det er Pride-lederen som holder tale til folkemassene, eller noen andre:

Enten det er et historisk flagg med sterk symbolikk som vaier i vinden, eller de seks fargestripene som symboliserer Pride.
Mekanismene bak vil alltid være de samme for enhver folkemasse. Dette er også det triste med Pride.
Hver for seg alene ville neppe mange av de oppmøtte tatt seg bryet med å stille opp, vifte med flagg og gå med kostymer. Men som en del av en folkemasse blir det lettere for dem. Det blir nærmest forventet av dem å gjøre det samme som alle andre.
Det er i dette at den kollektive sjelen eller bevisstheten til enhver folkemasse blir så deprimerende.