Søndag melder den statlige norske TV-kanalen NRK at kunnskapsministeren i Norge er analfabet. Dette fremheves ukritisk, som noe ubetinget positivt.
At kunnskapsminister Trine Skei Grande har lese- og skrivevansker, også kalt analfabetisme, er ikke hennes feil. Men slike handicap setter unektelig visse naturlige begrensninger for hva mennesker bør foreta seg.
Eksempelvis blir mennesker med kortvoksthet dårlige fotballspillere. Blinde og svaksynte bør helst ikke kjøre buss. På samme måte bør ikke analfabete mennesker påta seg verv som omhandler kunnskap og læring i skolen.
Men vi befinner oss tross alt i Norge. Et land hvor det aller meste er mulig. Bare man har de rette kontaktene, og nok penger under bordet.
Statlig propaganda
Hensikten med propaganda i vår tid, er å legitimere yrkespolitikere. Fortrinnsvis gjennom massemedier og TV. Plattformer hvor politikere og andre fremstilles som troverdige og ærlige.
TV-seere får gjerne en slags kunstig relasjon til figurene de ser i levende live på skjermen. I komforten fra sin egen stue blir det hele en trygg opplevelse. Denne illusjonen er hva som underbygger det såkalte representative demokratiet. Uten TV-dekning blir politikere og andre maktpersoner mer fremmedgjorte overfor vanlige folk.
Propaganda kan også ta mange andre former. En type propaganda som tok form på 1970-tallet er den «personlige» propagandaen. Altså propaganda med en tilsynelatende personlig og varm vinkling.
Diktatorer, militære ledere, politikere, aktivister og andre blir da gjerne intervjuet i komfortsonen. Hensikten er å fremstille dem som varme og tillitvekkende medmennesker.
Norske medier var relativt tidlig ute med å adoptere denne propagandastilen. Flere medier har gjort stilen til sitt kjennemerke. NRK er blant disse.
I propagandaartikkelen søndag, presenteres en statsråd som kanskje ikke er så oppegående og intellektuell, som nettopp oppegående og intellektuell. Selv om metodene som brukes for å oppnå denne effekten skinner gjennom, er det nok unektelig mange som ukritisk biter på budskapet.
NRK skriver:
Trine Skei Grande har dysleksi. Hun kan aldri stole helt på at hjernen vil klare å omsette rekkene med enkeltbokstaver på arket til ord.
Likevel har hun søkt seg til jobben som toppolitiker, der offentlige taler, prisutdelinger og stortingsmeldinger er like hverdagslige som knekkebrød med gulost.
Og når arbeidsdagen er over, gleder hun seg til å synke ned i godstolen med en tjukk roman med tett skrift.
Gjerne litt Olav Duun eller en historisk krim fra 1500-tallets London.
Sannhetsgehalten i disse påstandene fra NRK er heller tvilsom.
Men det funker. Propagandamakerne greier å skissere et bilde av en klok og omtenksom person. En analfabet som ikke bare leser dyp filosofisk litteratur, men som også greier å kose seg med den brede og landlige nynorsken til forfattere som Olav Duun.
Det er mildest talt imponerende.
Posering for kameraet
Journalistene Siss Vik og Marie Charlotte Thomsen Lund skriver rørende. Noe kvinner gjerne lærer å gjøre, med å lese populære kioskromaner om romantikk. Bøker som i hovedsak er skrevet av engelskspråklige forfattere, og som vet å selge følelser. Når skrivestilen fra disse bøkene etterlignes i norske aviser, er det som regel kvinnelige skribenter som har skrevet artiklene.
Men til tross for at journalistene skriver rørende, er bildene som NRK tar av statsråden oppstilte og kunstige. Noe som kolliderer litt med formspråket i teksten.
Et bilde av statsråden som poserer med en åpen bok, står ikke helt i stil med tekstens beskrivelse av en person som finner glede i å faktisk lese bøkene, som åpenbart bare står til utstilling i hylla.
Spørsmål som «kan du lese et utdrag du liker godt?» uteblir fra NRK sin side.
Kanskje ble spørsmålet stilt under intervjuet. Men senere redigert vekk. Det kan ingen vite.
Et land i fritt fall
Artikkelen til NRK er åpenbart skreddersydd for å fremstille Trine Skei Grande som varm, god og troverdig.
Trolig kan dette ha flere årsaker. Venstre stuper på meningsmålinger, tilliten til mediene og demokratiet faller, og NRK-ansatte ønsker å sikre sine posisjoner til neste runde med oppsigelser i statskanalen.
Men artikkelen viser også glimt av hvorfor tilliten til politikere og medier er i fritt fall.
Én av svakhetene til propaganda, er at propaganda som hovedregel er lett gjennomskuelig. Det er ofte for normativt, og for følelsesladet, til at man helt kan ta det alvorlig.
Noe som helt åpenbart er tilfelle med denne artikkelen fra NRK.
Spørsmålet er om propagandaen fra den statlige norske TV-kanalen NRK er nok til å berge tilliten folk bør ha til politikere og medier. Eller om det er for lite, for sent.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion