Hvem trenger kunnskap når man har Arbeiderpartiet? Åpenbart ikke kunnskapsministeren som Norge påberoper seg.
Kunnskapsminister Tonje Brenna har fullført videregående skole, men hun har ikke noe mer. Det er også alt man trenger i et Norge hvor nepotisme og korrupsjon styrer alt fra politikk og medier, til rettsvesen og offentlige etater.
Tilhører du den politiske venstresiden gjelder ikke lover, regler og normer. Du kan som kjent tillate deg akkurat hva du vil. Puter blir sydd under armene på deg hvor enn du går, og du blir automatisk løftet inn, opp og frem.
Resultatet er selvfølgelig at norsk offentlighet er blitt en containerbrann av inepte tullinger, som baner seg vei til politisk makt med spisse albuer.
Hun er en vaskeekte broiler som har klatret gradene fra elevrådsleder via generalsekretær i AUF og rett inn på Statsministerens kontor, der hun ble tidenes yngste politiske rådgiver.
– Mange tenker på «broiler» som noe kjempenegativt, som en som stormer inn og slår seg vei. Men å være i politikken er også en ordentlig jobb, sier hun.
Det siste året har hun skygget Jens Stoltenberg og Grete Faremo, skrevet taler og foreslått hva de skal si og ikke si. Reist der de har reist og stått parat.
Unnskyldningen som brukes er gjerne «relevant arbeidserfaring». Dette er som oftest kun en pyntet bortforklaring av innkvotering og nepotisme.
Nå har Tonje Brenna veldig mange visittkort hun ikke får brukt, videregående skole på cv-en og selvfølgelig, et lass med titler og verv under punktet «relevant arbeidserfaring. Om en måned flytter en ny minister med nye rådgivere inn på kontorene, og hva skal Tonje Brenna? Er det nå hun skal ta en bachelor?
– Men nå leste jeg at headhunterne ser mer etter arbeidserfaring enn utdannelse! Ha-ha! Nei, jeg har begynt å studere et par ganger, men det blir veldig stille rundt meg. Det er lite inspirerende at det bare er meg det går ut over om jeg ikke får det til. Men som alle 25-åringer uten høyere utdannelse tenker jeg det er noe man burde ha.
Ofte er det slik at stillinger lyses ut pro forma. Dette er på grunn av lovverket som sier at stillinger må lyses ut, slik at folk kan søke på dem, selv om stillingene egentlig er besatt under bordet før utlysing.
Typisk er det sånn at de aktuelle kandidatene blir anbefalt å søke, bare for å oppfylle de formelle kravene.
Les også: NRK «søker» ny kringkastingssjef
Likevel er ikke utdannelse og kompetanse noe som har særlig verdi. Spesielt ikke innen HumSam. Broilere fra den politiske venstresiden blir ofte groomet til stillinger og posisjoner hvor de kan ha ideologisk påvirkning, og de tar gjerne noen fag i ettertid for å pynte på situasjonen.
Det er bare trist.
I et slikt miljø rammes også troverdigheten til forskning som publiseres. Dette er fordi det er produsert av folk som er løftet opp og plassert inn, utelukkende på ideologisk grunnlag.
Eksempler på dette er aktivistene ved HL-senteret på Bygdøy, som åpenbart driver kvasi-forskning. De er der kun fordi de er venstreradikale, og oppgaven deres er helt tydelig å pushe en ideologisk agenda – ikke å drive seriøs og troverdig forskning.
Fra et kildekritisk perspektiv er de pseudo-akademiske publiseringene deres ikke engang verdt papiret som det er skrevet på. Det er kun ideologiske oppramsinger, hvor de starter med en konklusjon og deretter prøver å rettferdiggjøre denne med å henvise til hverandre i ring.
Dessverre lar mange seg blende av at slike aktører kalles «forskere» og «eksperter», når de i realiteten bare er «dummies» som er plassert inn.
Her er det også viktig å huske at disse menneskene som oftest ikke bevisst driver med bedrag. Mange av dem tror oppriktig selv at de er forskere og eksperter, fordi noen de oppfatter som en autoritet har sagt til dem at de er det.
Likevel, selv om denne utbredte praksisen er kritikkverdig, bør kanskje ikke jeg være den som snakker høyest om dette. Jeg er en middels god skribent som er satt til arbeidsoppgaver som ofte er langt over mitt reelle kompetansenivå.
Riktig nok er jeg kompetent til å formidle ting, og jeg har noen verdifulle fag fra NTNU. Likevel, når jeg opplever å gå forbi statsautoriserte oversettere fordi jeg legger en akademisk papirstabel på «kjøttvekta», så kjenner jeg at bedragersyndromet kommer snikende på meg. Det gjør jeg.
Frem til nå har kundene stort sett heldigvis vært fornøyde, og jeg har fått faste kontrakter som jeg mener at jeg kanskje ikke engang fortjener.
Dessverre, eller kanskje heldigvis for noen, er det ikke alle som har denne type selvkritisk tilnærming overfor egne posisjoner.