Norske medier er ikke hva mange tror

Når en ekte journalist fra et ekte medie besøker Norge for å drive kritisk journalistikk, for en av Russlands største aviser, begynner «medier» i Norge å sutre. Aftenposten, som er Norges nest største produsent av falske nyheter og propaganda, omtaler hendelsen i svulstige ordelag. Tydelig at de norske propagandistene ser det som problematisk når verden på utsiden av Norge tar turen innom for å se hvordan det egentlig står til.

Frie medier i Russland, og flere europeiske land, har også tidligere kritisert Norge. Blant annet for hvordan norske idrettsutøvere bruker «astmamedisiner» for å øke prestasjoner. Noe norske «medier» som NRK har forsøkt å tilbakevise, i stedet for å ta tak i saken på en ærlig og redelig måte. Narrativene om at Norge er en feilfri idrettsnasjon må opprettholdes for enhver pris. Kritikk er ikke ønskelig. Minst av alt kritisk journalistikk fra ekte medier utenfor Norge.

Norge – et land uten journalister

Ifølge undersøkelser gjennomført av Nordiske Mediedager, har norske journalister og redaktører aldri vært rødere. Noe «avisen» Verdens Gang publiserte en glad leder om den 7. mai i år.

Offisielt er historien at det er snakk om journalister som er røde. Men problemet er i realiteten noe annerledes enn hva det fremstilles som. Problemet er at Norge ikke har mer enn anslagsvis to dusin virkelige journalister innenriks. Resten er aktivister og politiske ansettelser som illuderer i rollen som journalister og redaktører. Personer som får betalt for å bekrefte diskurs, samt for å publisere det som til enhver tid er ønskelig av eiere og politisk etablissement.

For mediene betyr dette imidlertid en utfordring for troverdigheten. En utfordring som er mer alvorlig i dag en for for få år siden, når man ikke lenger sitter med monopol på nyhetsformidling. Det bør derfor være en prioritert oppgave for norske redaktører å forsøke og balansere forholdet i årene som kommer.
 
Sitat fra leder i VG, 7. mai 2018

Når profilerte propagandister som Verdens Gang går ut med slike uttalelser, er det ikke fordi de ønsker å forandre status quo. Men fordi de ønsker å tilrøve seg en ufortjent troverdighet hos publikum; gjennom å påtatt bry seg om politisk balanse i redaksjonene. I realiteten ønsker de slett ikke politisk balanse, eller mangfold, i redaksjonene. Medarbeidere som stikker seg ut fra den rådende konsensus, blir hundset, utfryst og mobbet på arbeidsplassen. Noe en dokumentar fra NRK P3 i juli 2016 utilsiktet demonstrerte; da en av de politiske ansettelsene i NRK lot som om han ble «høyreekstrem». Noe han gjorde med å dele innhold som hadde en kritisk vinkling på multikulturalisme, marxisme og globalisme på sine private profiler i sosiale medier. Profiler som han til alt overmål også hadde mange kollegaer på.

Møter du noen som jobber i norske «medier» kan du være ett hundre prosent sikker på at de er politiske ansettelser. Figurer som er ansatt i sine stillinger utelukkende på grunn av politiske sympatier, samt sosioøkonomisk bakgrunn. Du vil aldri møte noen med «feil» meninger i norske medier, og du vil aldri møte noen som ikke har bakgrunn i den øvre middelklassen. Norske medier er steder preget av en overdrevent sterk klasseforakt. Dette til tross for at de selv gjerne kaller seg selv navn som Klassekampen og lignende. Klasseforakten er alltid den samme.

Forfølgelser, løgn og propaganda

Norsk PEN er en NGO som selv hevder å kjempe for ytringsfrihet og fri journalistikk. Samtidig har flere medlemmer av Norsk PEN selv vært delaktige i politiske personforfølgelser av bloggere, skribenter, journalister og andre som har publisert kritisk innhold om norske medier og norsk politikk.

Særlig har det tidligere PEN-medlemmet, advokat Jon Wessel-Aas, vært en pådriver for slik virksomhet. Blant annet med å drive stigmatisering, samt å misbruke sin offentlige posisjon til å dele stigmatiserende og løgnaktig innhold om personer som har benyttet ytringsfriheten til å være kritiske. Hensikten med dette er å avskrekke folk fra å være kritiske, og fra å publisere innhold som det politiske etablissementet anser som uheldig eller uønsket. Nåværende varamedlem i Norsk PEN, Lars Gule, har også vært en foregangsfigur for å drive politiske forfølgelser av skribenter og andre som ytrer seg kritisk i Norge.

Også andre medlemmer av Norsk PEN har drevet tilsvarende virksomhet. Uten at jeg trenger å navngi dem her. Særlig har de drevet slik virksomhet i sosiale medier; hvor de aktivt har delt stigmatiserende løgner og usannheter om folk som har vært kritiske. Dette skal da være en organisasjon som kjemper for journalistisk frihet og ytringsfrihet.

Norsk Presseforbund er ikke særlig bedre. For ikke lenge siden «felte» Pressens Faglige Utvalg en sak som var publisert på et alternativt nyhetsnettsted. Saken handlet om hvordan en aktivist som er ansatt som «redaktør» i Amedia laget opptøyer i Gjøvik en lørdag i fjor høst. Klager i saken var Stig Finslo, som er toppdirektør i Amedia, og som selv er en del av PFU. Naturligvis fikk Finslo og Amedia medhold i saken. Hovedsakelig av to grunner. Den ene grunnen er at både klager og den omtalte redaktøren er politiske ansettelser. Den andre grunnen er at Finslo selv er en del av PFU. Saken ble for øvrig behandlet uten at de involverte parter fikk anledning til å fremlegge dokumentasjon. Når PFU ble kontaktet i forkant av saksbehandlingen, nektet de å ta imot dokumentasjonen i saken. Slik at de deretter kunne «felle» saken som udokumenterte påstander.

Dette er da en organisasjon som skal fungere som en nøytral selvdømmeordning for norske medier.

Etter å ha «behandlet» saken uten dokumentasjon, publiserte flere norske propagandafabrikker triumferende artikler hvor de fordømte kritikken av opptøyene på Gjøvik. Uten å nevne at saken ble behandlet uten relevant dokumentasjon.

Saken er på ingen måte unik i seg selv. Det finnes flere lignende eksempler på hvordan PFU har fungert som et redskap for politisk aktivisme bare fra de siste årene.

Mye vil ha mer

Denne uken streiker 1700 av de politiske ansettelsene i NRK; fordi de vil snylte mer penger fra norske arbeidere gjennom skattekroner og lisensavgifter. Kort forklart vil de har mer gibs fra det norske folk. Noe NRK attpåtil skryter av på sine egne nettsider.

Blant annet klager de over hvordan de politiske ansettelsene i NRK får mindre penger enn ansatte i andre «medier». Men de glemmer helt at de ansatte i de andre «mediene» lever under svært usikre forhold. Noe som nødvendigvis må bli slik det er i et miljø hvor politise sympatier, kjønn og etnisk opprinnelse veier tyngre enn reelle kvalifikasjoner ved ansettelse.

Samlet sett tjener NRK-ansatte langt mer enn lærere, vernepleiere og sykepleiere med tilsvarende utdannelse. I mange tilfeller tjener de også bedre enn andre statlige ansatte, som i politiet. Likevel vil de ha mer. Til tross for at de har gode betingelser med forsikring, statlig tjenestepensjon, samt frynsegoder gjennom fagforeningen som kaller seg Norsk Journalistlag.

Grådigheten deres er til å ta og føle på. At det er norske arbeidere – folk som faktisk gjør noe nyttig og produserer noe reelt i samfunnet – som skal ta regningen for gildet deres, enser de naturligvis ikke en tanke. For dem er mer personlig vinning og berikelse den største selvfølge.

Arbeidsplasser med gjennomtrekk

Gjennomtrekken i mediebedriftene er også enorm. De ansatte jobber litt her, så der, så litt både her og der, før de ender opp tilbake hvor de startet. Det er et miljø hvor alle kjenner alle. Hvor de sosiale normene er strenge. Den som stikker seg ut fra flokken blir et lett offer.

På grunn av den sosiale kontrollen er norske medier en fryktelig arbeidsplass. Det forventes at samtlige marsjerer i takt hva gjelder personlige meninger. Men ikke bare meninger. Det forventes at alle medarbeiderne også tilhører de samme sosioøkonomiske segmentene i samfunnet. Da i form av å tilhøre den øvre middelklassen. Med alt hva det innebærer av kleskoder, interesser og stereotypisk adferd.

Den sosiale kontrollen er så sterk i mediene, at folk ikke tør å drive fri journalistikk; i frykt for utfrysing og mobbing på arbeidsplassen. Folk som lever i et fryktregime på arbeidsplasser med spesielle koder for hvordan man kan stige oppover i gradene, kan naturligvis ikke drive med objektiv og god journalistikk. Det sier seg selv.

Videre er den omfattende bruken av vikarer et problem for norske «medier». Unge mennesker som tror at de skal kunne gjøre seg en karriere i mediene blir forledet til å tro at de kan jobbe seg oppover i systemet, bare med å gjøre en god innsats. Bare med å utføre arbeidsoppgaver. Her tar de nemlig skammelig feil. Nøkkelen til forfremmelser i norske «medier» er at man viser seg som en god og lydig funksjonær. En som publiserer det den får beskjed om. Seriøs journalistikk om Norge er derfor stort sett utelukkende forbeholdt utenlandske medier. Eksempelvis russiske medier, eller medier som har tilhold i andre europeiske land.

Den store løgnen

Norske «medier» er derfor ikke det mange tror. Eller det mange ønsker å tro. Disse foretakene er utelukkende upålitelige, og de er på ingen måte troverdige. Hovedsakelig på grunn av den politiske slagsiden de har. Men også på grunn av den ensidigheten som preger de ansatte. Både med tanke på meninger og holdninger, men også med tanke på sosioøkonomisk bakgrunn i den øvre middelklassen. At «mediene» også er Oslo-sentrerte utelukker også resten av Norge fra regnestykket når det skal settes dagsorden. Men til tross for den påfallende Oslo-sentrismen er heller ikke norske lokalaviser noe bedre enn de Oslo-baserte søsterforetakene. De har ofte de samme eierne, og de har som hovedregel en stab som består av lokale venstreaktivister og idealister som ønsker å produsere politisk og ideologisk propaganda.

På mange måter er norske «medier» derfor bare en løgn. En klassisk urban myte. Norge har ingen reelle medier. Heller nær sagt ingen reelle journalister. De fleste er bare politiske aktivister og idealister som illuderer i en rolle. Noe de også tjener seg rike og feite på å gjøre. Aktivister som får penger for å drive aktivisme har en god motivasjon for å holde aktivismen gående. Slik er det også med de norske «mediene». Foretak som er lite annet enn rene aktivistgrupper.

Den store løgnen er derfor at norske «medier» er såkalt frie og uavhengige. Når sannheten objektivt sett er en langt annen. Videre er den store løgnen at norske medier søker å drive uavhengig og fri journalistikk, som til alt overmål hevdes å være troverdig. Noe svært mange nå har blitt klar over ikke stemmer. Undersøkelser viser at kun et fåtall av befolkningen i Norge stoler på «mediene». Særlig gjelder dette de store Oslo-baserte «mediene»

Norske medier er derfor bare en eneste stor bløff. En grotesk vits.

Del bloggtekst: