Jeg har hatt æren av å ha blitt meldt til terrorpolitiet og blitt satt under etterforskning og overvåkning for noen av diktene jeg har skrevet.
Du kan betrakte dette som mitt forsvarsskrift, fordi venstresidens kulturelle hegemoni er til hinder for litteraturens fornyelse, og fordi venstresidens tilstedeværelse og feige fremferd er en fornærmelse mot enhver mann av verdighet. Hør meg derfor ut, før jeg forteller nøyaktig hvordan denne tragikomedien skjedde.
Denne forfølgelsen speiler for så vidt løpebanen til siden Kulturkamp.no, som etter min antakelse ble utsatt for såpass trakassering fra myndighetenes side at opphavspersonen, hvem enn det var, tok alt sammen ned. Jeg skal ikke gjøre det samme hvis min dag kommer. Jeg har trådd til side for disse monstrene én gang – det gjør jeg aldri igjen.
La meg nå fortelle om mitt kunstsyn og mitt syn på romanen i særdeleshet, og hva som har skjedd med våre mest ærverdige institusjoner.
Det finnes bare tre fortellinger i verden
Det finnes bare tre fortellinger, som alle andre fortellinger er en variasjon av. Den første er historien om en helt som er sterkere og modigere enn andre, og som bruker sin styrke til å beseire en slange/drage. Helten er en representant for et ordnet kosmos. Dragen gir uttrykk for et kosmos henfalt i kaos. Indras kamp mot slangen Vritra og Tors kamp mot Midgardsormen kommer i hu.
Den andre historien handler om en helt som er visere enn alle andre, eller som i det minste har evnen til å lytte. Evnen til å stå i ro og ta innover seg er i alle tilfeller hovedingrediensene i visdom. Med sin visdom evner helten å overkomme en hindring og nå et mål. Æsops fabler er et godt eksempel på denne fortellingen. Langt senere kom eventyret om Espen Askeladd.
Den tredje historien handler om en helt som er edlere enn andre, men som konfronteres med uoverstigelige odds og hindringer. Helten kjemper en eksepsjonell kamp mot hindringen, men rammes og går til grunne. Dette er tragedien, som avfødt av de gamle grekerne.
De beste epos involverer deler av hver av disse fortellingene. Iliaden dreier rundt helten Akilles som er i besittelse av enormt mot og enorm styrke, som bruker kløkt og list for å hevde seg, og som tilslutt rammes av skjebnen og går til grunne. Likeledes inneholder de fleste av våre verker i ulik grad deler av disse grunnleggende historiene.
Historiene gjenspeiles i kvinnedrakt også. Mot og styrke tilsvarer skjønnhet, kløkt tilsvarer dydighet, og tragedien er begrenset til kun kjærlighetens område i historiene fortalt for kvinner om kvinner. Således får vi den vakre Tornerose, den dydige (og vakre) Askepott, og Den lille havfruens tragedie. I motsetning til i Disney-versjonen ender H.C. Andersens originale eventyr med fortapelse. Havfruen bytter bort sin stemme for ben, og har dermed ikke noen måte å fortelle sin prins at det var hun som reddet livet hans. Han gifter seg derfor med en annen kvinne som han tror berget seg fra drukningsdøden. Tilslutt ender havfruen i skjærsilden for evig og alltid, fordi hun som vette ikke har noen sjel. En sjel kunne hun kanskje fått, dersom hun greide å gifte seg med et menneske. Hun tilbys å få beholde bena og sin menneskeform, om hun dreper mannen hun elsker. Det greier hun ikke. Lystige saker, men å kaste terningen er ikke spennende uten at noe står på spill. Hva er vel bedre enn en terning ladet med undergang?
Hvorfor er dette viktig? Vel, fordi disse tre historiene danner en viktig instruksjonsmanual for livet, og fordi historiene vi forteller ikke er likegyldige.
Les også: Historiene vi forteller er ikke likegyldige
Kanskje like viktig er det at det utgjør en fare når disse tre grunnfortellingene har antatt en korrumpert form. Den sterke og modige helten blir en fordummet actionhelt. Den kloke helten blir en rasjonalist som følger opprørsnarrativet i den franske revolusjonen, i sin oppstand mot Gud, naturen og virkeligheten. Den edle helten som kjemper mot sin tragedie blir en livstrøtt nihilist som ikke orker å løfte en finger mot hva enn som plager ham, til fordervelse for seg selv og sin omgivelse. «Det er uunngåelig!», ropes det i det døende vesten.
Således sidestiller man fremferden til den reneste laban med den til en helt og kaller det rettferd. Instruksjonsmanualen for livet har nå blitt en instruksjonsmanual for undergang, enten gjennom platt underholdning og bortkastet tid, en sosialisert snusfornuft som unnflyr dybden i alle ting, eller et livstrøtt livshat hvor man ikke engang gidder å kjempe. Noen ganger er det gjennom tap og undergang at man setter et eksempel for andre. Som Aristoteles sier det, når fortellerkunsten i et samfunn blir korrupt, er dette samfunnet på vei ned. Det er kanskje kun et symptom – men et dødelig ett.
Mennesket er et dyr som du kan få til å tro på hva som helst, og med god nok fortellerkunst kan du få en person til å si at himmelen er helvete og at helvete er himmelen. De gamle zoroastere la sine døde ut for å bli spist av åtseletere, og i det gamle Egypt satt menn mens de urinerte, mens kvinnene stod. Skillelinjen er hva som er livskraftig og ikke. Dette får man kun tak på gjennom tradisjon, folkeeventyr og budskapene til visse galninger – diktere, filosofer og visjonære.
Romanen satt i kontekst
Hvordan kan vi fornye våre fortellinger og sørge for at de setter et godt eksempel? Vel, det vet jeg svaret på. I unge år ble jeg rammet av den ulykke at jeg satte meg som fore å bli forfatter. Det er antakelig den verste ulykken som har rammet meg, og den vil nok fortsette å ramme meg til dagen jeg dør. Men selv på en arena som ikke avgir frukt kan man lære og forstå. Jeg har dessuten vært involvert i kultur-arenaen i mange år. Som mange av mitt slag observerer jeg stilltiende, og jeg evner å sette mønsteret av det jeg ser sammen til det som kalles konseptuell forståelse.
Det er to nøkkelpunkter man bør ta innover seg. Romanen er i historisk sammenheng noe ganske nytt, og selv om den har vært den dominerende kunstform i noen hundreår, er det ikke gitt at dette alltid skal være tilfelle. Hva er egentlig romanen? Vel, det ligger i det engelske navnet «Novel», altså det nye. Det er snakk om fiksjonaliserte fremstillinger som muliggjør å vurdere nye konsepter og muligheter. For de gamle grekere og romere var det noe skammelig over å lage fiksjonsfortellinger, til punktet at man unnlot å fortelle at en person bedrev dette når man skrev biografier, utav hensyn for vedkommende. Ettersom vår evne til abstraksjoner kanskje ble større enn vår sannferdighet, fikk romanen en opphøyet plass i vestlig bevissthet. «Dune» av Frank Herbert er for eksempel skrevet for å introdusere deg for idéer, og for å trene deg på å tenke. Tenk det! Men hovedlinjen er klar. Denne kampen mellom realisme og anti-realisme har pågått lenge, også før romanens tilblivelse. Platon så ned på diktning generelt og metaforen i særdeleshet, fordi det så ofte var snakk om å fremstille det motsatte av virkeligheten. Romanen, som har blitt fremstilt som det ypperste innen rasjonalitet, har alltid hatt denne dikteriske motvekten iboende i sitt grunnvesen. Etter min mening rommer metaforen skjulte sannheter, fordi fra et perspektiv – det mest vidsynte – trekker faktisk solen sine stråler etter seg i en sirkulær tid.
Det andre punktet er at mediet er budskapet og vil forme både innhold og sjelsinnhold i det som sies, ikke sies, impliseres og ikke impliseres. Dette betyr mer enn bare detaljer. Det er en enorm mental forskjell på en skriftkultur og en muntlig kultur. I sistnevnte tilfelle vil mesteparten av den intellektuelle energi brukes på å huske og ramse opp, gjennom strenge regler for dikterisk form. I det første tilfelle vil man som Sokrates påpeker etterhvert miste evnen til å huske like skarpt, men den kreative energien fristilles. For å lære om disse mentale forskjellene anbefaler jeg sterkt boken «Orality and Literacy,» av Walter Ong. Jeg er opptatt av implikasjonene som ligger i kjensgjerninger, også kjent som realisme eller en virkelighetsbasert forståelse. Når forskjellen på skrift og muntlighet er såpass stor, tenk på forskjellene ulike ståsteder og former for teknologi frembringer. Slik er det med enhver nyvinning. Man mister noe og får noe. Det nye man får ender opp som noe uunnværlig. Den som nekter å utvikle seg, går til grunne. Slik var det da mennesket oppfant sko, lommer, ilden og jernet. Det samme med internett, som rammer vårt minne og vår konsentrasjonsevne, men gjør hele verden til vår lekegrind.
«Det står skrevet», sier man gjerne i bibelsk sammenheng. Som om det skulle være et argument. Et skrevet ord er verken autorativt, en lov eller et uttrykk for Guds vilje og evige sannhet. Dette er en vrangforestilling vi har fått fra jødene og representerer antakelig den svakes forsøk på å manipulere seg bort fra kjensgjerningene om sin egen kropp. Jeg stiller meg avvisende til Logos som rendyrket størrelse. Ille nok er dagens matematikere, som gjennom sin renspikkede idioti tror at deres tabeller på noen måte er en gjengivelse av virkeligheten, samtidig som de er blinde for alle narrativer som har blitt puttet i hønsehodene deres. Matematikk kan få en romferge til å fungere, men tallene er kun en approximering. Verre er de religiøse ordrytterne, som klamrer seg til teser og læresetninger og er fantasiløse nok til å kalle det en lov. Jeg vil ha meg frabedt alle lover og enegyldige læresetninger. Hos meg gjelder tosomheten i alle ting, som har oppstått gjennom tingenes interkonnektivitet. Enhver såkalt definisjon er festet til et endeløst nettverk av årsak-virkning. Hvor begynner den ene og hvor slutter den andre? Til hvilken grad? Ja, hva er en årsak? Hva er en virkning? Tiden er sirkulær. Dette er den store skyggen jeg ser, og man må alltid ta hensyn til denne skyggen. Slik tenker en mann som er fanget i evig tilblivelse. På den måten er jeg, som nietzscheaner, en anti-platoniker. Jeg tror vår opplevde verden har kropp som utgangspunkt, ikke sinn.
Gjennom antikken rådet heller ikke det skrevne ord, men stillbildet, i sin mest avanserte utgave i form av skulpturen. Det er interessant å tenke på implikasjonen av dette. Kanskje søkte det visuelle menneske seg ikke mot et spesifikt narrativ, men et ideal som rommer alle narrativer. Ved å ha bildet av Herkules blir beretningen om at han deflorerte og gjorde gravide 50 jomfruer på en eneste natt, overflødig. Idealet rommer alle heltedåder! Kanskje var noe narrativ i det store og hele unødvendig. Skulpturbildet av Cæsar og Augustus utstråler en naturlig autoritas og dignitas som ikke er til å misforstå. Man aner rekkevidden av hvordan en slik mann vil handle i en gitt situasjon.
Stillbildets øyeblikk kan bare romme en fastfrosset idealform, hvor en større sammenheng i beste fall bare impliseres, mens ordet kan animere idealformen gjennom å for første gang gi den beretningen om seg selv. I sin tidligste utgave skjedde dette i form av dramastykket, hvor guden, satyren og etter hvert personen kunne bevege seg gjennom landskaper. Man kan med det fangede kamerabilde indusere væren på dramastykkets flyktighet, for selv om et dramastykke er gitt væren i det generelle gjennom skriftlig nedfellelse, kan skriften aldri fange en spesifikk fremføring. Skriften i seg selv er en total form for væren, hvis fortolkning (lesning) alltid vil være unik. Den moderne filmatiske forestilling kan romme både estetiske idealformer fanget i sin spesifikke iterasjon og et livssunt narrativ. Mellom det skrevne ords ambivalens og det fangede bildes væren står kan hende skyggespillet, satyrdansen og alle avarter av impresjonisme.
God filmkunst får man forutsatt at man er flink, heldig, og har dyrket sine filmskapere i tilstrekkelig grad. Walt Whitman sa jo at gode diktere avhenger av en god tilhørerskare, så da får man anta at det samme gjelder i filmverdenen også. Sett fra et slikt perspektiv er det det gjengse publikums platthet og vulgaritet skyld at det nå ikke lages noe som er verdt å se lenger. Hvilke filmer er verdt å se? Vel, John Milius sin «Conan the Barbarian» er for de fleste et ukjent mesterverk. Den filmen rommer både krigerestetikk og krigeretikk, et dypt narrativ og filosofiske implikasjoner som idioter selvsagt er helt blinde for. Jeg har til og med fått høre at helten i denne filmen bare går rundt og grynter. Det er interessant å tenke på, når dette er en av de mer sublime filmer jeg vet om.
For å oppsummere: Et stillbilde kan bare romme et idealbilde og en implisert narrativ. Et levende bilde kan berette dette narrativet, men inntil kameralinsen kunne fange øyeblikket, var ingen spesifikk dramaforestilling gitt væren. Skrift representerer en absolutt form for væren og en absolutt form for perspektivisme, fordi hver fortolkning er unik og bildene må dannes i leserens hode. Et bilde vil ad nødvendighet også måtte fortolkes, men her er det fortolkede mer fastsatt med det spesifikke bilde som utgangspunkt. Skriften representerer med det en større form for abstraksjon. Som de gamle grekere sa: Man kan ikke tenke uten et bilde. Naturlig nok måtte en visuell sivilisasjon se det på den måten. I det inntil nylig bibelske vesten var sannheten denne: Man kan ikke tenke uten Ordet. Nå er vi godt på vei til å bli en visuell sivilisasjon igjen – Så lenge sivilisasjonen varer.
Et maleri er underlegent skulpturen med hele en dimensjon, et dikt er underlegent sang, fordi det er en mindre form for sang. Symfonien er antakelig det høyeste lidenskapens språk. Hvilken plass kan da litteraturen ha, når det er så underlegent musikkens lidenskap og det unike i dans, drama og ikke minst gjenskjæret fra det levende bilde? Før vi veier det skrevne ords fordeler, skal jeg legge innvendingene på vektskålen ved motsatt ende. Jeg skal nemlig fortelle nøyaktig hvor dårlig det står til med det skrevne ord.
Litteraturen er et lik
I mine personlige utlegninger over hvorfor det er som Camille Paglia sier at «Litteraturen er død som en sild,» har jeg kommet frem til tre hovedsakelige grunner for hvorfor det er slik. Den første er simpelthen av teknologisk og dertil hørende mental art. Det levende bilde har gjennom film, serier, dataspill og kortklipp på internett overtatt bevisstheten, fordi det levende bilde rommer mer umiddelbarhet og med det nesten alltid oppleves som mer slående. Som jeg har filosofert over, dersom man kunne velge å drikke energidrikker som inneholdt amfetamin fremfor koffein, ville amfetaminbaserte energidrikker vinne markedet. Det samme prinsippet gjelder her. Det mest effektfulle vinner, noe som antakelig er grunnen til at kvinner velger bygdehelten som banker seg på brystet og brøler høyt på tilfeldige tidspunkt, fremfor en stillferdig revisortype. Naturen er på mange måter en karikatur, da kan ikke kulturen være annerledes. Litteratur er en veldig indirekte formidlingsform, med fonetiske symboler på et papir som gjengir lyd. Hvordan kan de fonetiske symbolene gi mest mulig effekt? – Et åpent spørsmål.
Jeg vil fremheve at jeg ikke er homoseksuell selv om jeg har vært involvert i biblioteksfæren. Fra en sveklingtypus jeg ikke liker fra den arenaen lærte jeg følgende: Det folk bryr seg om når det gjelder kulturelle tilstelninger er A) Det populære (helst kjendismateriale) som alle andre liker B) Lokalt innhold laget av lokalpersoner C) Det lettvinte og fordummet morsomme. Det beste for å få folk til å møte opp er å kombinere hver av disse tre områdene. Etter endt forestilling vil folk spørre: «Men var det morsomt?» Det som blir utlånt er stort sett krim og damelitteratur, samt mannsporno dersom det inneholder mekanikk og ingeniørskap passende for 100 IQ-sjiktet.
Når det gjelder litteratur fra innkjøpsordningen blir dette nesten aldri utlånt. Dette er bøker det ikke er pågang på og som blir tilsendt biblioteket i en egen forsendelse. Når det gjelder dikt og skuespill, har disse som oftest null registrerte utlån gjennom hele sin levetid på et bibliotek. På et sted hadde man et eget bakrom hvor disse glemte bøkene, de fleste av dem, ble satt. En forfatter vil gjennom innkjøpsordningen få opp mot 700 eksemplarer av boken sin fordelt over alle landets biblioteker. Vel, 0 x 700 er fortsatt null. Sannheten er at er det ikke krim, leses det omtrent ikke bøker mer. Den kulturelle offentlighet har blitt fordummet. Dette betyr noe. Bruker du tre år av livet på å skrive en roman, blir dette omtrent ikke lest med mindre du er kjendis. Jeg har av insidere fått høre at når visse forlag går gjennom bunken av innsendte manus, forkastes alt som ikke er skrevet av kjendiser. Snart må forfattere få folk til å lese bøkene sine mot betaling. Til og med størrelser som Jan Kjærstad livnærer seg nå med å selge skrivekurs, fordi svært få, eller nesten ingen, kan leve av et forfatterskap. I gamle dager kunne man betale en husleie og understøtte sitt øvrige livsopphold simpelthen ved å få trykket en artikkel. Det skjer ikke i dag.
Hvorfor skjer dette? Vel, rent umiddelbart er det fordi folk ikke leser bøker mer. Som tilsvar har forlagene og bibliotekene gått i populistisk retning. Man hyperfokuserer på det som fortsatt kan gi oppmerksomhet i en døende bransje. År for år går antallet lesere ned.
Men det er mer. Den andre grunnen er, som jeg har vært inne på andre steder, en åndelig reduksjonisme, hvor alle kulturelle uttrykk blir redusert til sine minste bestanddeler, fritatt noen sammenheng med et større hele. Det kan være så enkelt som en fritakelse fra grunnleggende former for symmetri. Jeg har hatt den delte gleden av å vandre gjennom Berlin før plandemien. Alt satt opp etter 1920 var kun stygge og meningsløse betongklosser, uten estetisk verdi overhodet. Skulpturer og byggverk satt opp før dette var preget av skjønnhet og klassisisme. Enda mer slående ble dette ved et besøk til Altes Museum, hvor skulpturer fra romertiden setter moderniteten i et noe grelt skjær. – Hvor lenge har vi ikke falt, og på hvilke områder? Faller du langt nok, vil du ikke kunne overskue de høyere trinn.
Den åndelige reduksjonismen har for lengst forplantet seg til litteraturens område. Man ender opp med begredeligheter som Peter Handkes «Det store fallet», en såkalt språkfokusert bok som ikke handler om noe. I så måte blir det bokstavelig talt snakk om et anti-epos eller en anti-saga. Etter min mening bør forfattere som har gjort seg skyldige i slike forbrytelser, avlives, litt lik en hund som støyer og bjeffer for mye uten at det er belegg for det. Hvis vi kan si at romanen har en hensikt, må det være narrativet, en hensikt som er nedfelt i formatet selv.
En venn av en venn hadde det han kalte for en proletartanke om moderne kunst. Om verden fremtrer som et kaotisk og uakseptabelt sted, må fremstillingene reduseres til modernismens ordnede og forståelige former: Sirkler, firkanter og trekanter der man før hadde det realistiske, det idealiserte og det symmetriske. Den perverterte reisen har blitt komplett. Bøkene handler ikke om noe, og bildene fremstiller ikke noe, annet enn de mest reduktivt abstrakte former. Begge deler er meningsløst og går mot formatets iboende funksjon.
Jeg kjenner og har kjent en god del forfattere. Noen av dem er faktiske mennesker, i det de ikke bekjenner seg til et venstrenarrativ. Dette er den tredje grunnen, nemlig venstresidens hegemoni over den kulturelle sfære, og deres absolutte intoleranse for alt som bryter med deres dogmer, følelser og sensibiliteter. Taktikken til min omgangskrets og, jeg skammer meg over å si dette, meg selv, har vært ikke å tråkke på venstresidens tær, for med det å unngå å tiltrekke seg deres vrede. Jeg har kommet frem til at det er ikke er nok å unngå å fornærme venstresiden, man må reprodusere deres verdier på en troverdig måte. Da jeg greide å infiltrere deres sfærer, var det nettopp det jeg gjorde, delvis ubevisst, delvis ved hjelp av en skikkelse som er dyktigere til å manøvrere seg enn det jeg er. Jeg er for så vidt falsk nok til å ha hatt disse figurene sittende og snakke fortrolig med meg – og for lengst lært meg hvor tribalistiske, umoralske og villige til løgn venstresiden egentlig er.
Denne tribalismen har en innvirkning. Situasjonen blir å ligne med maur som møter hverandre. Om du ikke avgir korrekte kjemikalier eller venstresidens kjennetegn på korrekthet, blir du angrepet, og det med alle midler. Det er gjennom denne formen for intoleranse av venstresiden har overtatt den kulturelle sfære og noen andre essensielle institusjoner, nemlig media og skole(u)vesenet. Gjennom dette tredelte anslaget av det som antakelig er de viktigste institusjonene, har de erobret samfunnet som helhet. Først ble kirkene woke og fylt opp med homser. Nå skjer det samme med millitærvesenet, som antakelig siste institusjon som kan korrumperes.
Resultatet er at alt annet enn venstreverdier i de allerede døde kulturinstitusjonene sensureres vekk, ikke gjennom formelle, men uformelle midler. Det uformelle og indirekte er i alle tilfeller langt mer effektivt og gjør at man kan benekte det som foregår. Man setter opp et rammeverk for hva man kan tenke, og de foruten integritet – de fleste – blir sine egne politimenn og arresterer seg selv om de har hatt en tanke det ikke er godtatt at man har. Jeg har sett dette i ulik drakt gjennom talløse eksempler. En venn av meg forfektet konservative verdier, og en kulturleder øste ut sitt hat mot vedkommende i en privat samtale, fordi man trodde jeg var en venstremaur. En annen forfatter blir det advart mot å ha noe med å gjøre av forlagene, fordi vedkommende har forfektet libertarianske verdier i offentlighet. Det i seg selv er en begredelighet, men jeg er imot alle former for sensur. For min egen del … en gang søkte jeg meg inn på et slags skriveverksted. Jeg hadde insidere som fortalte meg at de som drev denne skrivebuen satte opp et hemmelig møte om min søknad, fordi min venn også hadde søkt seg inn. De ikke kunne ekskludere kun den ene, det ville være for mistenksomt. Grunnen for dette var fordi jeg var kjent for å være en bråkmaker, av den grunn at jeg på en indirekte måte hadde kritisert en kulturtopp, simpelthen ved å gjengi faktaopplysninger om meg selv i media. Så lenge varte min kamuflasje! Nåvel, det gikk noen år, og reaksjonene ble langt verre enn noen hemmelige møter.
Fortellingen om hvordan jeg ble terroranmeldt
Jeg får vel begynne med begynnelsen. På den tiden jeg fortsatt drev med lav-IQ-rølp var jeg idiotisk nok til fortsatt å være på Facebook. På en skrivegruppe der inne endte en venn av meg i krangel med en forfattersvekling fra Sørlandet. På fem minutter satte jeg sammen en videoparodi over vedkommende med bilder fra hans offentlige Facebook-konto. Det er for så vidt fullt ut lovlig og legitimt å gjøre. Resultatet? Vedkommende gikk i fistel. Jeg ble truet med sivilt søksmål og ble bannlyst fra denne skrivegruppen. En god del tid senere hadde jeg ferdigstilt et romanprosjekt. Min venn fikk ordnet det sånn at jeg kunne bli med i denne skrivegruppen igjen. Denne konflikten var jo for lengst forbigått da. Alt ved en sånn skrivegruppe handler uansett bare om det som kalles humblebrag. Jeg delte mitt romanprosjekt og fikk for det meste gode tilbakemeldinger. Så fant jeg det for godt å legge ut noen dikt i videoformat. En kvinnelig forfatter var overmåte begeistret for dette, men fjernet underlig nok kommentaren sin ikke lang tid etter. Dette var jo en smule besynderlig, men jeg tenkte ikke mer over saken.
En tid etter opplevde jeg underlige spikes i seerantall på mine personlige kanaler og hjemmeside. Jeg har vel vanligvis 5–6 faste lesere på min personlige blogg, men nå hadde dette skutt i været. Jeg opplevde også at noen så mine podkasts på en svært manisk måte. En og samme person så noen og tjue videoer i løpet av samme time. Dette skjedde for så vidt ved flere anledninger. Heller ikke dette tenkte jeg mer på. Jeg har det jo med å tiltrekke meg særegne mennesker. Det var bare det at denne gangen var det snakk om noe langt verre enn enkeltvis særing. De kaller det den gode flokken, og det gode hatet.
En morgen fikk jeg en telefon fra en politimann, som nevnte en av kanalene mine og spurte meg ut om innholdet på min hjemmeside. Dette er helt genuint, jeg hadde nemlig skrevet at 100-IQ-sjiktet er noe av det verste som er. Jeg forklarte ham at jeg hadde mange fiender, som leser opplegget mitt med lupe for å finne ting de kan bruke mot meg, og at motivasjonen deres er å øve skadeverk med alle midler. Jeg hadde nemlig vært i kontakt med PST før, ene og alene fordi jeg hadde uttalt meg politisk. Bær i hu at jeg aldri har gjort, sagt eller vært i ferd med å gjøre noe ulovlig, og at dette var tilfelle også den gangen. Rullebladet mitt er helt rent, og det vil det fortsette å være. Jeg hadde altså kun ytret meg politisk. Politimannen, som var den samme jeg snakket med den gangen, sa at det ikke samme gruppering som hadde meldt/angitt meg nå. Vanligvis ville de ikke prioritert saken, men siden de hadde vært i kontakt med meg før, foretok de på bakgrunn av den nye bekymringsmeldingen denne oppringningen. Jeg nevnte at jeg for så vidt hadde merket den økte trafikken på det som vanligvis er mine bortgjemte steder på nett. Da ble politimannen betenkt, og lurte plutselig på om jeg kunne lese av IP-adresser. Det kan jeg naturligvis … he he. Samtalen ble avsluttet med at vedkommende herr politimann sa at han ikke hadde vært bekymret før han snakket med meg, og at han heller ikke var bekymret nå.
Etterpå undret jeg meg, naturligvis, siden dette kom såpass ute av det blå. Jeg hadde ikke vært aktiv på noen arena i perioden dette skjedde. En stund trodde jeg at det måtte være noen i mine personlige relasjoner som hadde forrådt meg. Men så kom jeg på disse diktene jeg hadde postet på skrivegruppen. Jeg husket ikke navnet på kvinnen som hadde kommentert, men hun hadde glemt å fjerne sin like. Av den fant jeg tak i hennes identitet, en middelaldrende forfatter av husmorporno. Politimannen hadde nevnt kanalen hvor jeg publiserte disse diktene, uten noen skjellig grunn til det. Fra denne kanalen hadde jeg linket til min personlige hjemmeside. Det var ikke vanskelig å se mønsteret. Jeg hadde altså blitt meldt til terrorpolitiet. Og blitt etterforsket av terrorpolitiet. For et dikt. Dette var også grunnen til at han var så bekymret over at jeg skulle vite hvem som stod bak.
Hvorfor ble dette kvinnemennesket så opprørt over min håndfull med dikt? Vel, hun hadde snakket om at hun skulle lytte nærmere på musikken. Noen av sangene jeg brukte var fra Xurious, et band i rightosfæren. En del av diktene hadde også en smule militant innhold, men ingenting for alvorlig. Det var altså snakk om en venstremaur som hadde oppfattet at jeg ikke tilhørte venstretuen, og at jeg tvert imot avga kjemikaliene til fiendetuen. Derfor var det viktig å forfølge meg med alle midler, og bruke enhver metode for å skade meg.
Jeg sende en venneforespørsel til denne forfatteren. Hun aksepterte det. Så avvennet jeg henne, bare for å la henne vite at jeg visste hva hun drev med. På grunn av dette begynte Facebook å gi meg en midlertidig blokkering av postefunksjon. Det var altså ikke noen tvil om at det var dette avskyelige kvinnemennesket som stod bak. Rent fysiologisk kan jeg si at hun har et rundt ansikt og en liten nese. Dette er et tegn på en person med lav IQ, ifølge Edward Dutton. Man vil nemlig rent fysiologisk etterligne ytterpunktene i den menneskelige tilstand som står seg nærmest. I dette tilfelle er det snakk om å gjenspeile trekkene i Downs syndrom.
Fangenes fallitt
Saken er at jeg kun har forakt til overs for disse ormene, både politiet og angivere i uskjønn forening. Ingen av dem er verdt å ta alvorlig. Politiet tjener makten for en lønnssjekk, og deres oppgave er å kue, skremme og forfølge dissentere. Fremfor alt skal de sørge for at sannheten om det som foregår i disse dager ikke får spre seg. Folkemord gjennom den steriliserende vaksinen og befolkningserstatning gjennom massemigrasjon, blant annet. Der politiet er hunder og forrædere, er det noe annet som hefter med den kulturelle klasse. Vær ikke i tvil, den kulturelle klasse hører kun middelklassen til. Det er middelklassen som formidler kulturinnhold til arbeiderklassen og som forteller dem hva som er godkjent og ikke. Dette er noe arbeiderklassen er mer enn fornøyd med. Arbeiderklassen kjennetegnes av intellektuell passivitet og fungerer kun som mottakere og konsumenter. Arbeiderklassen tar stolthet i sin tøffhet og styrke, men er åndelig underdanige og blir det du forteller dem at de skal være, så lenge de får gå på flaska hver eneste helg.
Middelklassen og med det, den kulturelle klasse, tar stolthet i sin utdannelse og moral. Dessverre har de ingen integritet, så de vil kun fungere innenfor det intellektuelle rammeverket som har blitt etablert for dem. Dette innebærer at de ikke engang vil oppfatte det som foregår rett foran øynene deres, så lenge de har fått beskjed om at dette skal de ikke forstå, jamfør eventyret om keiserens nye klær. Middelklassen kjennetegnes av konformitet og etterfølgelse av regler. Dette står diametralt i opposisjon til selvstendig tenkning.
Der jeg vokste opp er det en videregående skole. Der var det en jente som ble slått bevisstløs og voldtatt av afrikanere. Dette vet ikke engang lærerne som jobber på den skolen, selv om de kjenner jenta, og selv om de leste om hendelsen i avisen. Fordi den selektive blindheten er tredd over øynene deres, i form av det intellektuelle rammeverket. På samme måte vet ikke og forstår ikke folk at vaksinene er ekstremt skadelige og representerer et folkemord, fordi selv om dødsfallene skjer rett foran øynene deres, har de ikke lov til å sette dette i sammenheng. Folk flest har mer fysisk mot enn sosialt mot. Du kan få de fleste mennesker til å marsjere mot et maskingeværrede for å meies ned, det viser erfaringene fra den første verdenskrig. Men det er de færreste mennesker som er villige til å tenke en eneste selvstendig tanke. Kommer de ved et uhell over sannheten, skynder de seg videre og later som ingenting.
Man kan skjønne den evolusjonsbiologiske mekanismen som ligger bak. Folk flest er livende redde for å stå alene. Mennesket er et sosialt dyr og et flokkdyr. Nesten alt det vi gjør og lykkes med foregår i en sosial kontekst. Selv de hardeste survivalister ville hatt problemer med å overleve på egen hånd i Norge, og i sydlige strøk er en ensom person et lett bytte.
Når det kommer til sannhet, spørs de fleste mennesker seg: «Vil det bli godkjent at jeg mener dette?» Kun en svært sterk person spør seg selv: «Er det sant? Er det usant?» uten omsyn, omsvøp eller hensyn, fordi vedkommende uansett styrer sin sosiale sfære, eller kanskje vil være sterk nok til å klare seg på egen hånd. Unntaket finnes i slike som meg. Jeg mangler som Asperger de delene av hjernen som innebærer sosial skam og frykt. Rett nok som gradering og ikke absolutt, jeg oppfatter kanskje de mest graverende tilfeller, som å gå rundt på gaten uten underbukse. Men at noen skal få panikkanfall over at jeg har en tanke, følelse eller mening er meg helt fremmed. Jeg forstår det kun i det abstrakte. Det viktige å huske er at disse panikkanfallene, tantrums og sammenbrudd fra venstresiden ikke engang er genuine følelser. Det er snakk om en brekkstang for å skade deg. Venstresiden bryr seg ikke om sannhet eller noe genuint uttrykk. De bryr seg kun om makt, av den grunn at de er evig mindreverdige.
Ytterst sett handler dette om Disagreeableness innen femfaktormodellen. Det er kun de som mistenker andres motiver og som ikke underkaster seg en sosial sfære som bryr seg om sannhet. På den måten tilhører suksess i vår tid på mange måter ulike former for freaker og utskudd. Enten må du være veldig sterk, eller en slags gradering av en sosiopat for å unngå klippen resten av kuflokken er på vei utfor. Husk dette: De fleste mennesker bryr seg overhodet ikke om sannhet eller virkeligheten. De er kun anrettet mot det sosiale. Bryter du med den sosiale sfære, er du et monster i deres øyne. Og man lurer på hvorfor jeg er en fascist.
Folk flest har alltid vært sånn. Menneskeheten er inndelt i ledere, følgere og selvstendige, og det vil alltid være flest følgere. De representerer fyllmassen i en befolkning, det som gir vekt til noe. Lederskapet bestemmer retningen, og de selvstendige gir en kvesset egg. Følgere er så utbredt fordi de slipper å bruke energi på å tenke. På den måten er de litt som gress, som også er en vekst som krever lite næring. Spesielt i en god tid, hvor gode verdier blir pålagt dem, vil de ha fritt spillerom til å formere seg og bli svært utbredt. Nå, i vår sivilisasjons oppløsningsfase, er det selvstendige som meg som er best stilt. Vi kan alltid ignorere sosiale påbud, og lyve og stjele ved siden av. Jeg kjenner som eksempel flere som lyver til kolleger og arbeidsplass om at de har tatt mordvaksinen.
Rammeverket for hva du kan tenke er i dag ekstremt snevert. Det var ikke alltid så snevert, selv om følgerne alltid har levd under ulike former for dogmer. På tidlig nittitall kunne du fortsatt gjøre narr av innvandrere, og ved forrige århundreskifte var det fortsatt legitimt å være kvinnehater. Nå er det å påpeke virkelighet (som naturlig nok innebærer kvinnehat) å ligne med en forbrytelse som gjør deg kansellert alle steder.
La meg fortelle litt om mine venner. Jeg kjenner en Prodigy som skriver ulikt noen annen, til punktet at han har blitt beskrevet som landets største litteraturtalent. Jeg kjenner en stor intellektuell som skriver forseggjorte metaromaner. Jeg kjenner en naturkraft som har skrevet Norges mest provoserende bok. Ingen av disse får utgitt noe, samtidig som middelmådigheter får utgitt diktsamlinger de laget på ungdomsskolen. Og hvorfor det? Fordi det handler om konformitet og avgi de rette signalene. Det er ikke engang politisk, for om du virker med nok kraft, vil du automatisk tråkke på den livstrøtte og livshatende venstresidens tær. Å ha en ærlig tanke eller en genuin følelse er nok!
Her er en tragisk kjensgjerning. At en mann etter flokkens kriterier skulle ha en ufordelaktig tanke, er en større forbrytelse enn de verste tilfeller av vold og voldtekt, og vedkommende som tenker vil bli behandlet deretter. Derfor lever mange i frykt for middelklassen, inkludert deres egne, der de vokter på seg selv i et slags sinnets fengsel. Det er dine medfanger som kommer for å ødelegge deg. På grunn av en endeløs oversosialisering mangler de en indre arketyp, et indre bilde over hva de ønsker å være. Alt i dem er resultatet av samfunnsmessige føringer, som en slags robot eller NPC du kan programmere til å mene hva som helst. De har ingen problemer med dette, fordi de var tamdyr fra første stund av. Tilbake i tid var deres forfedre de som handlet bort frihet og autonomi for trygghet, ressurser og sikkerhet. Forskjellen på de sterke og svake har utkrystallisert seg i ulike mennesketyper som ikke kan forstå hverandre og som minst av alt kan forholde seg til hverandre. På grunn av dem kan man aldri skrive noe interessant.
Utenfor den dedikerte venstresiden har du systemdroner. Straks de ser noe de ikke forstår er de programmert til å gå til angrep på det med absolutt alle midler. Det er kombinasjonen av smålighet, feighet og virkelighetsfornektende galskap i ett som råder grunnen i dag. Så er det bare det at jeg ikke er interessert i deres kriterier. Jeg er ikke sånn og vil ikke være sånn, fordi jeg er opptatt av å ha et minimum av verdighet i livet. Jeg er ikke interessert i en døende generasjons dom.
Hvordan forholder kulturmennesker seg til den kulturelle klasse? Jo, satt overfor denne aggresjonen og kompensatoriske feigheten tyr de til melodrama og overtydelighet innenfor et følelsesmessig feighetsparadigme. Har du lagt merke til at menn ikke lenger leser bøker? Og hvorfor skulle de? De har forlengst lært seg at det står ingenting interessant der uansett. Peter Handke greide som nevnt det kunststykke å skrive en bok som handler om ingenting, som sådan er boken litt mindre verdiløs enn Koranen, som er mindre verdt enn ingenting i sitt semittiske livshat, frådende, svartdampende absolutisme og overseksualiserte feighet. Vestlig litteratur kan man i kontrast karakterisere med kun feighet, uten all variasjonen og de sodomerende dreiningene. Menn flykter heller inn i dataspillets sterile ødemark eller til pornoavhengighetens ensomhet. Selvlobotomien ivaretas av å følge en TV-serie.
La oss gå nærmere inn på den mekanismen som er venstresidens selektive blindhet, fordi dette viser tydelig at det her er snakk om genuint uærlige personer. Helge Iberg omtaler fenomenet i sin aforismesamling «Når tiden er inne, er det alltid for seint.»
«Hvis et argument skal bli oppfattet som gyldig, må det skape gjenklang i offentligheten. Dersom det ikke skaper gjenklang eller gjenkjennelse, blir det heller ikke «hørt», dvs. oppfattet som et argument.»
Jeg har hatt den samme opplevelsen i samtale med venstrefolk. Det skal et øvet dyresinn til for å ignorere virkeligheten. Litt som et sirkusdyr, dette. Fenomenet forekommer internasjonalt også:
“When Chris Williamson interviewed Louise Perry, there was a moment where he broke down the red pill narrative. He did not ask her if she agreed with it. He just laid it out. Her options were to agree with it, disagree with it, or ignore it. She pretended like he said nothing. Louise Perry is pure misandry.»
Det er viktig å forstå at selv om venstrefolk av og til kan fremtre som mennesker, se ut som mennesker og til og med snakke som mennesker, så er de egentlig ikke mennesker. Det er her snarere snakk om trente sirkusdyr. Og det mentale gjerdet bortenfor deres regler og paradigmer er for dem strømførende. Legg deg dette på minne, fordi de fleste mennesker du skal møte er sånn. Det er fysisk umulig for dem å underholde en tanke som er deres egen.
Hva kan gjøres for å redde litteraturen?
Jeg er innforstått med at litteraturen nå har antatt en sekundær rolle i forholdet til andre kunstformer, hovedsakelig musikk og det levende bilde. Dette er unngåelig, med tanke på den teknologiske utviklingen. Men jeg mener litteraturen har noen fordeler som ikke er umiddelbart tydelige. Det ligger på en måte i begrepet «Novel,» altså det nye, og muligheten til å introdusere nye tanker.
En god del Hollywood-filmer har vært basert på Anime, blant annet skal visstnok Matrix-filmene være inspirert av «Ghost in The Shell.» Tegnefilmformatet er langt billigere, og skaperne har derfor større mulighet til å eksperimentere og fokusere på ideer, uten at det innebærer så stor risiko. Litteraturen har denne fordelen i enda større grad. Det er kun snakk om et individ som ofrer sin tid og innsats for å frembringe noe nytt. Man har muligheten til å eksperimentere med de villeste ideer.
Samtidig representerer litteraturen en av de høyeste former for abstraksjon, gitt sin todelte natur i form av skrift som en absolutt form for væren, som ad nødvendighet gir opphav til leserens individuelle og perspektivistiske fortolkning. Munch mente at maleriet kun ville bli fotografiet underlegent, når man kunne fotografere i helvete. Det kan man jo gjøre, til en viss grad. Det er fullt ut mulig å fange de verste massemord og den verste lidelse på film. Maleriet kan hende i større grad rendyrke den intuitives følsomhet og følelse i møte med verden, men ethvert bilde er nettopp bare det, det er kun snakk om overflate, der musikk og lyd avgir vibrasjonen som ligger under til hva enn for slags entitet som er på ferde. (Det er alvorlig hvis det er snakk om et godstog i fart.) Både bilde og lyd er altså begrenset av det som gir formatet umiddelbarhet. Bildets flate og musikkens dyp er hver for seg ganske overflatisk. Litteraturen, derimot, kan som en høyere form for abstraksjon gi dybde til et bilde og lyden et gjenskinn. Sagt helt presist, litteraturen kan fremstille et bilde av en døende soldat på slagmarken og gjengi hvordan dette føles. Litteraturen kan også fremstille den kaotisk følelsesmessige tilstand hos en narkoman som har blitt redusert til kun enkelte smertefulle sanseinntrykk, og så sette dette i et større samfunnsmessig rammeverk.
For å oppnå sitt potensiale må litteraturen bli mer vågal. Man må, slik det er, skrive inn i helvete. Jeg har mistet troen på den tradisjonelle romanen, vel, egentlig har jeg aldri hatt troen på den tradisjonelle romanen, fordi jeg skrivemessig har fokusert på det ekstatiske innen vold og sex. Min opprinnelige rute inn i skribenttilværelsen var som fan av Robert E. Howard. Han pleide å skrike ut ordene mens han skrev kampscener. Det har, eh, også jeg pleid å gjøre. Mitt liv er på godt og ondt preget av det orgastiske. Før den tid var jeg preget av den mystiske, mytiske og jeg våger å si religiøse følelse i Tolkiens verden. Det er noe fullbyrdet over denne kombinasjonen. Se bare dette sitatet:
“All culture arises out of religion. When religious faith decays, culture must decline, though often seeming to flourish for a space after the religion which has nourished it has sunk into disbelief. But neither can religion subsist if severed from a healthy culture; no cultured person should remain indifferent to erosion of apprehension of the transcendent.”
–Russell Kirk
Dette er nok sant. Kultur er nedstrøms fra religion, og når religionen forfaller, er det bare et spørsmål om tid før effekten viser seg. Mer enn det impliseres den indre arketyp, det indre instinkt og den indre følelse som venstresiden mangler, all den tid de er oversosialiserte overflatefenomener av et menneske, men ikke egentlig, til det siste. For å være knyttet til et større hele og en større orden, ytterst sett i form av religion, må du ha et dyp som gjenspeiler disse kreftene i deg. Dette kalles instinkter og en vilje, en hang til estetikk og et ønske om renhet, blant annet. Så for å oppsummere: Det dionysiske kaos må fremskrives, og med det viderebringe lyden i en rumlende vulkan. Det apollinske skjønnbilde må fremskrives, og med det gjenspeile en større guddommelig orden.
Den tradisjonelle romanen er for besteborgerlig, for snusfornuftig, og for spak. Som om fornuft skulle være et argument! Som om moral skulle være et argument! Nei, dette er den mentale rammen til den konforme middelklassen. Trente sirkusdyr, tenker jeg at vi kaller dem. Så det er alt jeg kan si på mine vegne per nå. Jeg går tilbake til mine orgastiske røtter som dionysier, og mine mystiske røtter som apolliner. Forvent det uventede og du vil ikke bli overrasket når det skjer.
Men for det er det en del ting som ganske enkelt må ryddes av veien. Statsstøtte til kunst er en uting, fordi det understøtter bare konform kunst, og fordi staten er en mektigere aktør enn noen privatperson. Mozart var støttet av privatpersoner. De kan også legge føringer på kunsten, men per definisjon mindre totale føringer enn en stat. Jeg mener også at kunstnere godt kan være rike basert på private donasjoner, jamfør spørsmålsstillingen: «Bør Mozart ha lov til å spise trøfler?» At man nødvendigvis skal være så fattig og trist som kunstner er basert på den sedvanlige formen for protestantisk selvsadisme og egentortur som forkvaklede Skandinaver i sin motbydelige konformitetstrang har funnet det for godt å utvikle. I følge Strindberg er enhver form for dissens i Sverige å regne for sinnssykdom.
Hvordan helbreder man dette livets tre som er religionen? Her er jeg mer usikker, men møyenes arbeid ved roten av Yggdrasil burde gi en indikasjon. De er opptatt av å vanne røttene. Det nytter ikke å berge bladene, man må gå til de nederste trinn. Under kulturen står politikk, så økonomi, gjenstander og fysisk overlevelse. Jeg tror at et godt verdensbilde må bygges fra grunnen av, og at også kulturlivet starter med et økonomisk overskudd. Slik det er, må kunstnere fristilles fra staten og endog den såkalte kulturen. Når jeg hører ordet kultur … avsikrer jeg min TEC-9!
Ja, for vi har jo vært inne på hvordan venstresiden på en aggressiv måte overtok media, skoleverk og kulturliv. Enten må disse områdene gjenerobres, noe som er usannsynlig, gitt at vi ikke har femti år på å foreta en lang marsj gjennom institusjonene. Sivilisasjonsdøden vil komme lenge før det. Eller så må disse institusjonene gjøres fullstendig irrelevante. Ingen må tro på løgnpressen, folk må ta barna sine ut av offentlige skoler og gi dem privat undervisning, og kulturlivet, gitt at det er under hegemoni fra venstresiden, må legges helt brakk. Kulturen må rett og slett gjøres irrelevant og meningsløs. Folk er glad i historier og underholdning. Da må de oppsøke disse historiene på egen hånd, uten alskens føringer for hva man kan og ikke kan tenke. Alt jeg krever er en jevn og rettferdig løpebane. Gitt at det er som jeg sier, at vi startet vår kultur og vår religion på nederste trinn, det økonomiske, vil våre uttrykk gjenspeile naturen. Mystisk, motsetningsfull, overdreven, og alltid virkende i overflod.
Jeg vil avslutte dette mitt forsvarsskrift med å fortelle om en liten opplevelse. Her en dag satt jeg på en hotellkafé. En gammel gubbe kom inn fra uteserveringen og henvendte seg til personalet. Selskapet han satt med hadde diskutert trærne som stod utenfor, og lurte på hvilken art det kunne være. Ingen i deres forsamling visste svar. Det gjorde heller ikke småjentene som utgjorde betjeningen. Svaret her er ikke det viktige, for de fant det aldri ut. Det er det kontekst og det sosiale som er. Tenk så kjedelig det ville vært for alle involverte om navnet på de underlige trærne bare var satt opp på et skilt. Da ville de utenfor ikke hatt noen undrende samtale, og den gamle mannen ville heller ikke fått muligheten til å snakke med ungjentene. Det er reisen, ikke målet, som er det viktige. Søken, ikke enderesultatet. Først etter hvert kommer man frem til svaret, som nå har blitt gjort rikere, pakket inn som det har vært av omkringliggende opplevelser. Ideen er nå ikke kun en generell lovmessighet som blir deg pålagt. Den er festet til en levd livsverden og spesifikke hendelser. De beste interaksjoner, og de beste former for kunst åpner for denne muligheten. I enhver mysteriereligion står det ingenting i tempelets innerste kammer, fordi Gud og Dao unnflyr definisjon, og ved å navngi det har du mistet det. Vær ikke en av dem som fordømmer og politianmelder det du ikke forstår. Tillat deg heller å tenke, undre og spørre. Dette er kjennetegnet på en større ånd, der den mindreverdige kjennetegnes av mistro. Og en altfor liten nese.
Kom, dere kunstens sønner. La oss ødelegge kulturen så kulturen kan bygges!