Når all kritikken som kommer er fra skrikende venstreekstremister, er det lett å bli bortskjemt. Likevel er det reelle ting å ta tak i på høyresiden.
Politiske valg i land som Norge er i praktisk forstand lite mer enn meningsmålinger.
Hvilken gruppe politikere som sitter i regjering spiller ingen virkelig rolle, uansett om det er de rødgrønne eller de borgerlige. Det er den samme gjengen med yrkespolitikere uansett. Noe jeg har skrevet om tidligere.
Les også: Samme hva du stemmer på, får du den samme gjengen
I Sverige har nå den borgerlige høyresiden «vunnet valget», og mange svensker er glade for det. Likevel kommer ikke dette til å være en løsning på de sosiale problemene i landet. Det vil ikke bli utført massedeportasjoner av den nye venstresidens importerte velgere, og den demografiske krigføringen mot etniske svensker vil fortsette akkurat som før.
For når alt kommer til alt spiller det ingen rolle hva de uflidde folkemassene mener eller vil, eller hva de stemmer på. Alt de har av «makt» er å putte valgsedler i stemmeurner.
I en verden som er styrt av penger, og av penger alene, finnes det ingen virkelig makt i «demokrati». Demokratiet er et skuespill og en lek, et meningsløst rituale og et tomt sakrament, som kun er ment å holde folk opptatt. Derfor spiller det liten rolle hva folk mener, hva de vet eller ikke vet.
Å opplyse folk om at islam er brutalt, at masseinnvandring fører til problemer og at den nye venstresiden er en gjeng idioter, er i og for seg greit. Riktig nok er disse tingene sant, men i det store bildet spiller det dypest sett ingen rolle om maktesløse mennesker kan lese om det eller ikke.
Hvis jeg greide å overbevise alle i Norge om at politikerne er en gjeng bedragere som kun vil mele sin egen kake, og at «mediene» kun er propagandafabrikker, ville ikke dette hatt noen praktisk betydning. Ingen kan gjøre noe fra eller til uansett.
Se på aktører som Document og Resett som et eksempel på hva jeg viser til. De er veldig dyktige på hva de gjør, og prøver så godt de kan å bli tatt seriøst. Men deres publikum er fullstendig maktesløse mennesker. Publikumet har ingen gigantisk hær, flyvåpen eller pengene til Black Rock og Vanguard. Ergo har publikumet heller ingen reell makt.
Alt publikumet deres kan gjøre er å klage på Facebook og SoMe, og deretter putte valgsedler i valgurnene. Selvfølgelig til ingen virkelig nytte.
Det er med utgangspunkt i dette jeg kritiserer den politiske høyresiden, i tillegg til alle alternative medier og opposisjonelle protestpartier. Alt de gjør er til syvende og sist forgjeves. Det er så hjelpeløst. Enten de liker det eller ikke, aksepterer det eller lar være.
Fengselsmentalitet
Begrepene fengselsmentalitet eller fangementalitet beskriver gjerne folks ønsker om å holde seg inne med de «rette» folkene, og det å søke en innbyrdes «status». Dette for å oppnå «goder» og «privilegier» fra miljøet man søker innpass i.
I norsk politikk er slik fengselsmentalitet svært utbredt. Kanskje særlig på den politiske venstresiden, hvor det gjelder å holde seg inne med gjenger som kulturmiddelklassen, for å kunne bli løftet inn i jobber og posisjoner – gjerne i offentlig sektor, kultur-, medie- og forlagsbransjen.
Vi kan eksempelvis se på miljøene rundt Amedia og Schibsted for å bekrefte dette. Disse miljøene består av folk som har albuet seg opp og frem på venstresiden, og som deretter har blitt utplassert i bransjen. Ikke nødvendigvis som en belønning for lojalitet og tro tjeneste, men for å utfylle en gitt funksjon – nemlig å pushe de ideologiske doktrinene. Unnlater de å gjøre dette, da får de jo sparken.
Når disse menneskene rasker sammen dårlige bøker, som aldri ville solgt naturlig, blir disse bøkene kunstig promotert. Dermed skaper de hverandre som forfattere også. Dette å løfte sine egne opp og frem, og «skape» hverandre, er litt av en mekanisme, når man først begynner å se nærmere på det.
På denne måten får de en slags høyere status innad i gjengen, altså i det sosiale «fengselet» hvor de bor. Med å gjøre tjenester for hverandre og løpe ærender for de ideologiske lederne, eierne sine, kan de rykke oppover i systemet sitt.
Men også dette er dypest sett forgjeves, som jeg innledningsvis var inne på her.
I virkeligheten gir ikke disse «godene» særlig uttelling. Jobbene er typisk sett dårlig betalt, relativt sett, og makten de får i posisjonene de plasseres inn i, er i beste fall diskutabel. Når alt kommer til alt er «privilegiet» de får kun å jobbe for å gjøre noen andre rike. Alt de oppnår for seg selv er å signalisere sin egen tilhørighet – og med dette også sin egen fengselsmentalitet.
Reelt sett har denne venstresiden omtrent like lite reell makt som den politiske høyresiden. Verden er tross alt styrt av penger, ikke så mye av demokrati og politikk.
Selv står jeg langt utenfor dette sosiale «fengselet», og jeg stirrer inn på fangene bak gjerdet.
Her på utsiden er jeg ikke avhengig av hva de mener eller sier, fordi det er et uoverkommelig gjerde som skiller oss fra hverandre.
Jeg kan tillate meg ganske så mye mer enn hva de kan. Jeg kan mene og dra hvor jeg vil. Det kan ikke de. Jeg har på en måte også mer «makt», fordi jeg er friere. De er mer sårbare på grunn av omstendighetene sine. Blant annet må de konstant etterleve de ideologiske doktrinene som gjelder innad i miljøene.
På utsiden kan jeg være så kontroversiell jeg bare gidder. Det har ingenting å si hva disse dypest sett maktesløse menneskene mener om meg, eller andre som meg. Ingen av oss har noen reell makt i verden unsett.
Og det er her den politiske høyresiden også svikter seg selv. De er så fastlåst i forestillingene om at det angivelig betyr noe hva deres motstandere tenker og føler om dem. I realiteten har det absolutt null å si. Det har ingen praktisk relevans.
Det å hele tiden prøve å bli godtatt er forgjeves. Ingen kan gjøre alle fornøyde, og selv om dette var mulig ville det dypest sett ikke spilt noen rolle. For når alt kommer til alt er demokratiet like maktesløst som velgerne er.
Krig som et eksempel
Den som tror at popularitetskonkurransen demokrati har noen praktisk nytte lider åpenbart av kognitiv dissonans. Verdens problemer kan ikke stemmes vekk.
Krig er et eksempel på dette. I forbindelse med krigen i Ukraina blir menn mellom 18 og 65 år nektet å forlate landene, fordi de skal være reservister og kanonføde på slagmarkene.
Slik er det også i Norge, hvor vi har verneplikt.
Det er ingen avstemninger blant folket om de ønsker kriger, som de blir tvunget til å delta i. Dette viser klart og tydelig at svært viktige saker, som berører mennesker svært dypt, et utenfor demokratiets kontroll.
På samme måte er det med konsekvensene av krig. Norske velgere, enten til venstre eller høyre, har ingen mulighet til å stemme på lavere strøm- og drivstoffpriser. Folk har ikke engang mulighet til å stemme på om de ønsker en uansvarlig kraftpolitikk eller ikke til å begynne med.
Disse tingene er det penger og økonomiske interesser som avgjør. Ikke folket.
Midt oppi dette prøver den politiske høyresiden å bli likt av alle. Fordi de vil være mest mulig «spiselige» som det heter blant deres motstandere. Når i realiteten ingen av sidene har noe de skulle ha sagt om ting som virkelig betyr noe.
Dette er forgjeves.
Til syvende og sist, når alt kommer til alt, har ingen av dem noe de skulle ha sagt. Innsatsen de på venstresiden legger i å ryggslikke oppover i hierarkiet sitt, og som høyresiden legger i å være «spiselige», er bortkastet energi.
Kanskje bør den politiske høyresiden, som åpenbart er den fraksjonen med minst fengselsmentalitet, heller fokusere energien på andre ting enn å gnage om islam og innvandring. Altså hvis de ønsker å oppnå noe konkret. Dette bør være å fremme personlig autonomitet og uavhengighet, i stedet for å overfokusere på meningsløse demokratiske prosesser.
For den som tror jeg er på villspor her nå, se hva som skjer i Sverige fremover. Til tross for at høyresiden vant valget, kommer ingenting til å bli nevneverdig annerledes. Om fire år vil ting være ganske nøyaktig som det er i dag.
Ting kommer også til å være like elendig i andre deler av Europa, eller verden, uansett hva vanlige folk stemmer på eller ikke.