Religiøse grupper kan i det minste formulere hva de vil. Det samme kan ikke sies om mange politiske og ideologiske grupper.
Torsdag var jeg på et møte i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige i Trondheim, hvor jeg var invitert for et vekkelsesmøte. Tre unge amerikanere som er sendt ut på sin toårige misjonsreise, og som har fått tildelt Trondheim, forklarte meg på en rolig og saklig måte hvorfor og hvordan Mormons bok er den riktige veien og at Joseph Smith Jr. er en profet.
Tidligere har jeg i løpet av årene møtt Jehovas vitner, pinsevenner og andre på samme måte. Jeg vil oppriktig vite hva de har å formidle.
Til tross for at mormonere er omdiskutert blant kristne, har jeg ingenting imot dem, og jeg møter dem på samme måte som jeg også møter andre religiøse og politiske grupper – med et åpent sinn. Jeg liker å lytte til argumenter og resonnementer, og deretter gjøre mine vurderinger av hva som er rett og galt.
For alt jeg vet er mormonernes Joseph Smith Jr. virkelig en profet fra Gud, eller kanskje Jehovas vitner har rett i at bibelen gir svar på alle spørsmål. I det minste vil jeg høre mer om hvordan.
Min erfaring er at religiøse grupper som er litt utenfor allfarvei er flinkere til å argumentere for sitt syn enn mange politiske grupper. Som eksempler på dette har jeg grei forståelse for hva Jehovas vitner, mormonere og pinsebevegelsen vil. De har alle sammen en klar målsetning, og det er å komme til himmelen. Dette til tross for at de har litt ulike veier dit.
Derimot har jeg omtrent null forståelse for hva politiske grupper som Arbeiderpartiet, Rødt og woke-aktivister i norske medier og NGO-er vil. Min erfaring med disse er at de for det meste mangler et forståelig språk. De kan skrive side opp og side ned om hvor bra det er med Pride, eller hvor viktig det er å motarbeids høyreekstremismen (hva nå det enn er), men de argumenterer ikke for synspunktene sine på en god måte. Resonnementene uteblir på en måte, og de har som oftest en tilnærming som er «our way, or the highway».
For min egen del har jeg opplevd å bli gangstalket av disse fanatikerne i årevis, og blitt nektet alt fra jobb til bolig, og blitt marginalisert grunnet noe som kan være politiske årsaker. Jeg har oppfattet at de er fiendtlig innstilt overfor meg. Likevel har de aldri greid å formulere nøyaktig hva de vil, eller hva de ønsker å oppnå med det hele.
«Kulturkrig» kaller de det, og skriver bøker om det, men det ser ikke ut til å være noen klart definerte målsetninger for når eller hvordan denne krigen deres er vunnet.
I de religiøse gruppene er ting ofte komplisert og sammensatt, men vi kan vite at de gjør slik og sånn for å oppnå et konkret mål, og det målet er til syvende og sist himmelen og Guds nåde.
For grupper som Arbeiderpartiet, Rødt, Antirasistisk senter og så videre er målene mer uklare. De etterlater flere spørsmål enn svar.
- Hvor er gullgryta de ser for seg i enden av regnbuen?
- Når vil de nå sitt «himmelrike»?
- Hvilken rolle spiller angivelig jeg oppi det hele?
- Hvorfor er det så viktig at jeg og andre ikke har en jobb å gå til, eller et sted å bo?
- Hva er det de til syvende og sist ønsker å oppnå?
Jeg spøker ikke når jeg nå sier at det ville vært like greit om disse politiske aktørene heller kontaktet meg direkte, og fortalte meg rett ut hva de egentlig vil ha. De kunne enkelt forklart meg hva de vil oppnå, hva de vil at jeg skal gjøre, og hvorfor.
De religiøse gruppene forstår i det minste at vi som kommer utenfra ikke er en del av den interne diskursen deres, og at vi derfor må bli forklart hva som er plottet.
For de politiske/ideologiske gruppene kan de bare ringe meg på telefonen, og brukte fem minutter på å forklare meg saklig at «dette er hva vi tror på, og for å oppnå disse gitte målsetningene ønsker vi sånn og slik fra deg», men de har ikke gjort dette. De forventer at alle vi andre, vi som kommer utenfra, automatisk skal skjønne nøyaktig hva de vil. Ting fungerer ikke sånn.
Dette er også grunnen til at jeg respekterer religiøse grupper som mormonere, fordi de i det minste har evne til å formulere en plan derfra til dit.