I to artikler på Document klager Peder Jensen over at det finnes politisk yrkesforbud i Norge. I stedet for å klage burde han brette opp ermene og bli selvstendig.
I teorien eksisterer det ikke politisk basert yrkesforbud i Norge. I praksis finnes dette dessverre for personer som har politisk ukorrekte meninger.
I utgangspunktet er jeg en ganske privat person som ikke liker å eksponere mitt privatliv mer enn nødvendig. Når det gjelder mine erfaringer på jobbmarkedet dreier dette seg derimot om et veldig viktig prinsipp: At dine politiske synspunkter ikke skal forhindre deg fra å få jobb. Selv om mitt tilfelle er litt spesielt illustrerer det også en større trend. Stadig flere personer i vestlige land blir reelt utestengt fra en rekke jobber spesifikt på grunn av sine meninger. Denne trenden gjør våre samfunn mer undertrykkende og mindre frie. Av den grunn velger jeg å skrive litt om mine personlige erfaringer på det norske arbeidsmarkedet.
Det Peder Jensen forteller om i artiklene på Document er gruvekkende historier fra hvordan ting faktisk er i Norge. Politisk yrkesforbud er en høyst reell ting. Det er et høyst reelt problem. Derfor er det så viktig å tilpasse seg de faktiske omstendighetene.
Jeg er fullt klar over at verken jeg eller andre kommer til å bli tilgitt av systemet for å ha hatt «feil» meninger en periode i løpet av livet. Samfunnet er bare slik. Som jeg tidligere har nevnt finnes det ingen tilgivelse for å ha, eller å ha hatt, «feil» meninger i Norge. Det finnes ingen blanke ark. Slike ting er kun for kommunister og islamister. Ikke for deg. Ikke for meg.
Observer gjerne i årene som kommer at IS-krigerne som etter hvert blir løslatt fra norske fengsler, som har myrdet folk og begått grusomheter, vil bli tilgitt og gitt blanke ark av det norske samfunnet.
Vil jeg noen gang få noe sånt? Nei.
Slik må det også av nødvendighet være. Fanatikerne styrer gjennom frykt og streng sosial kontroll. Kun med en slik nådeløshet og kompromissløshet kan de opprettholde en viss kontroll over samfunnet, og over menneskene som bor i det.
Videre er det slik at offernarrativer er noe som tilhører den nye «venstresiden». Det er kun hos dem at status avgjøres av hvem som som har eller kan påberope seg den største offerrollen. Vi som derimot er ansvarlige og voksne mennesker må forstå situasjonen som vi befinner oss i, og gjøre nødvendige tilpasninger deretter.
Likevel finnes det håp
Hvorfor en godt utdannet og kompetent person som Jensen skal søke på underbetalte løsjobber i Ekornes og på en pizzafabrikk er vanskelig å se. Alt som kan oppnås med dette er å stille seg lagelig til for hugg.
Jensen sikter altfor lavt.
Nedrige og feige mellomledere i ofte skakkjørte bedrifter, maktsyke kryp og aktivistisk avskum i mediene finner stor glede i at Jensen ikke har det optimalt. På samme måte finner de glede i at alle andre som er i samme situasjon ikke har det optimalt. Disse aktørene fortjener ikke denne skadefryden.
Å være avhengig av deres system er derfor ikke veien å gå.
Løsninga er å starte opp for seg selv, og samtidig gjerne be fanatikerne dra dit peppern gror. Kan jeg lykkes med det, så kan også Peder Jensen lykkes med det.
Resultatet: Jeg har i dag en god og stabil inntekt og jeg har kunnet slutte som yrkessjåfør (som er en bransje i fritt fall). Jeg kan jobbe fra hvor som helst i verden og det er ingenting disse tyrannene kan gjøre noe med.
I prosessen med å starte opp for meg selv har jeg fått god bruk for ting jeg lærte på det som en gang het Trondheim Økonomiske Høgskole (TØH), journalisthøyskolen og senere påbygginger fra NTNU. Jeg har måttet kartlegge store deler av en hel bransje, prate med folk, skaffe informasjon, få forståelse av hva markedet trenger av tjenester og finne ut hvordan jeg kan levere noe som det er behov for. Modellen jeg til slutt endte opp med har vist seg å være en økonomisk suksess.
Peder Jensen bør satse på noe tilsvarende. Å gjøre seg selvstendig og uavhengig fra et system som er styrt av streng sosial kontroll og politisk diskriminering er den eneste utveien.
Det handler om å prøve
Denne uka startet jeg på et nytt prosjekt hvor jeg som lingvist trener opp kunstig intelligens (AI) for et kjent teknologifirma. I all hovedsak lærer jeg en maskin å kommunisere på norsk.
Når tjenesten lanseres på det norske markedet skal den kunstige intelligensen kunne tolke det som blir kommunisert fra brukerne, mens den kommuniserer tilbake på en logisk og forståelig måte. Samtalen skal være som om brukerne chatter med en person, altså «meg», og ikke en maskin.
Jeg har aldri gjort noe sånt før, så det har vært en veldig bratt læringskurve fram til nå. Dessuten har opplæringen kommet i tillegg til de vanlige arbeidsoppgavene mine.
På den karrieremessige veien jeg går i livet kan ingen kvoteres inn via partiboka. Ingen kan løftes inn, opp og fram på grunn av ideologisk tilhørighet, etnisitet, religion eller kjønn. Alt i bransjen handler derimot om hva du faktisk kan prestere. Noe som passer meg utmerket.
De politisk korrekte kan aldri passe inn i prestasjonsbaserte yrker eller bransjer uansett. Disse menneskene er infantiliserte. Omverdenen har gjort dem bjørnetjenester med å løfte dem inn, opp og fram – uten egeninnsats. De er ikke vant til å skape noe av kvalitet, eller å skape noe selv. Det er også her de grunnleggende skillene mellom disse og oss andre starter.