Politiet har mistet kontroll over volden i Norge

Lørdag måtte organisasjonen SIAN eskorteres vekk av politiet i Drammen i forbindelse med en lovlig demo. Årsaken er at politiet ikke lenger kan ivareta sikkerheten.

Lørdag braket et helvete løs i Drammen. Fremmedkulturelle voldsgjenger og medlemmer av den militante terrororganisasjonen Antifa innledet gateslag mot politiet. Hendelsene fant sted i forbindelse med en lovlig varslet SIAN-markering i sentrum.

Tåregassen lå i lufta over hele Drammen sentrum. Politibiler ble steinet, politiet måtte sperre gater og gjemme seg bak skjold. Vinduer ble knust, hvite mennesker ble jaget og overfalt – og politistasjonen i Drammen måtte sikres mot angrep.

Problemene blir systematisk hysjet ned av de store mediene. Lokalavisen Drammen Live24 er den eneste norske medieaktøren som publiserte en grundig og seriøs dekning av hendelsene på lørdag.

DRM24:

Mobben angrep både opprørspolitiet og politiets kjøretøy med kniver, stein, rør og andre gjenstander å slå med. Politiets biler ble knust, dekk ble skjært opp og fyrverkeri skutt mot politiet.

En stund hersket det rene krigsonen med et tett røyklag av tåregass og røykbomber som politiet tok i bruk for å holde mobben på avstand.

På et tidspunkt ble også flere fotografer og pressefolk angrepet av aggressive ungdommer.

DRM24 filmet også de brutale hendelsene.

Dette er den nye hverdagen i Norge.

Ifølge den statlig finansierte norske TV-kanalen NRK er de voldelige aktørene som angrep politiet «motdemonstranter», underforstått at de bare demonstrerte mot noe.

Denne retorikken brukes bevisst for å bagatellisere den dyriske volden og brutaliteten.


Årsaker og sammenhenger

Siden slutten av 1960-årene har Norge og andre vestlige land hatt en såkalt femtekolonne. En gruppe indre fiender som vil ødelegge vestlige samfunn. Målet deres er å bygge et nytt samfunn, hvor fanatikerne selv skal fungere som en økonomisk og sosial overklasse.

Bevegelsen kan spores tilbake til første verdenskrig, til den russiske revolusjonen og drapet på tsaren av Russland sommeren 1918. I dag har bevegelsen beveget seg betydelig mer i retning av etnisk krigføring mot hvite.

Disse indre fiendene har greid å infiltrere norsk politikk, offentlig forvaltning, populærkultur, akademia og massemedier. Gjennom slik infiltrering kan de effektivt spre propaganda for ideologien kulturmarxisme.

Ideologien kulturmarxisme har vært forsket på i vestlig akademia i godt over 60 år. Sentralt i ideologien er budskapet om at hvite mennesker er en undertrykkende majoritet som må knuses og utryddes. De hvite står i veien for det nye samfunnet.

Et viktig komponent i kulturmarxistisk propaganda er å skape splittelser og konflikt mellom ulike etniske grupper. Typisk gjøres dette med å bevisst hjernevaske ikke-hvite til å hate hvite, med å hevde at de ikke-hvite er utsatt for «systematisk rasisme» og lignende.

Resultatet av denne propagandaen kan observeres når fremmedkulturelle ungdomsgjenger på T-banen i Oslo skriker usammenhengende vås om «hvitt privilegium», og deretter truer penger og verdisaker fra hvite som ser ut til å være lette ofre.

Under disse ranene blir de hvite gjerne anklaget for å være «rasister», på grunn av sin hvite hudfarge.

Det samme fenomenet kan observeres når hvite kvinner blir voldtatt av fremmedkulturelle gjenger. Kvinnene blir gjerne kalt «hvite horer», og de blir slått og kalt «rasister» dersom de prøver å komme seg unna voldtektene.

Les også: Black Lives Matter-tilhenger presser kne mot halsen på to år gammel gutt (Document)

Hvite som problematiserer denne utviklingen blir gjerne stemplet som fiender av regimet, og som fritt vilt. Typisk blir disse gjerne kalt «nynazister» og «høyreekstreme» for å markere at de skal utsettes for vold og forfølgelser.

Maktposisjoner

I Norge blir fanatikere som representerer ideologien kulturmarxisme ofte kvotert inn i stillinger hvor de kan spre ideologisk propaganda og utøve makt. Slike maktposisjoner er sentralt for bevegelsen.

Akademia, skolesystemet, offentlig forvaltning og massemedier er ettertraktet. Når fanatikerne er kommet inn et sted, sørger de for å kvotere inn andre fra bevegelsen for å sikre seg total kontroll.

Fra disse posisjonene kan fanatikerne lage og spre ideologisk propaganda.

Propagandaen som lages er gjerne rettet mot sårbare norske skolebarn, og kan se slik ut:

Med fargerike figurer blir barna fortalt at Norge er et såkalt flerkulturelt samfunn, og at alle kulturer er like gode. Bortsett fra norsk og vestlig kultur, selvfølgelig, som er undertrykkende og slem.

Målet med propagandaen er alltid å gjøre ikke-hvite mennesker aggressive overfor mennesker med hvit hudfarge, samtidig som hvite skal ha skyldfølelse på grunn av hudfargen sin.

Nettopp denne aggresjonen ser vi også når organisasjoner som SIAN holder offentlige markeringer. Aggresjonen er ikke så mye rettet mot det budskapet som SIAN har, som det er aggresjon overfor hvithet som sådan.

I nettopp det å skape denne aggresjonen overfor hvithet ligger makten som fanatikerne søker seg til. De kontrollerer følelser med propagandaen de lager, og de kontrollerer dermed en ofte svært forutsigbar adferd blant de ikke-hvite.

Dette fenomenet er ikke noe nytt. Det er inngående beskrevet i gamle romaner som The Turner Diaries allerede fra 1978. En roman som er elsket og hatet, fordi den tar et såpass direkte oppgjør med ideologien kulturmarxisme som den gjør.

Romanen The Turner Diaries fra 1978 tar for seg ideologien kulturmarxisme. FOTO: Akroma.no.

Romanen er absolutt verdt å lese for den som vil forstå mer om mekanismene bak den negative utviklingen i vestlige land. Den har også noen verdifulle refleksjoner rundt tematikken.

Forfølgelser

En annen sentral og viktig del av ideologien kulturmarxisme er organiserte personforfølgelser, også kjent som gangstalking.

De ideologiske lederfigurene peker gjerne ut enkeltpersoner og grupper som de går sammen for å forfølge. Noe de typisk gjør med løgn, skadeverk, trusler, vold og misbruk av politi og rettsvesen.

Mange opplever dette problemet. Hensikten er alltid å skremme personer og grupper fra å spre kritiske holdninger og synspunkter, samtidig som forfølgelsene skal være til skrekk og advarsel for offentligheten som sådan.

Disse forfølgelsene blir gjerne utført av ulike segmenter eller undergrupper av den kulturmarxistiske bevegelsen samtidig. For eksempel vil propagandister fra bevegelsen angripe med propaganda og løgner, mens de voldelige fotsoldatene utøver volden og skadeverket som de ideologiske lederne på ulike måter oppfordrer til.

En kjent hendelse er fra 2015, da tidligere Pegida-leder Max Hermansen opplevde at medlemmer av organisasjonen Antifa angrep antikvariatet han drev på Grünerløkka i Oslo. Butikken ble utsatt for grovt skadeverk, noe som var ment å skremme Hermansen fra å ha andre meninger.

I samme tidsperiode fikk Hermansen yrkesforbud som lærer, fordi han på fritiden ga uttrykk for meninger som ikke var i tråd med ideologien. Dette skjedde etter påtrykk fra helt i toppen av Arbeiderpartiet.

Denne historien viser hvordan de ulike segmentene av den kulturmarxistiske bevegelsen i Norge benytter ulike metoder mot samme mål. Elitene går ut i kronikker, intervjuer og i foredrag på skoler. Samtidig utøver de voldelige fotsoldatene mer praktisk orienterte pressmidler.

Effekt og virkning

Man kan være enig eller uenig med organisasjonen SIAN og dens ensidige fokus på islam. Men de gjør unektelig mye riktig med å eksponere problemer i samtiden.

Virkningen av det SIAN greier å belyse kan vi kalle SIAN-effekten.

De får vist frem den fanatiske aggresjonen mot hvite mennesker, og mot hvithet som sådan. De får vist frem hvordan uærlige politikere og maktpersoner agerer, og de får vist frem hvor maktesløse politiet i Norge ofte er i møte med den nye utviklingen.

Dette er nyttig å vise frem, uansett om man støtter budskapet deres helt, delvis eller ikke i det hele tatt.

SIAN lokker frem de verste sidene av Norge. Videoene de publiserer viser alle hva som foregår, og det samtidig som de tiltrekker seg såpass mye oppmerksomhet at offentligheten og massemediene ikke kan ignorere eller overse dem.

På mange måter er SIAN det verste som kunne skjedd maktpersoner og eliter i Norge. De er også på mange måter noe av det beste som har skjedd demokratiet. Med å vise frem det som skjer lar de norske velgere foreta mer opplyste og informerte beslutninger ved demokratiske valg.

Jeg tør hevde at SIAN er for sosiologien det som norske Bellona er for miljøbevegelsen. I stedet for å grave opp tønner med radioaktivt avfall, graver de opp løgnene, korrupsjonen og hykleriet som preger norsk offentlighet.


Les også Akroma.no anonymt på TOR: 

akromaazzte7avtv.onion


Del innhold: