Nå i påsken har en gruppe aksjonister startet et korstog mot norske firmaer som bruker annonseverktøyet Google Ads. Bakgrunnen for aksjonen er at firmaenes annonser dukker opp på nettavisen Resett.
Dette liker ikke aksjonistene. Som nå kontakter norske firmaer land og strand rundt, for å få firmaene til å blokkere annonsevisning på Resett.
En av hovedpersonene bak aksjonen er psykologspesialist Karl Eldar Evang.
Jeg skal prøve å holde meg unna personangrep når jeg omtaler denne saken. Det er som hovedregel aldri grunn til å dvele ved slike ting. Men jeg blir likevel nødt til å påpeke det åpenbare:
Nemlig at Evang er så avhengig av bekreftelser fra omgivelsene, at det trolig passerer grensen for det sykelige.
SoMe-avhengighet
Jeg er ikke helsepersonell. Jeg har heller ingen kompetanse på helse. Men jeg har som fagperson en del innsikt i hvordan sosiale medier (SoMe) fungerer. Delvis fordi jeg har en personlig interesse av fenomenet, men også fordi jeg skriver en mastergrad om emnet.
Sosiale medier som Facebook og Twitter fungerer mye på samme måte som et rusmiddel. Brukerne blir avhengige av sine daglige små doser med dopamin. Som de får gjennom «likes» og bekreftelser fra andre.
Facebook sine algoritmer er så utspekulerte, at dersom du legger ut et bilde som får 20 likes fra andre, så vil disse likerklikkene bli synliggjort for deg drypp for drypp gjennom dagen. Slik at du skal besøke Facebook, og oppleve det dopaminfikset som disse responsene fra andre gir.
Dette gjør Facebook fordi de ønsker at folk skal bruke tid på nettsiden. Slik at brukerne ser annonser på Facebook, og dermed øker markedsverdiene på aksjene til Facebook.
Twitter fungerer mye på samme måte. Om enn ikke i like utspekulert grad.
Fenomenet med SoMe-avhengighet er reelt. Det kan sammenlignes med spilleavhengighet. Litt som da det var spilleautomater plassert ut på kjøpesentre og bensinstasjoner i Norge. Hvor spilleavhengige folk sto foran automatene, for å oppleve sine daglige fiks med dopamin.
Professor ved avdeling for klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen, Cecilie Schou Andreassen, publiserte en aldeles utmerket fagfellevurdert artikkel om dette fenomenet i Tidsskrift for Norsk psykologforening, 2013, Vol. 50, nr. 6.
Artikkelen har tittelen Face it – du er Facebook-avhengig!, og tar for seg de mekanismene som fører til det som kalles SoMe-avhengighet.
Jeg tror aksjonistene bak denne kampanjen mot annonsørene på Resett lider av SoMe-avhengighet. I den grad at de overser all logikk i sin jakt på positive reaksjoner på sosiale medier.
Ingen hensikt
Annonseringsverktøyet Google Ads fungerer på en slik måte at nettsider som viser en annonse, som får klikk, tjener like mye uansett hvem eller hva annonsen reklamerer for.
I praksis betyr dette at Resett tjener like mange kroner og øre når folk klikker på annonsene – uavhengig av om annonsene er for store selskaper som Equinor og Telia, eller den lokale sykkelreparatøren borti gata.
Annonsene og deres klikk takseres ut ifra demografi. Ikke hvem som annonserer.
Noe som innebærer at Resett ikke vil tape inntekter, selv om de aktørene som opplever klagestormen blokkerer sine annonser fra å vises på nettstedet.
Kort forklart har aksjonen ingen praktisk hensikt.
Foruten å generere likes og positive responser for aksjonistene i sosiale medier.
Jeg tror at disse aksjonistene på en grunnleggende og fundamental måte er en slags rusmisbrukere, som gjør dette for å tilfredsstille en avhengighet til sosiale medier.
Som en langer, som signaliserer til brukermiljøet at det er stoff å få kjøpt, signaliserer Evang til de andre aksjonistene at det er «likes» og positive responser å hente på denne atferden.
Igjen, og igjen, og igjen
Aksjonistene nøyer seg ikke med å gjøre det klart én gang, og si seg fornøyd med likes og responser på det ene utspillet.
Prosessen blir gjentatt. Gang etter gang, etter gang. Igjen, og igjen og igjen.
Litt som når labrotter har lært seg å trykke på en knapp for å bli belønnet med en godbit eller stimuli.
Det er på mange måter et trist skue. Som virkelig setter mennesker i perspektiv. Som dyr, som reagerer på samme måte på stimuli som rotter og aper i et laboratoriemiljø.
Bare se her nedenfor. Atferden gjentas og gjentas. I håp om å få flere likerklikk og positive reaksjoner gjennom SoMe.
For å rettferdiggjøre for seg selv og andre at de må ha sine dopaminfiks, hevder de at en aksjonist som heter Frank Andreassen har blitt hengt ut av Resett.
Andreassen tilhører det samme SoMe-miljøet. Flere ganger har han offentlig omtalt undertegnede som «stalker», «ekstremist», «kriminell» og «nazist». Kun i den hensikt å generere liker i sosiale medier, med å angripe verden utenfor SoMe-miljøets lukkede boble.
Også en aksjonist som heter Øivind Bergh melder seg på, for å få sine doser med dopamin gjennom likes og responser fra andre. Bergh er for øvrig også blitt kjent under kallenavnet «Havnesjefen», på grunn av sin aggressive atferd og kjefting på nett.
At responsene og liksene går i ring, er ikke så nøye. Aksjonistene liker og deler innholdet tilhverandre. Som i et slags lukket økosystem.
Øivind Bergh har selv hengt ut folk på nett. Blant annet har han skrevet sjikanerende usannheter og løgner om meg på nettsiden «Radikal Portal». Et nettsted som publiserer konspirasjonsteorier.
Men det er helt åpenbart uproblematisk for disse aksjonistene når de selv henger ut folk
Det vi ser er klassisk misbrukeratferd. På tilsvarende måte som hos spilleavhengige, samt andre avhengigheter.
SoMe-avhengige opptrer i samlet flokk. Og de har tilsynelatende også utviklet sin egen sjargong.
Observer gjerne bruken av neologismene som «ytre høyre-bloggen», og den underlige bruken av begreper som «rasisme».
Også blant spilleavhengige som samles på norske kiosker når trygda har kommet, finnes det slik intern sjargong.
For eksempel kan man høre utsagn på slike kiosker som «en liten V65 til», «V4-lunsj» og «tunge favoritter». En lingo som for utenforstående kan fremstå som merkelig og underlig.
Avvenning
Avhengighet tar som kjent mange former. Ofte kan ting som først virker uskyldige, som sosiale medier og tipping, utvikle seg til alvorlige problemer over tid. Noe som vi kan se med eksemplene ovenfor. Med mennesker som åpenbart er avhengige av likes og responser fra andre i sosiale medier.
Trolig må denne avhengigheten av SoMe-relaterte dopaminfiks behandles som andre typer avhengighet. Med en avvenning.
Jeg har lite til ingen kompetanse på avhengighet. Men jeg vil tro det kan være fornuftig for disse menneskene å søke hjelp utenfra. Enten hos fastlegen, eller hos annen terapaut. For å få et program hvor de gradvis logger seg av sosiale medier i hverdagen, og heller finner glede i sunnere beskjeftigelser.
Og hvis de som omtales i denne teksten leser dette, så har jeg en utfordring til dere:
Prøv en uke helt uten sosiale medier som Facebook og Twitter.
Jeg er villig til å vedde på at dere ikke klarer det.
Noe som bare underbygger at jeg kan ha rett i mine antakelser her.