Sun Tzu sier: «Kjenn din fiende, kjenn deg selv og du behøver ikke å frykte resultatet av hundre kamper.»
Som ny skribent på Akroma er jeg her for å opplyse dere om hvem vår fiende er, hans særpreg, karakter og fremgangsmåte. Iallfall for de av dere som ikke alt har fått kjenne denne fienden på kroppen. Kanskje viktigere, jeg er her for å opplyse dere om hvem vi er, og med «vi» i denne sammenheng mener jeg høyresiden, den riktige høyresiden.
Dette skal jeg gjøre gjennom en serie med artikler som blir til på ubestemt tid. Enn så lenge er jeg ikke den mest produktive av personer, men det kan forandre seg. Det handler ikke så mye om å etablere dogmer, som alle må leve og tenke etter, som det handler om å finne tilbake til en visdom som har gått tapt i denne tidsalderen av forvirring. Og hvem er jeg, spør du? Vel, jeg er din strateg og rådgiver, og dette er jeg god til. La meg nå komme med noen råd for høyresiden, slik at vi kan kjenne oss selv, og ta til på stien der vi ikke behøver å frykte hundre kamper.
Det er et velkjent fenomen: Folk bryr seg ikke om hva som sies, men hvem som sier det. Status – ingen sannhet – er jordens lov, og det er de som møter opp sterkest og i størst antall som vinner. Likevel, for å kunne manøvrere seg må man ha en fungerende forståelse av virkeligheten. Jeg skal snakke om hvordan høyresiden kan fremme seg selv på disse to distinkte feltene, både når det gjelder status og verdenssyn, slik at vår stemme og sannhet blir lyttet til – og forstått av de som er i stand til å vite.
Folk tror på hva de kan se. Derfor må vi sørge for å være i hvert fall presentable. Ingen kan være perfekte på hvert område, og forsøket er dumskap, idet vi alle har ulike roller å fylle. I det offentlige, overfor venner og bekjente, opptre slik du ville gjort overfor svigermor. Du vinner ikke frem med en strøm av skjellsord. Grovheter og arroganse er den svake manns erstatning for styrke. Vær en som det er verdt å lytte til, og som folk tyr til, en hvis mening teller. For å ha gravitas (innflytelse) må du ha dignitas (verdighet). Personlige ressurser hjelper også, så du har en overflod som kan brukes på andre. Kompetanse, eiendom, verktøy – og i disse tider, et lite matlager.
Ingen kjemping innad i rekkene
Vi må ha kohesjon. Aldri slå til høyre.
Venstresiden tar vare på og fremmer sine egne, også innen jobbmarkedet og kulturlivet. De lar aldri små detaljer og uenigheter sette dem tilbake. Du ser aldri noen fra partiet Rødt og Miljøpartiet De Grønne gå i klinsj, fordi de har omtrent det samme mål, en sentralisert, globalisert stat. Vel, vi må gjøre det samme. Så lenge din motpart har problemer med den grusomme moderniteten som har blitt til, er han på ditt lag, og variasjoner i smak og verdier kan ikke få lov til å sette oss tilbake til punkt null. Kristen, hedning, ateist, agnostiker, alle er velkomne i min bok. Det gjelder også de som fokuserer på henholdsvis indre (globalister) eller ytre (invadører) fiender.
En bevegelse som er for elitistisk blir for innadvendt, og man ender opp med såkalte «purity spirals» inntil kollaps og ingenting – eller ingen – er igjen. På motsatt hold, en bevegelse som er for populistisk ender fordummet. Løsningen er komposisjon. Vi må ha lag og ulike deler, der hver fyller sin rolle. Det er indre og ytre sirkler. På den måten blir en fotsoldat som ikke akkurat har oversikt, et verktøy for en som har.
Jeg vil komme med en personlig oppfordring. Frasi deg hevnen, av noe slag. Følelser må aldri få lov til å råde, spesielt de som ikke tjener noen hensikt. Flere ting står på spill enn ditt eget ego. Det er lett å ønske vondt de som selger ut landet for egen profitt.
La oss tenke oss en journalist i en trygg, statlig finansiert stilling, som mesker seg i rikdom og en millionbolig, samtidig som alle midler og litt til brukes for å skade landets fremtid, eller deg. Vedkommende kan for eksempel ringe din arbeidsgiver og få deg sparket, ganske enkelt på grunn av dine meninger. Vel, la ham være. En vedskive over nakken til en slik person løser ingen problemer, for moderniteten produserer en talløs mengde tjenere gjennom barna de indoktrinerer, og det inkluderer din mor og søster og halvparten av alle menn. Nå overdriver jeg kanskje den siste definisjonen litt, men dere skjønner hva jeg mener. At mennesker har en ond natur er ingenting nytt, problemet er at de laveste og usleste av oss har lov til å innta de høyeste stillinger – et av kjennetegnene på Kali Yuga, metaforen på et samfunn i forfall. Man river ikke en bygning ved å dra ut én og én spiker. Når løsningen kommer må den være helhetlig (og det innebærer at journalistene mister statsstøtten.)
Forsiktighet:
Det er mange som søker å stenge oss ned. Våre plattformer, våre arbeidsplasser, vår mulighet til ytringsfrihet i samfunnet, ja, endog datamaskinen blir lagt beslag på, simpelthen fordi man har hatt en mening.
I Danmark blir journalister fratatt datautstyret for å ha kritisert regimets narrativ. Det hendte med Jeppe Juhl, og menigmenn som Kasper Floor blir lagt i jern for å motsette seg globaliseringen med enkle ytringer.
Ikke gi våre motstandere unnskyldningen de behøver for å stenge de siste plattformene vi har. De er i ferd med å falle for eget grep, noe jeg skal komme tilbake til. Ikke tillat dem å bite oss i mellomtiden. Som i en geriljakrig, så lenge du er tilstede og din tilstedeværelse er en kostnad til fienden, er du i ferd med å vinne. De kan ikke stoppe alle våre ideer samtidig uten å kaste masken. Når de tilslutt blir tvunget til å vise sitt røde, kommunistiske drageansikt, vil vi ha vokst og være sterke nok til å stenge dragen av, for godt.
Jeg har snakket om dignitas. Det er flere ting som fører til verdighet annet enn et ressurser, og det er et godt verdenssyn. Status trumfer sannhet, det er sant, men all virkelighetsforståelse er en tilnærming, og den som tilnærmer seg verden på en god måte vil finne at han har store fordeler mot den som alltid tar feil valg, litt som en svenske i disse dager. Politisk realisme fører til suksess, som igjen vil gi muligheten til å sette realismen ut i livet. I grove trekk, hva bør et slikt verdenssyn bestå av? Rettere sagt, hvilken posisjon har det politiske høyre alltid hatt? Tillat meg å gi et lite utsnitt:
Realisme:
Villigheten til å forholde seg til virkeligheten og verdens beskaffenhet, inkludert maktfaktorer. (Det er forskjeller mellom kjønnene og ting var aldri likt mellom mennesker). Til forskjell er venstresiden i strid med naturen og virkeligheten i ett og alt. Noen kaller det «oppstanden i slavemoralen», andre sier at den sosiale virkeligheten har fått forrang fremfor konsekvenser og det vi alle kan se, simpelthen fordi det føles tryggere og mer behagelig på den måten, i hvert fall for øyeblikket. Resultatet blir en keiser og venstreside uten klær som ingen kan kritisere, for gjør man det vekkes hysteriet og de mest drakoniske virkemidler.
Hvorfor har så venstresiden hatt suksess i så lang tid i denne striden mot naturen? Vel, venner, det skyldes simpelthen vår rikdom, og at vi har hatt råd til å påkoste oss komfortable løgner ved å tekkes følelsene til kvinner, barn og sveklinger. Vår sivilisasjon har est ut, blitt slapp og tiltaksløs. Resultatet er det overflødige. Overflødige personer. Overflødige meninger. Man skal hele tiden vokse i kvantitet, ikke kvalitet. Et annet ord for dette er kreft. En uforhindret svulst eller ubegrenset vekst (global kapitalisme, masseinnvandring) må alltid resultere i døden. Sykdommen kan gjerne få lov til å dø, men ikke meg og mine egne, alt det vakre jeg holder av.
Jeg personlig vil legge til visse tilføyelser når det gjelder realpolitikk (som er den eneste politikk) og tankemessig realisme. I sistnevnte sak har vår sivilisasjon lenge beveget seg i retning av en åndelig reduksjonisme. Man kan legge frem empiri, definisjoner og forstå enkeltsaker, javel, men man unndrar seg enhver sammenheng. På den måten kan vitenskapsfolk som forsker på antropologi, og som kan påvise etnisitet gjennom en blodprøve eller arkeologiske rester, fortsatt få seg til å si at det er ingen forskjell mellom etniske grupper. Grunnen til dette misforholdet kan forklares med sosial feighet – en sannhet som er ubehagelig er ingen sannhet i det hele tatt. På den annen side bør man sky magisk tenkning, der enhver mulig sammenheng blir et bevis, og enhver logisk mulighet blir et logisk faktum. Ingen kontrollerer alt til enhver tid, men det vi kan si er at hver gruppe, bevegelse og idé følger sin egeninteresse alene. Kineserne gjør alt det vigjerne anklager jødene for, og man kan frykte at kineserne gjør sin infiltrering og undergravende virksomhet bedre.
Her er en realitet: Også vestlige land øver innflytelse i sin egeninteresse alene. Problemet er bare at denne egeninteressen blir sett gjennom en linse av klassekrig. Marx har gitt oss en fordummet lupe der vi på autistisk vis forsøker å kvitte oss med vår egen arbeiderklasse, og med det hele vårt befolkningsgrunnlag.
Pragmatisme:
Machiavelli ga instruksjonsmanualen og Machiavelli er gud. Venstresiden tillot seg alltid å være fleksible og langsiktige, gjøre retrett, finter og fremstøt, fordi de har et langsiktig mål: egalitær og sentralisert internasjonalisme. På motsatt hold greier høyresiden alltid å vri nederlag ut fra seierens kjever, fordi man setter seg på bakbena og fokuserer på prinsipper, som en annen moraltante. I USA har venstresiden brukt abortsaken i over femti år for å se høyresiden kaste alle seiere og koalisjoner ut vinduet og rive seg selv i filler. Vi kan ikke ha det slik at man skal frasi seg en politisk kandidat bare fordi han eller hun ikke er eksplisitt etnonasjonalist. For å komme til målet må man ta mange steg, og det viktige er at stegene er i riktig retning. Som venstresiden trenger vi et klart mål for å rettferdiggjøre en pragmatisk fleksibilitet. Alle kan vi enes om at dette målet bør være nasjonalkonservativisme. Enhver seier i den retning er en god ting, og vi plikter å holde tilbake den stormen som skal komme som en følge av venstresidens forfeilede politikk. Du får ikke et bedre samfunn gjennom skattebetaling og en sentralisert kontrollstat (som dreper både vår kompetanse og befolkning). Det hadde vært bedre om folk hadde ansvar for seg selv.
For la det være ingen tvil, mine damer og herrer. Dette er århundret hvor vi skal se venstresiden og globalismen falle. Deres ideologiske direktiver og politikk strider mot naturgitte betingelser og menneskenaturen for øvrig. Kostnaden for å føre en slik politikk vil derfor stige, samtidig som man må bruke drakoniske virkemidler for å slå ned på kritikere. Det viser idéenes kraft. Det skal bare et barn til, pekende på keiseren, for å drepe illusjonen. I dette tilfellet er det illusjonen om global integrering, egalitær likhet, hyperrasjonelt overformynderi og sosialt ingeniørskap som må bort. Ellers dør vårt folk, og vestlig sivilisasjon med oss. Og vi er de eneste som er i stand til å være bærere av denne sivilisasjonen. Fordi all kultur springer fra natur, vår natur som folk, og det var aldri annerledes.
Så samles rundt, alle helter. Kom, unge krigere. La oss være interessert i løsninger, ikke problemer. Så vi slipper å se på fienden som uovervinnelig – en unnskyldning for å grave seg ned i nye tiår med passivitet, så lenge man har sine «purity spirals» og følelsen av å være et «offer» som har «prinsipper». «Det var det jeg sa!» vil de si, og fortsette med å ikke gjøre noe når resultatet av deres passivitet viser seg. Det er lett å bli bitter når man har en sivilisasjon fallende sammen rundt ørene, men en manns verdi viser seg i motgang.
Document.no var en høyredreining innen mainstream, det er sant. Det er mitt håp at Akroma kan være en dreining til høyre utenfor mainstream, der vi nå tar til å øke vår vekt i både antall og intellektuell tyngde. Etter hvert vil jeg ta for meg en del temaer på mer spesifikt nivå, for å utarbeide en doktrine – beklager! – gjenfinne de sannheter og prinsipper som vi har glemt gjennom over hundre år med egalitarisme.
Som strateg rådgir jeg til dette: Vi er i vekstfasen og skal bare vokse i antall, idet resultatet av globalistenes sinnssyke og virkelighetsfornektende politikk viser seg. La oss ikke glemme at mange av de som nå er på vår side opprinnelig kom fra fiendens rekker. Vi må utvikle, gjenfinne og modne våre idéer for de frustrerte sjeler som oppsøker oss, og de vil skjønne at vi har rett når de ser våre idéers kraft og vår dignitas. Og etter hvert vil tiden være inne for å øve innflytelse, også på høye steder. Grinden skal lukkes og de som snek seg innenfor skal forvises. Først da begynner det egentlige arbeidet hvor vi søker å gjøre oss selv større.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion