Det er bedre å bruke tid og energi på ting man faktisk kan gjøre noe med, enn ting man ikke kan kontrollere. Jeg tror flere bør innse dette.
For en tid siden bestemte jeg meg for å forlate det såkalte ytre høyre for godt. Årsakene til dette er mange. Blant annet ser jeg på dem som irrasjonelle og ureflekterte. I tillegg har jeg mange andre og viktigere ting som jeg vil konsentrere meg om.
Betyr dette at jeg blir en fanatisk «woke» antirasist og humanetiker, med et sterkt behov for å drive skinnhellig dydsposering på sosiale medier og i avisspalter?
Nei, det betyr ikke det. Ting er ikke nødvendigvis enten-eller. Jeg ser ingen grunn til å bytte ut én meningsløs overbevisning med en annen.
Det betyr bare at jeg har forlatt det såkalte ytre høyre.
Jeg lager ikke noe kvalm på vei ut, og jeg stikker ingen i ryggen for å imponere noen på den andre ytterkanten. I motsetning til store deler ytre høyre har jeg ingen irrasjonell trang til å søke aksept hos aktører som uansett vil hate meg, samme hva jeg gjør eller hva jeg står for. Likevel har jeg en rant å komme med. En viktig en.
Feilen jeg hele tiden har gjort er at jeg har overvurdert politiske aktivistgruppers makt, innflytelse og rekkevidde. Hvis de som misliker meg virkelig hadde makt til å stoppe kjeften på meg, ville de gjort det for mange år siden. Alt de har å stille opp med er bjeffing og løgnspreding på nett, og mislykkede forsøk på marginalisering i arbeidslivet. Det er trygt å hevde at dette har feilet spektakulært. I dag har jeg en bedre jobb og bedre inntekt enn hva jeg ville hatt dersom de ikke hadde holdt på sånn.
Men dette er ikke hovedpoenget mitt her, det er kun en relevant digresjon.
I oktober så jeg matposekøa utenfor en hjelpeorganisasjon i Trondheim sentrum. Og tror du ikke jeg drar kjensel på en av personene som står der. En av de verste godhetsposørene på nett står der, åpenbart blakk som ei kirkerotte, med hendene i jakkelommene og med blikket ned i fortauet.
Uventet nok følte jeg en dyp sympati for det stakkars mennesket. Der ruslet jeg rundt på dagtid, med lommene fulle av penger, mens for disse menneskene var øyeblikket kun fylt av armod og nød. Ironisk nok hos en person i et miljø som har gått hardt inn for å marginalisere meg tidligere.
Det jeg så der var sannheten. Så maktesløse er de egentlig.
Ikke for det, jeg har selv stått i matposekø to perioder av livet mitt. Første gangen som en ung mann helt i starten av tyveårene. Andre gang en kort periode helt i starten av tredveårene. Som voksen var det litt lettere, for da hadde jeg ikke et rusmisbruk å mate i tillegg. Jeg var frisk og rask.
Og det er her jeg kommer inn på kjernen av problemet. Jeg har forstått at det eneste jeg bør konsentrere meg om, og bruke tid og energi på, er ting jeg faktisk har makt til å gjøre noe med, som meg selv. Å henge meg opp i ting jeg ikke kan gjøre noe med er bortkastet.
Hvis folk brukte like mye tid og energi som de bruker på å marsjere med flagg og få deng av politiet, eller å klage over ting de ikke kan gjøre noe med, til å heller bygge opp seg selv og sin egen tilværelse, ville de trolig ikke hatt et behov for å være så innmari radikale i utgangspunktet.
Jeg har aldri møtt en lykkelig aktivist i hele mitt liv, og jeg har møtt ganske mange. Det er alltid noe de sliter med. Aktivismen er som oftest kun et utløp for dypere frustrasjoner. Dette gjelder både til høyre og til venstre, og trolig også religiøs ekstremisme.
De er dønn ulykkelige mennesker, alle sammen. Jeg tør hevde det. Det er ikke engang sikkert at de innser det selv, kanskje fordi de ikke vil innse det.
Her kommer også den dypere kritikken jeg har av ytre høyre og «woke»-brigaden. For hva nøyaktig har de gjort for å løse problemene de oppfatter å ha med ytterliggående meningsmotstandere eller sosiale problemer? Ingen verdens ting. Ingen av dem.
Publikasjonen Document har brukt 20 år på å klage over islam og slem innvandrerungdom. Men hva nøyaktig og konkret har de gjort for å løse problemene de klager over? Har de bidratt til å få ungdommene inn i arbeidslivet, eller på annen måte foreslått løsninger? Nei. Det har i stedet vært en 20 år lang klagesang, hvor de har tjent penger på «ragebaiting».
På samme måte er det med Rights.no, Filter Nyheter og Resett. De går i det samme jævla skisporet de også. Alt handler om klikk og penger. Folks frykt og frustrasjoner skal mates, og for dette vil de ha donasjoner og pressestøtte. Og det er her hunden ligger begravet – for hvis problemene de lever av å klage over blir løst, mister de hele inntektsgrunnlaget. Tygg litt på den.
Og hva har Twitter-venstre gjort for å løse noe som helst? Ingenting de heller.
Jeg mener at donasjonene og pressestøtten som disse kyniske snyltedyrene forlanger heller bør gå til sosiale tiltak for å løse problemene med arbeidsledighet, negativt utenforskap og kriminalitet. Rike onkler og tanter som kaster penger på «ragebaiting» bør også tenke seg om. De bør tenke over hva de egentlig oppnår med det de betaler for. Hvis de i det hele tatt ønsker å finne løsninger da, det er en annen skål.
Jeg tror mye av motivasjonen deres er selvgratifisering og grådighet. «Se på meg. Jeg har de riktige meningene for inngruppen jeg vil tilhøre. Respekter meg. Gi meg aksept. Gi meg penger.» Og så tenker de trolig ikke så mye lenger enn det. Det viktigste er tallene og profitten.
Å ta del i slike meningsløse øvelser er så tåpelig at det knapt trenger å påpekes.
Det jeg kan gjøre, og vil gjøre, er å snakke åpent om dette. Lufte idéen litt. Som en flaskepost i havet. Jeg vet at mange leser denne nettsiden, både politikere, pressefolk og andre, så jeg benytter scenen her til denne siste ranten. Og jeg mener det er en innmari bra en, og kanskje mest av alt en viktig en.
Med dette ønsker jeg alle lesere god jul og godt nytt år.