Norge har nå fått en nasjonal strategi for «motstandskraft mot desinformasjon». Det betyr mindre innsyn, mer propaganda – og tiltak mot deg som tenker selv.
Regjeringens nye strategi mot «desinformasjon» ble lansert mandag, komplett med pressemelding og stort alvor. Det omtrent 70 sider lange dokumentet er fullt av politisk nytale, dobbeltmoral – og en underliggende forakt for vanlige folks evne til å tenke selv.
Hva er problemet, ifølge staten? At russere og kinesere poster ting på internett.
Ja, du leste riktig. Det er nå en sikkerhetstrussel.
I strategien beskrives det som et problem at fremmede aktører deler meninger som ikke følger vestlig narrativ. Ikke bare når det er propaganda – men også når det rett og slett er avvikende synspunkter. Altså meninger.
Det som tidligere var ytringer, debatt og meningsmangfold, kalles nå «påvirkningsoperasjoner». Når noen i Vladivostok mener at USA ikke er verdens redningsmann, må norske innbyggere «styrkes i digital dømmekraft». Når en kinesisk bot poster en video på TikTok, er det ikke lenger innhold – det er et angrep.
Men strategien handler ikke om å gjøre informasjon mer tilgjengelig for folk flest. Det handler ikke om å åpne opp innsynsportaler, forenkle offentlighetsloven, digitalisere domstolsdata, gi folk enklere tilgang til vedtak og statistikker, eller gi deg bedre tilgang til bevisgrunnlaget for offentlige beslutninger.
Tvert imot. Det handler om å gjøre deg mer avhengig av statlig godkjente kilder.
I stedet for å styrke innbyggernes evne til å undersøke, skal staten styrke:
- Faktisk.no i skolen
- Statlig regulering av sosiale medier
- Bibliotekenes rolle som ideologisk frontlinje
- Frivillige organisasjoner som budbringere av «statlig trygg kunnskap»
Alt med ett mål: Å presse deg inn i en godkjent virkelighetsforståelse – ikke gjennom fakta, men gjennom filter og statlig godkjent innhold i alle flater.
Du kan lese hele rapporten på regjeringens nettsider, eller bare lese den her:
strategi_desinformasjonDu kan bla i dokumentet med pilknappene nederst i ruten.
Staten definerer virkeligheten
Hadde regjeringen vært oppriktig bekymret for mistillit og feilinformasjon, hadde løsningen vært å slippe mer informasjon løs – ikke stramme inn. Gi folk verktøyene, og la dem undersøke selv. La folk finne informasjon lett, og la folk vurdere bevisene selv og gjøre seg opp egne meninger.
Men de tør ikke. For de stoler ikke på deg.
Du skal ikke vurdere – du skal akseptere. Og hvis du ikke gjør det, er du ikke en kritisk borger. Du er en mulig trussel, en som må følges opp – før du deler noe russisk.
I stedet for å legge til rette for åpenhet, bygger staten nå et ideologisk sikkerhetsgjerde rundt det offentlige ordskiftet. De som står utenfor – som ikke kjenner seg igjen i virkelighetsbildet til NRK, Faktisk.no eller Dagsavisen – blir ikke møtt med spørsmål, men med tiltak.
Strategien sier det rett ut: De som «føler seg utanfor verkelegheitsforståinga til redaktørstyrte medium» er mer sårbare for desinformasjon. Det betyr at jo mindre du stoler på mediene, en desto større trussel utgjør du.
Ikke fordi du lyver. Ikke fordi du sprer noe falskt eller feilaktig. Men fordi du ikke tror.
Dette er ikke kamp mot desinformasjon. Det er forsvar av et ideologisk monopol – et behov for å kontrollere hvem som får definere hva som er virkelig, sant og legitimt.
Og siden staten ikke kan forby uenighet, forsøker den å patologisere den – sykeliggjøre den. Kaller den «radikalisering». Snakker om «digitale sårbarheter». Omskolerer barn og unge med «tenk-ressurser». Bygger tillit, ikke gjennom sannhet, men gjennom gjentakelse.
• Et levende demokrati bygges nedenfra, gjennom åpenhet og reell tilgang til informasjon. Det styrkes ikke av statlige medier som forklarer hva folk bør mene, men av at folk får se kildene selv og gjøre seg opp egne vurderinger.
• Staten har begynt å definere hva som er en «akseptabel virkelighetsforståelse», og behandler avvikende synspunkt som tegn på radikalisering eller sårbarhet for fremmed påvirkning.
• Ytringsfrihet og politisk uenighet er ikke lenger verdier som beskyttes – de betraktes nå som risikofaktorer som må håndteres med statlige mottiltak.
At et dokument som i praksis åpner for ideologisk kontroll med informasjon, kan lanseres uten debatt, uten kritiske spørsmål, uten motforestillinger – det sier mer om tilstanden i samfunnet enn ordene i selve dokumentet. Når makten selv får definere hva som er farlig å mene, og ingen protesterer, er vi ikke lenger i en fri offentlighet. Da er vi i et lydig ekkokammer med ytringsfrihet på papir.
Denne strategien er ikke slutten på noe. Den er begynnelsen. Et veikart for hvordan staten gradvis vil koble informasjon, teknologi og sikkerhetslovgivning sammen i én samlet enhet: et system som ikke beskytter deg mot løgner, men mot frihet. Og det skjer ikke med sensur i klassisk forstand, men med pedagogikk, varsomme formuleringer – og en grunnleggende antakelse om at du ikke bør få tenke selv.