AIDS (acquired immune deficiency syndrome) er en tilstand hvor immunforsvaret er svekket, slik at kroppen blir sårbar for infeksjoner og kan til og med angripe seg selv innenfra. Det er dette som nå skjer med Resett.
Nylig hadde også partiet Demokratene AIDS, og var i ferd med å implodere fordi noen patriotiske FrP-ere av den riktig gamle skolen barket sammen med noen Israel-cucks som ville ha partiet. Situasjonen som oppstod må være den mest intense partikonflikten i norsk moderne tid. I det minste var det slik konflikten i Demokratene fortonet seg fra tretoppen min, og jeg hadde grei oversikt.
Israel-cucksene som prøvde å ta over Demokratene fikk døra slengt igjen etter seg. Jeg kunne høre dem idet de fortsatte cuckingen nedover gata.
«Iiisrael og jøØødene. Jøødene og Israeeel. Israaaeel. Jøødeeenee. Judeokristne verdiiier. Eneste demokratiet i Midtøsten. Vi er konseeervative. Blubb blubb lubb blubb. PragerUuu. Islaaam.»
Jeg tror disse Israel-vennlige aktørene er drevet av en slags undertrykket og misforstått patriotisme, av den samme sorten man gjerne ser innen idrett og fotball. De får ikke lov til å ta parti med europeere, eller være patrioter på vegne av sin egen folkegruppe, så de bruker dermed Israel og jødene som et slags substitutt.
Det hele er bare veldig rart.
De spiste opp store deler av FrP fra innsiden, og er nå i ferd med å fordøye Sverigedemokraterna fra innsiden. På samme viset er det også i Danmark, hvor de infiltrerer alt de kan finne av «konservative» påfunn.
Ironisk nok høster de lite sympati fra Israel og jødene for denne merkelige adferden.
Les også: Islamkritikere høster liten støtte blant jøder. Til tross for at de «elsker» Israel
Vi kan jo bare høre hva Jon Leibowitz har å si:
I et miljø hvor slike aktører må faktoreres inn, sier det seg selv at det oppstår turbulens.
Å bygge opp organisasjoner, bevegelser, alternative medier eller annet på dette sviktende fundamentet, er som å bygge en by på kvikkleire. Man vet at det før eller senere vil svikte helt og gi etter. Det er sjelden et spørsmål om hvordan, kun et spørsmål om når.
Dette vet også aktører med dårlige hensikter å utnytte.
Et nødvendig alternativ
Norge har lenge hatt et skrikende behov for alternative nyhetsmedier og forum.
De få som eksisterer har gjort en god jobb, relativt sett, med å skape parallelle diskurser. Problemet er at de typisk er sårbare for angrep utenfra, i form av manipulasjon og sabotasje.
Mange av aktørene er fortsatt såpass ferske i «gamet» at de oppriktig frykter at woke-fanatikere skal skrike slemme ord og få tantrum på Twitter. Dermed går de stille i dørene, inngår kompromisser og prøver å bli likt av folk som uansett hater dem samme hva de gjør.
Videre er noen såpass ferske at de velger å basere seg på hovedstrøms betalingsløsninger og reklamer, i et slags håp om å gjøre det til et levebrød å være i opposisjon til totalitær woke-ideologi. På mange måter er det som å legge ut på fjelltur i dress og slips. Det sier seg selv at det ikke går særlig lenge.
Norge kunne derfor hatt godt av flere alternative publikasjoner og forum. Gjerne noe i retning av Unz Review, som for min del utgjør rundt en tredjedel av det jeg konsumerer av informasjon i løpet av et normaldøgn. Jeg vet at flere har tenkt den samme tanken.
Utfordringen er at det ikke er så veldig mange i Norge som er villige til å skrive. De få som er lese- og skriveføre blir ofte sjanghaiet av hovedstrømsmedier eller annet, og får dermed bestikkelser for å holde kjeft.
Et annet spørsmål er hvorvidt det er fornuftig å i det hele tatt satse på informasjonsspreding eller demokrati, i en tid hvor det åpenbart er mer fornuftig å heller gi faen og satse på såkalt homesteading.
Kanskje noen burde laget noe om det å drive gård i stedet, for å få folk vekk fra byene til den dagen alt bare kollapser.