Norsk Redaktørforening (NR) avviste tirsdag søknaden til Resett-redaktør Helge Lurås, for andre gang. Det er derfor på tide å lansere noen løse spekulasjoner om saken.
Ikke bare om årsakene til at Helge Lurås ikke får bli med i redaktørforeningen. Omstendighetene er også relevante.
Men først en anekdote.
En gang i livet var jeg medlem i et venstrevridd politisk parti. Dette partiet er Sosialistisk Venstreparti (SV). Medlemskapet varte i omtrent tre døgn, før jeg ble kastet på huet og ræva ut.
Partiet ville ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg sto visst for ting og verdier som SV ikke kunne være kjent med, hevdet partiet i e-posten som jeg fikk.
Jeg lo. Tenkte for meg selv: «Vel, så mye for åpenhet, toleranse og opplyst dialog.»
Dette hendte i 2017. Jeg ville finne ut om SV virkelig er så inkluderende og åpne som de reklamerer for å være.
Tanken min var ikke å gå i dialog med dem. Men at jeg ville lære å se ting fra deres synsvinkel. For kanskje er det slik at de faktisk har rett, og jeg hele tiden har tatt feil? Muligheten er til stede.
Det er naturlig nok bare én måte å finne ut av det på. Og det er å høre på hva de har å formidle. Prøve å bli en del av miljøet. Søke å forstå. Gå inn med et åpent sinn, og la meg frelse.
Men jeg kom aldri så langt.
Mitt forsøk på å bli en politisk korrekt og moderne mann, med hornbriller og spisse sko, havarerte allerede før jeg hadde startet. I det minste slapp jeg å øve på å si ting som «hvitt privilegium» og «heteronormativitet» på en overbevisende måte.
Helt vanlige kjeltringer
Begrunnelsene som redaktørforeningen legger frem for å nekte Lurås medlemskap, er at Resett angivelig skal ha brutt den såkalte «Vær Varsom-plakaten».
Blant annet ble Resett felt i PFU en gang de lånte et blogginnlegg som jeg hadde skrevet på min egen nettside. Den gang i forbindelse med en sak hvor redaktør Erik Sønstelie i Oppland Arbeiderblad hadde spilt en sentral rolle i å instigere amper stemning på Gjøvik.
I teksten jeg skrev brukte jeg samme språk og ordlyd om Sønstelie, som de store norske mediene bruker om personer og grupper som de selv ikke liker. Jeg brukte setninger og beskrivelser fra VG, Dagbladet, NRK og Oppland Arbeiderblad selv.
Saken jeg skrev var i og for seg bunnsolid. Den kommenterte i grove trekk bare fotografier og videoopptak, fra opptøyer som oppsto på Gjøvik. I forbindelse med et arrangement av organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge (SIAN).
Jeg kommenterte bilder som viste redaktør Sønstelie stå og dele ut t-skjorter til demosntrantene. Samt videoopptak som viste Sønstelie stående oppå en parkbenk med en ropert og motivere demonstrantene.
Naturlig nok ble denne teksten for sterk kost for ledelsen i Amedia, som eier Oppland Arbeiderblad. Teksten ble klaget inn til PFU, og behandlingen i PFU foregikk uten at jeg fikk fremlegge nødvendig dokumentasjon. Blant annet dokumentasjon på forsøk på kontakt for tilsvar.
Men dette er strengt tatt å forvente fra disse miljøene.
I dag er jeg glad for at PFU opptrådte så uredelig som de gjorde. Det gir meg en visshet som jeg ikke hadde den gangen. Jeg vet nå at det er kjeltringer jeg står overfor. Både når det gjelder norske medier, og presseorganisasjonene. Dette er svært viktig kunnskap.
Kunnskap som Helge Lurås fortsatt har til gode å ta til seg.
Noe jeg tør hevde kan skyldes en generasjonsforskjell. Lurås tilhører en aldersgruppe som er flasket opp med en større uforbeholden tiltro til «systemet».
Spekulasjoner
Men er det noe vi ikke får vite angående behandlingen om medlemskap i NR?
Trolig. De er ikke åpne om hva som blir diskutert bak de lukkede dører.
Likevel er det underlig at ting skjer så lukket. At argumenter for, og argumenter mot, skal fremlegges i mørket på den måten som har blitt gjort.
Det hele vitner om en mangel på transparens. En helt nødvendig transparens. Slik at offentligheten kan se hva som blir vurdert, og hvordan det blir vurdert.
Er det noe NR vet som ikke har kommet frem i offentligheten? Og er det noe de andre redaktørene vet, som ikke er kommet frem?
Hele saken åpner for enormt mange spekulasjoner. Spekulasjoner som de fleste av oss aldri vil få svar på. Og det er veldig synd.
Av med hanskene
Nå som Resett har fått klarhet i at de ikke vil bli tatt inn i kulda til Norsk Redaktørforening, har de lite å hente på å prøve å bli godtatt.
Jeg mener tiden er moden for at Resett tar av hanskene. At de nå virkelig begynner å drenere sumpen for alvor.
Det er ikke lenger noen aksept å hente på å sensurere kommentarer. Ingen nåde å hente med å krype rundt i søla som en underdog.
Det blir nemlig nei også neste gang. Og gangene etter der.
Nå er det bare å sause på, med alt det herlige stoffet leserne liker. Og som etablissementet og elitene vrir seg i gru over. Stoff og innhold som ikke bare gjør Jan Tore Sanner kvalm, men som også gir dem akutt diaré.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion