I en kronikk på Resett fredag den 22. mai, spekuleres det i hvorfor politiet ikke griper inn mot ulovlige demonstrasjoner. Årsaken er trolig enklere enn først antatt.
I kronikken problematiseres det hvordan radikale venstreaktivister får ødelegge lovlige markeringer for ytringsfrihet i Norge.
Blant annet argumenteres det i kronikken for at det er politiets oppgave å beskytte lovlige markeringer mot sabotasje fra «motdemonstranter».
At politiet skal beskytte ytringsfrihet er i teorien sant. Men det kan likevel ikke forventes i en tid hvor politiet i Norge mangler kompetent ledelse.
Resett skriver:
Demonstrasjon for Ytringsfrihet (DfY) hadde den 27. oktober 2019, en lovlig forhåndsgodkjent demonstrasjon foran Stortinget. Vi ble geleidet og eskortert inn på tilvist område av politiet, som hadde adskilt oss fra de såkalte «motdemonstranter» med god avstand, gjerder og politifolk.
De [motdemonstrantene] hadde ikke søkt om tillatelse til å avholde sitt arrangement – ei heller oppgitt lovpålagte formalia. Ifølge loven (Politilovens paragraf 11) skulle de dermed ha blitt bortvist/oppløst. Det var godt med politifolk tilstede.
Videre fortsetter kronikken:
Da vi begynte å ytre vårt budskap, satte motdemonstrantene i gang med å overdøve oss med høylytt roping og hatefulle skjellsord.
Noen var maskerte, og det ble observert bjeller de kunne lage enda høyere lyd med om nødvendig.
Jeg var personlig i kontakt med politiets vaktleder for å protestere mot de ulovlige forholdene – til ingen nytte.
Selvfølgelig kommer det ikke som noen overraskelse at politiet nekter å fjerne slike ulovlige demonstrasjoner, som er ment å sabotere en lovlig markering.
Dette er fordi «motdemonstrantene» representerer statens eget budskap. Et budskap som fremmes gjennom statlig rikskringkasting. Et budskap om at ytringsfrihet er noe høyreekstremt, og at ytringsfrihet rammer antatt svake grupper.
Men det blir likevel feil å anklage politiet som sådan for dette, eller å anklage polititjenestepersoner på stedet for tjenesteforsømmelse.
Hva er politiet?
Politiet i Norge er, som i de fleste andre land, bare et blindt maktverktøy for de til enhver tid rådende myndigheter i landet.
Det er ikke politiets oppgave å reflektere, tenke eller utvise selvstendighet i møte med befolkningen. Politiets oppgave er å «svinge kølla» i den retningen som den politiske ledelsen i landet peker på.
Vår plikt som borgere er å adlyde politiet. Vi har ingenting å oppnå med å diskutere med politiet, krangle med politiet, eller på noen måte utfordre politiets autoritet. Selv ikke når vi åpenbart har loven på vår side.
I dypeste og mest tekniske forstand er politiet i Norge kun en paramilitær regjeringsstyrke. Som i tillegg også påtar seg ansvar for å etterforske og håndtere antatte brudd på lovverket i landet. I motsetning til ordninger i andre land, hvor politi og regjeringsstyrker er separate enheter.
Hvis politiet dukker opp på en lovlig politisk markering, om for eksempel ytringsfrihet, så er det aldri et godt tegn. Det er statsmaktens måte å si «vi ser dere» på.
Politiet går da rundt og kartlegger hvilke borgere som vil ha ytringsfrihet. Oppmøtte personer vil deretter havne i registrene til Politiets sikkerhetstjeneste (PST).
Mitt beste råd er: Dukker politiet opp under en lovlig politisk markering eller tilstelning, så dra hjem. Ikke stopp på veien. Ikke si noe. Dra rett hjem.
Gå rolig. Ikke løp. De er farlige.
Hvem er «motdemonstrantene»?
I tilfeller hvor det dukker opp bråkmakere for å ødelegge en lovlig markering for ytringsfrihet, er det rimelig å anta at de som dukker opp ikke er videre glade i ytringsfrihet.
Stater er heller ikke så veldig glade i ytringsfrihet. Norge er i og for seg ikke noe unntak.
Aktører som demonstrerer slik mot ytringsfrihet, vil uten unntak være påvirket av statlig propaganda. I mange tilfeller vil de også være finansiert av staten. Et eksempel på dette er hvordan blitzhuset ble pusset opp av det offentlige.
Noe som også underbygges av uttalelser fra politiet selv. Blant annet i en NTB-artikkel som ble publisert i Finansavisen den 11. desember 2009. Artikkelen var opprinnelig basert på et intervju Dagbladet gjorde med Oslo-politiet.
I artikkelen heter det:
– Det må bli slutt på stigmatiseringen av Blitz og slike miljøer. Ikke alle kan være A4, vi har plass til det i et demokrati. Takke meg til folk som har et engasjement, heller det enn de passive og uengasjerte, sier stabssjef Johan Fredriksen i Oslo politidistrikt til Dagbladet.
– Politiet skal være en garantist for ytringsfriheten, ikke en motpart, konkluderer Fredriksen.
Jeg tør hevde at noe sånt aldri vil bli hevdet fra politiet når det gjelder den type markeringer for ytringsfrihet som kronikken i Resett handler om nå den 22. mai.
I teknisk forstand er de såkalte motdemonstrantene dermed en del av staten. De er statens forlengede voldsmonopol, og griper til vold i de tilfeller hvor det er upassende at politiet gjør det.
Hvis du ikke tror meg, så se gjerne hvordan Arbeiderpartiet aktivt beskyttes mot løsmunnede kritikere. Mens politiet rett ut driter i at lovlige partier som staten ikke liker blir angrepet med vold.
Det er lett gjenkjennelige mønstre i dette. Mønstre som tyder på at ikke alle er like for loven, og at demokratisk frihet egentlig er en floskel som passer best i festtaler.
Rettsstat eller politistat?
Begrepene rettsstat og politistat behøver ikke å være gjensidig utelukkende.
I Norge er rettsvesenet en del av den statlige forfatningen. Domstolene er ikke uavhengige fra staten. Domstolene er en del av staten. Noe som ligger i betydningen av begrepet rettsstat. Nemlig en statlig kontroll av rettspleien i landet.
Rettsstater byr på en rekke problemer og utfordringer i seg selv. Underforstått kan ikke staten bli dømt i sine egne domstoler. I de tilfeller hvor dette likevel skjer, så betaler staten bøter og omkostninger til seg selv.
I Norge er staten både politi, aktor, dommer, forsvarer og fengsel. Noen tydelige skiller mellom disse institusjonene finnes egentlig ikke. Selv om det kan være formulert som ulike entiteter i lovtekstene, så er det staten alt sammen.
En politistat er en stat hvor politiet kan gripe inn mot befolkningen, og fengsle dem uten lov og dom.
Forskjellen mellom en rettsstat som Norge, og en politistat, er formaliteter som rettergang i statens egne domstoler.
Ytringsfrihet i Norge
Ytringsfrihet og meningsfrihet eksisterer egentlig ikke i Norge. Ikke i praktisk forstand.
Riktig nok er ytringsfrihet og meningsfrihet nedfelt i loven, formulert i Grunnlovens § 100. Men som i så mange andre land, også her i Vesten, er lovtekster mer rettledende enn bindende for statlige myndigheter.
Skal du først ytre deg om noe som ikke er «godkjent» å ytre seg om, må du være forberedt på å betale en høy pris. Dette kan innebære å miste jobber, kjærester, familie og venner. Det kan innebære å miste rettigheter, omdømme og muligheter. Det kan innebære å miste forstanden.
Men hvis du først skal ta steget å ytre deg, eller mene noe, så bør du gjøre det så offentlig som mulig. Så høylytt som mulig. Slik jeg gjør det med denne nettsiden. Dette er for å skape en «posisjon» som vil gjøre deler av offentligeheten urolige dersom sensur blir utført med makt eller tvang.
Har du mange nok som lytter på deg, eller som leser det du skriver, vil staten tape ansikt og tillit dersom den velger å fengsle deg for meninger og ytringer. Særlig hvis dette gjelder meninger og ytringer som i utgangspunktet blir allment forstått som vernet av den såkalte ytringsfriheten.
Enkelt forklart: Står du på en bruskasse og holder en tale foran mange lyttere og vitner, vil staten ha en høyere terskel for å denge løs på deg, enn dersom det er få lyttere og vitner. Dette for å unngå uro og misnøye blant folk.
Overvåkning
I Norge blir lovlige politiske partier som Alliansen, Selvstendighetspartiet og NKP kartlagt nøye av politiet. Politiets sikkerhetstjeneste har mapper på alle som løst eller fast er assosiert med disse partiene.
Årsaken er trolig at politisk dissens, uansett hvilken vei den går, blir sett på med sure fjes av de rådende myndigheter.
Derfor er det spesielt viktig at personer som assosieres med slike partier og interesser gjør sitt beste for å opptre lovlydig i all sin ferd. Det er ingen vits i å skrike og skråle, selv om du kanskje kan føle for det noen ganger.
Skal du diskutere politikk med andre, så bruk sikre og krypterte løsninger. Gjerne løsninger som gir deg en viss anonymitet, eller såkalt plausible deniability. Løsninger som gjør at statsmakten ikke kan bevise i en offentlig rettssak at du er den som har diskutert at demokratiet i landet er for svakt, eller at yrkespolitikere er for lite troverdige til å ha nødvendig legitimitet.
Og for all del: Ikke driv såkalte renhetsspiraler. Det er greit å være uenig i sak.
Bare vær bevisst på at myndighetene er ute etter å vite hvem du er, hva du mener, og hvem du kanskje har kontakt med. Bare fordi du har meninger, erfaringer og kunnskaper som ikke er ønskelig. Slik er det, og det kommer nok ikke til å bli noe annerledes fremover.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion