Pandemien har skapt flere store utfordringer for mange, og dette er viktig å snakke om. Like viktig er det å sette problemene i sammenheng med en kommende finanskrise.
Jeg satte pris på å høre en nylig debatt om resultatene og virkningene av pandemien, og hvordan det har påvirket folk. Dette er relevant og viktig.
Likevel oppfatter jeg det slik som at norsk offentlighet ikke ser det større og helhetlige bildet, og dermed kanskje ikke tar høyde for at pandemien er et problem som må ses i sammenheng med andre problemer.
Vi mennesker har en tendens til å fokusere på én ting av gangen. Gjerne en current thing som pandemi, krig, psykisk sykdom, klima, strømpriser, drivstoffpriser, mangel på tilfluktsrom og så videre. Vi ser gjerne ikke såkalte synergieffekter, altså måten slike ting påvirker og forsterker hverandre. Vi er ikke så flinke til å se mønstre, eller forstå at tegn på at noe som er i ferd med å skje kan settes i sammenheng.
Vi må altså ta høyde for følgende:
- To år med pandemi, nedstenging, konkurser og arbeidsledighet.
- Storkrig i Europa.
- Rekordhøy inflasjon.
- Dieselpriser på 30–40 kroner literen og påfølgende konkurser i transportbransjen.
- Paniske klimatiltak og stenging av oljekraner.
- Kutt av gass fra Russland til Europa.
- Overdreven ansettelse av folk i konjunkturutsatte bransjer som serviceyrker, restaurant-og utelivsbransjen, medier og kultur.
- En brå og panikkartet opprusting av det norske Forsvaret.
- Strømpriser som har gått fullstendig amok.
- Kunstig høye boligpriser og skyhøyt gjeldstrykk i befolkningen generelt.
Hver for seg er disse forholdene tegn som varsler økonomiske krisetider. Kombinert er det en oppskrift på en kommende katastrofe.
Det er litt som når lyden av torden i det fjerne varsler at det kommer kraftig regn, eller når små skjelvinger varsler et stort kommende jordskjelv. Like før tsunamier treffer trekker havet seg tilbake. Alle står og ser på. Noen går til og med ned i fjæra for å plukke skjell og se på sjødyr. Så kommer vannmassene. Katastrofen er et faktum.
Slik er det også med økonomiske katastrofer. Det er mulig å se etter tegn på at noe er i ferd med å skje. Når disse tegnene danner et mønster vil det være grunn til å anta hva som er å forvente.
Historisk sett har de store børskrakkene startet med små ristninger, små skjelv, små faresignaler som har fulgt hverandre grunnet ustabilitet i verden. Så, plutselig, nesten over natten, går alt fullstendig til helvete. Aksjemarkedene kollapser. Den ene konkursen følger den andre. Penger mister verdi. Boliger mister verdi. Et brød kan plutselig koste flere hundre kroner.
Med fare for å høres ut som de banale protagonistene i en etter hvert veldig lang liste med norske katastrofefilmer som «Bølgen», «Skjelvet», «Tunnelen» og «Nordsjøen», idet de oppspilt prøver å gi beskjed om at noe er i ferd med å skje, så tror jeg vi snart står overfor en svært alvorlig finanskrise. En finanskrise som vil være så alvorlig at finanskrisen i 2007–2008 vil være som en bagatell i forhold.
Norge er ikke forberedt på noe sånt. På ingen måte. Vi har ikke beredskap til å håndtere matmangel, energimangel og påfølgende kaos.
Jeg tror det er viktig at vi allerede nå, så tidlig som mulig, får en offentlig debatt om hva som kan gjøres for å lindre en kommende finanskrise. Dette handler ikke bare om banker og tall på regneark, men om konkrete tiltak for å sikre nok mat og energi. I tillegg er det selvfølgelig viktig å finne løsninger på psykisk helse, boligproblemer, flyktninger og kommende arbeidsledighet. Jo før samfunnet starter med forberedelser, desto lettere vil det være å ta hånd om situasjonen når den kommer.