Vestlige land har gode mekanismer for å hindre opptøyer og revolusjon. Men det finnes andre måter å motarbeide et system.
Partileder i Alliansen, Hans Lysglimt Johansen, snakker om revolusjon i Norge. Grupper som Den nordiske motstandsbevegelsen og Tjen Folket snakker også om revolusjon.
I et debattinnlegg onsdag den 2. desember kommer tidligere Vigrid-leder Tore W. Tvedt med utfordringen til Lysglimt om å gå foran selv som et eksempel i den ønskelige «revolusjonen».
Les også: Debatt: Lysglimt bør selv gå foran, og lede med eksempler
Vi er mange som observerer hvordan vestlige samfunn råtner på rot. Vi lever utvilsomt i en mørk tid, og det er lett å la seg rive med av alt det negative som skjer rundt oss.
Det er lett å overfokusere på volden, løgnene, krigene, ondskapen og overgrepene som blir begått i det «politisk korrekte» Vesten.
Det er i og for seg lett å forstå kommunistene i Tjen Folket og på den radikale venstresida, når de vil agere mot internasjonal storfinans, overforbruk, industrialisering, politistat og kriger.
På samme måte er det lett å forstå nasjonalsosialistene i Den nordiske motstandsbevegelsen, når de vil agere mot den store utskiftingen av befolkningen i vestlige land. Eller når de roper opp mot storfinans, åger, overforbruk, industrialisering, sentralisering, korrupsjon og løgner.
Jeg kan også forstå Lysglimt når han oppfordrer til sivil ulydighet for å motarbeide det rådende systemet. Jeg kan se perspektivene deres.
Problemet er at det ikke er noen vits i å velte et tre som allerede ligger på bakken.
Selv har jeg ingen tro på noen såkalt revolusjon.
Se ting objektivt
Jeg mener det er viktig å innta en tredje posisjon. Et tredje mulig aspekt på verden. Et objektivt aspekt. Enkelt forklart må vi lære oss å observere verden, og oss selv, fra et «satelittperspektiv». Det handler om å se den store helheten ovenfra.
For eksemplets skyld kan vi ta en titt på Stortinget i Oslo fra satelittperspektiv.
Egentlig er Stortinget bare en forfallen gammel murbygning, med synlige fuktskader i taket. Trevirket som holder taket oppe må ha blitt utsatt for råteskader for lenge siden.
Inne i dette latterlige og forfalne skuret i Oslo finner vi hjertet av det såkalte demokratiet i Norge. Her finner vi yrkespolitikere som bare vil ha mer krig og masseinnvandring.
I realiteten er disse yrkespolitikerne bare helt vanlige krigsforbrytere. Våren 2011 bombet de flere titalls tusen sivile i Libya.
Det er reelt sett lite som egentlig skiller disse figurene fra krigsforbrytere i land som Liberia, Uganda, Rwanda og Guatemala.
Og i likhet med disse landene flokker også norske velgere seg rundt krigsforbryterne. Folk gir dem stemmer ved såkalte valg, og folk gir utspillene deres oppmerksomhet som det strengt tatt ikke fortjener.
Jeg har selv vært inne i stortingsbygningen et par ganger tidligere, og lufta der inne er tung, med en eim av parfyme og munnspray. Det er et samlingssted for usunne kvinner og veike menn, som aldri har gjort noe av praktisk nytte.
Egentlig er det hele mest bare komisk.
Sannheten om hvor latterlig og patetisk det hele er blir tydeliggjort dersom man virkelig ser det hele objektivt.
Og i denne latteren ligger det veldig mye makt.
Mediene
Populærkultur og medier flommer over av giftige og skadelige budskap.
Det reklameres for materielt overforbruk, populærpolitikk og meningsløse sportseventer. Vi kan si at mediene bare er PR-apparatet til yrkespolitikerne i det rustne skuret vi kaller et storting.
Så la oss ta et objektivt blikk på mediene. Se litt nærmere på det ifra et satelittperspektiv.
For letthets skyld kan vi se nærmere på Akersgata 55, som er tilholdssted for medier som Aftenposten og VG.
Akersgata 55 er et relativt stort kontorbygg, som er eid av KLP Eiendom, Torkap AS og T. H. Holm Eiendom AS.
Mediekonsernet Schibsted leier lokaler her for å drive bedriftene Aftenposten og VG. Schibsted er bare én av svært mange leietakere.
Å drifte en slik bygning krever mye kompetanse. Rørleggere, elektrikere, snekkere, vaktmestere, renholdere, IKT-personell, logistikk og vektere er blant yrkesgruppene som bidrar til å holde det hele oppe.
Disse fagfolkene legger til rette for at funksjonelle idioter skal kunne sette seg ned foran et tastatur og skrive dumme ting.
Det komiske her er at hvem som helst av de ovenfor nevnte praktiske yrkesgruppene helt fint kan produsere tekster og innhold de også. Innhold som er minst like bra som det de ansatte i Aftenposten og VG produserer. Men de ansatte i Aftenposten og VG vil derimot aldri kunne bygge elektriske anlegg, IKT-systemer og røranlegg.
Som et eksempel ville enhver IT-tekniker som jobber i Akersgata kunne laget bedre journalistikk enn det VG gjorde i Sofie-saken. Men VG-redaktør Gard Steiro og hans team ville aldri kunne laget fungerende IT-systemer.
Det er her hunden ligger begravet. Det er først når man innser sannheten om disse urbanittene, om hvor primitive de faktisk er, at man virkelig ser det komiske i det.
Og igjen, det er i denne latteren at makten ligger.
Subversjon, ikke revolusjon
Vestlige samfunn som det norske er spesielt godt sikret mot revolusjoner, opprør og forsøk på statskupp. Politiet er spesialister på håndtering av voldelige personer og grupper.
Verden har lært av tidligere hendelser. Det er ikke slik lenger at man trer på seg bjørneskinnslua, kler på seg ullfrakken, griper flintlåsbørsa og marsjerer ut i Sovjetuionens gater for å revolusjonere. Det er ikke slik lenger at man bare kan samle bøndene i Frankrike og reise giljotinen på byens torg.
En kommunistisk eller nasjonalsosialistisk revolusjon ville feile i løpet av rundt 30 minutter. Tiden det tar politiet å rykke ut og kontrollere opptøyer.
Sivil ulydighet som å sperre gater med tunge kjøretøyer er også håpløst. Det er også svært ulovlig, og vil bare ende i fengsel. Slike påfunn er kun barnslige fantasier.
Men vil man på død og liv velte systemet, så finnes det likevel metoder. Metoder som er både ikke-voldelige, fullt lovlige og som systemet ikke er sikret mot.
Den kanskje beste metoden er såkalt subversjon. Altså undergraving av demokratiet, mediene og politikerne.
For eksempel kan man så tvil om demokratiets integritet med å opplyse folk om at valgmanntall kan være tuklet med i de store kretsene, og at urnene kan være forhåndsfylte med et på forhånd kalkulert antall stemmer. Og vel, dette stemmer jo i og for seg.
Dersom Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og det samlokaliserte Valgdirektoratet bestemmer seg for å trikse litt med stortingsvalg, eller med kommunestyre- og fylkestingsvalg, så er det ingen reelle kontrollmekanismer som kan fange opp eller stoppe dette.
I stedet for å skape sinne og frustrasjon kan man skape apati hos folk. Og da deltar de ikke i noe som helst.
Havner valgdeltakelsen under et gitt minimum så er det game over for hele det demokratiske systemet. Det må da innsettes en såkalt setteregjering, og de kan ikke foreta seg stort.
Og det er jo slik disse alternative mediene som Resett, Steigan o.l. er farlige. Grande-saken krasjet jo hele partiet Venstre.
Det eneste Norge egentlig mangler nå er et satiremagasin, hvor politikere, medieledere og redaktører karikeres, hetses og gjøres narr av på en morsom og underholdende måte. Å karikere disse bisarre figurene er ingen vanskelig sak.
Skal man ha oppslutning så må man underholde. Man må få folk til å le og glemme sine sorger. Og man må bygge sin satire på de sannheter som er å finne i objektive perspektiver.
Satiremagasinet Der Stürmer er uten sidestykke den mektigste publikasjonen som noen gang er laget. Kombinasjonen underholdning og kompromissløs fordømmelse er kjent for å være det som har mest effekt på den menneskelige psyke.
Man trenger ikke nødvendigvis å følge ideologien til Der Stürmer, men oppskriften kan følges. Groteske karikaturer, gjerne monstrøse, kombinert med knallhard satire og hensynsløs kritikk mot politikere, medieaktører og andre.
Sånt har en effekt.
Nykvessede tegneblyanter og skarpe penner er det som trengs. Ikke revolusjons-drømmere.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion