Hvordan Putin skapte den russiske nasjonalstaten.
Denne teksten er skrevet av Anatoly Karlin og publisert på Unz.com. Teksten er oversatt til norsk for Akroma.no, og tekst og bilder er gjengitt med eksplisitt tillatelse fra Unz.com.
Russland bør tilhøre russerne og alle andre som som bor i dette landet skal respektere og anerkjenne dette folket.
– Tsar Alexander III.
For første gang på mer enn hundre år har russerne en stat de kan kalle sin egen, en stat styrt av og for det russiske folk. Den hyllede Russiske Nasjonalstat (RNS) har vært russisk nasjonalismes hellige gral i den postsovjetiske perioden. Ved første øyekast ser det ut til at det kan stilles store spørsmål ved dette postulatet, om man ikke rakt ut kan diskvalifisere det. Som jeg selv har poengtert tidligere, så er Hillary Clintons påstand fra 2016 om at Putin «er den ekstreme nasjonalismes gudfar» noe som bare tas på alvor blant tilhengere av den politiske hesteskoen som består av neoliberalisme og det amerikanske alternative høyre, der den eneste forskjellen mellom dem går ut på at førstnevnte mener at det er negativt og sistnevnte mener at det er positivt, mens i virkeligheten projiserer de bare egen frykt og fantasi på Russland. Viktigere, så er dette en merkelig oppfatning når den står overfor store deler av russisk nasjonalisme, som med en gang vil ta til motmæle ved å snakke om Putins utsagn om at slagordet «Russland for russere» – en oppfatning som alltid støttes av minst 50% av befolkningen i meningsmålinger – er forbeholdt «dårer og provokatører».
Uansett er det handling og ikke ord som betyr noe, selv om jeg noterer meg at også når det gjelder det som sies, så forbeholder nå Putin sitt invektiv for dem som hevder at Russland bare er for russere, og som selv om det er en stråmann hva angår russisk nasjonalisme, så blir dette lille tillegget både anerkjent og erkjent. Hva angår handlinger, så har Putin-administrasjonen i den første halvdelen av sin tredje presidentperiode overtatt kjernen i det nasjonalistiske programmet nesten uten endringer, og de har begynt å implementere det i praksis. Et så bredt og altomfattende skifte er det, at akkurat når akademikere har begynt å klassifisere det som har skjedd mellom Putins avvisning av vestlig moralsk overlegenhet i München-talen i 2007 og fram til loven om homopropaganda i 2013 som en «konservativ dreining» (Nicolai Petro), så tror jeg at framtidige historikere vil bedømme hendelsene mellom 2018–2021 som en «nasjonalistisk dreining». På samme måte som putinismens første periode ble definert av ikke-ideologisk teknokrati, og dens andre periode etter 2010 kjennetegnes ved konservativ konsolidering, så tror jeg at dens tredje periode etter 2020 vil kjennetegnes av den politiske framgangen til en etnisk bevisst (i motsetning til etnonasjonalistisk) russisk nasjonalisme.
Russerne som det statsbærende folket
Den sentrale begivenheten for den nasjonalistiske dreiningen var de konstitusjonelle endringene i mars 2020, som implisitt definerte etniske russere som den statsbærende folkegruppen i den russiske føderasjonen. Dette er helt motsatt av det postsovjetiske byråkratiets tendens til å benekte russiskhet, noen ganger også i den grad at de frykter å i det hele tatt bruke ordet «russki» (etnisk russer) og heller foretrekker «rossiane», et politisk korrekt og intetsigende ord for innbyggere i Russland.
I byråkratiets øyne var den russiske føderasjon en «multinasjonal» enhet, på tross av at rundt 81 prosent av innbyggerne er etniske russere og rundt 85 prosent er slavere. Nasjonale har påpekt at selv om Israel bare er 75 prosent jødisk, så har dette aldri hindret landet i å bramfritt erklære seg som en jødisk stat.
Etter denne endringen av landets amerikansk-skrevne grunnlov, som ble påtvunget Russland i 1993 under trusler om bruk av stridsvogner, så har Russland tilsluttet seg et utvalg av post-kommunistiske stater i Europa, og også en del etniske minoritetsrepublikker i Russland som hevder at de på sett og vis kan betraktes som «nasjonalstater». I tillegg til å bekrefte rettighetene til landsmenn i utlandet, og russlands tradisjonelle tro på Gud og familien som en union mellom kvinne og mann, så har den endrede grunnloven også referanser til den tusenårige nasjonalstatsarven, og dermed forutsetter kulturell kontinuitet med det russiske imperium og derfor eksplisitt benekter den felles sovjetisk-vestlige «noviop-visjonen» om Russland som bare en historieløs del av Sovjetunionen.
Grunnlovsendringen ble dermed et grunnlag for en helhetlig omfavnelse av den ordinære, russiske nasjonalismes mål.
I april 2017 definerte jeg dens tre grunnleggende prinsipper som følgende:
- Opphør av politisk forfølgelse for «hat-kriminalitet» iht. paragraf 282 i straffeloven.
- Opphør av masseinnvandring fra Sentral-Asia.
- Samling av de russiske landområder, inkludert Hviterussland, Nord-Kazakhstan, Novorossiya (utbryterrepublikkene i Ukraina og Malorossiya (det historiske navnet på store deler av dagens Ukraina, særlig i øst)
Alle disse tre er egentlig blitt oppfylt.
Når det gjelder friheten til å ytre sitt syn, så har russiske nasjonalister et uendelig mye bedre utgangspunkt enn for bare fem år siden. Da gikk det nesten inflasjon i antallet tiltaler for brudd på paragraf 282, der antallet ble firedoblet mellom 2011 og 2017. Mot slutten av perioden nådde det nesten absurde Kafka-aktige nivåer. Konstantin Krylov ble dømt for å ha sagt at «det er på tide å kvitte oss med dette underlige økonomiske systemet (om statssubsidier til Kaukasus). Dmitry Bobrov ble dømt for å bruke uttrykket «det store russiske folk» (Iht. dommeren – uteksaminert fra Fakultetet for Vitenskapelig Kommunisme ved Kazan universitet – var dette utsagnet fornærmende overfor minoriteter). Roman Yushkov ble dømt for å gjengi offentlig statistikk (en «forbrytelse» vi ofte ser i Vesten) om hvem som subsidierte hvem i Sovjet-tiden. I 2015 fikk Egor Prosvirnin, den gang redaktør for russlands største nasjonalistiske tidsskrift, sin egen leilighet ransaket og datamaskinen ble beslaglagt fordi han hadde uttrykt anti-ukrainske meninger på et tidspunkt da de i hemmelighet russisk-støttede separatistene kjempet mot det ukrainske militæret og de nynazistiske frivillige bataljonene. Selve tidsskriftet ble blokkert av Roskomnadzor (det russiske medietilsynet) to år senere. Kontorene til forlaget Instituttet for Russisk Siviliasjon, som spesialiserer seg på nyopptrykk av historiske, russiske konservative bøker og tekster som inkluderer forfattere Putin selv har sitert i talene sine, ble ransaket på grunn av mistanker om ekstremisme. Bloggere ble dømt for å ha postet illustrasjoner fra nazi-tiden i historiske tekster, slik at Center E-operatøren (Center E er et føderalt byrå kalt Senter for Anti-Ekstremisme) kunne oppfylle kvoten sin. Som jeg spøkte om på en podcast på den tiden, så kunne det se ut som om det ikke var lenge til russere kunne bli fengslet for å rettferdiggjøre at Krim igjen havnet i russiske hender.
I desember 2018, tilsynelatende ut av intet, så bestemte Putin seg for å avkriminalisere paragraf 282. Nå får du bare en bot for førstegangs hendelse, og rettslig tiltale kan bare skje dersom hendelsene gjentas flere ganger innen rammen av ett år. I praksis har antallet saker falt til nærmest null. Nå for tiden må du prøve virkelig hardt dersom du skal bli tatt for det, for eksempel ved å kle deg i SS-uniform og marsjere nedover gaten mens du hilser alle forbipasserende med sieg heil. Artikkel 282 fungerer dermed egentlig mer som en IQ-test, slik at eventuelle imbesiler som måtte befinne seg i nasjonalistenes rekker blir luket ut. Utover dette er adgangen til pro-nasjonalistiske ytringer nå like fri som i Visegrad-landene og – selv om det er undøvendig å nevne det – vesentlig friere enn i noe vestlig land (spekket som de er av katkriminalitet-lover, eller som i USA der en slags Paragraf 282-bande bestående av banker, journalister og Big Tech kansellerer eller «de-platformer» sine kritikere like effektivt som noen politistat gjør). I mellomtiden har undertrykkelsesapparatet nå endret kurs og går mot pro-vestlig opposisjon og NGO-er, som nå har fått mange av sine ledere fengslet. Eksempelvis er Alexei Navalniy i fengsel og Leonid Volkov er i eksil. [1]
Siden slutten av 2018 har innvandringspolitikken endret seg i en mye mer etno-partikulær retning, noe som gir fordeler til etniske russere og såkalte allrussere (noen av endringene foreslo jeg selv, derfor mange av Putin-vitsene på min blogg). I april 2021 kulminerte alt dette i en helhetlig innvandringspolitisk reform som inkluderte repatrieringsprogrammer, forbød deportasjoner til Ukraina og å gjøre det lettere for faglig dyktige utlendinger å oppnå russisk statsborgerskap (også uten å oppgi sitt utenlandske statsborgerskap). Borgere av Ukraina, Moldova, Hviterussland og Kazakhstan som har gyldig russisk oppholdstillatelse blir ikke lenger avkrevd å måtte bo i Russland for å søke om statsborgerskap. At reglene begrenset dette til disse 4 landene er avvisning så godt som noe av eventuelle nasjonalistiske mistanker om at reformene er en fordekt måte å bytte ut befolkningen på, etter vesteuropeisk modell. I hans kommentarer fra juni i år så godt som bekreftet Putin dette, og gjentok sin ofte uttalte mening om at russere og ukrainere er «ett folk», mens han også bemerket at å gjenskape Sovjetunionen ville være uønsket i lys av «de demografiske prosesser som skjer i det tidligere USSR og som fører til at den statsbærende etniske kjernegruppen eroderer». Dette utsagnet – om enn pinefullt – bekrefter et synspunkt om at det rett og slett er for mange sentralasiater for at noen integrasjon er realistisk, og at noe slikt ikke er i Russlands interesse å forsøke. Putin ser ut til å være enda mer direkte i private samtaler, der han blant annet fortalte Svetlana Gannushkina, en menneskerettsaktivist som hjelper migranter at «Jeg er enig i at vi trenger innvandrere, men vi trenger primært velutdannede slavere i fertil alder.» Da han signerte loven i juli 2020, så bemerket Putin at loven er myntet på «folkefeller, bærere av russisk språk og kultur».
Hva gjelder masseinnvandring fra Sentral-Asia, så har dette alltid vært mer en frykt enn en realitet. Til tross for at mer enn 6 millioner mennesker fra Uzbekistan, Tajikistan og Kirgisistan innvandret i 2020 så resulterte det i færre enn 100 000 nye statsborgerskap fra disse landene, hvorav mange var etniske russere uansett. For å sette det i perspektiv, så innvilget Sverige 80 000 nye statsborgerskap i 2020, hvorav syrere utgjorde om lag en 1/3. Russland innvilget 650 000 nye statsborgerskap – et tall som i henhold til folketall er sammenlignbart – men der det store flertallet var til ukrainere (410 000), kosakker (43 000) og moldovere (21 000). Faktum er at nær sagt alle land i dag – inkludert noen av de mest «nedrige» i Alt Rights fantasier – er desperate etter å få tak i arbeidskraft. Så lenge sentralasiatiske forblir fattige og demografisk sterke, vil borgere fra disse landene fortsette å arbeide som drosjesjåfører, servitriser og ha enkle, manuelle jobber i Russland, dersom de da ikke flytter til Sør-Korea og til og med Polen, som de faktisk i økende grad gjør [2]. Som vi ser ovenfor er ikke dette «enorme mengder av sentralasiater som får innvilget statsborgerskap» [3]. Myndighetene ser ut til å ville fortsette å ha det slik. Ironisk nok er det bilder av tusenvis av muslimske troende i «Moskvabads» gater, heiet fram av polske og ukrainske skittkastere som får fram selve poenget: Grunnen til slike samlinger er rett og slett at det i hele Moskva finnes det kun 4 moskeer , som naturlig nok ekstremt godt besøkt på muslimske helligdager. Der er ingen planer om å tillate bygging av flere, samtidig som tusenvis av nye ortodokse kirker bygges eller settes i stand igjen i Russland hvert år. Dette rimer ikke med konspirasjonsteorier om at Putin ønsker å erstatte russere med Forente Russland-stemmende tadsjiker og for å understreke poenget så blir i skrivende stund en aktivist for innvandrerers rettigheter i Russland, en usbekisk borger som konstant har klaget på «institusjonell rasisme i politiet» deportert til Usbekistan og forbudt å returnere før i 2051. Det er alltid viktig å sette ting i perspektiv. Både innen «mangfold» og «multikultur» ligger Russland svært langt bak Vest-Europa og utviklingen er nesten ikke mulig å merke.
Den russiske marks hersker er Russeren (Storrussiske, Lillerussiske, Hviterussiske – de er alle ett) og slik skal det være i all evighet.
– Fjodor Dostojevskij.
Hva angår det tredje prinsippet for russisk nasjonalisme, den hvitegardistiske visjonen om «et Russland som er stort, forent og udelt», har dette nå blitt en del av statens politikk. Grunnstenen til denne nasjonalistiske dreiningen ble lagt av Putin i hans avgjørende artikkel i juli 2021 «Om den historiske enheten mellom russere og ukrainere», hvori han bekreftet at ukrainere er en fargerik og distinkt, men uansett udelelig del av den allrussiske nasjon. Han dro en rett linje mellom Ukraina som den de facto tysk koloni etter Russlands uttreden av første verdenskrig og dets relasjon til vesten i dag, der han gjentok sitt mangeårige syn om at bolsjevikene la inn en tidsinnstilt bombe i og med at de i den sovjetiske grunnloven av 1924 bekreftet republikkenes rett til å tre ut av unionen. Han nevnte også «tvangen som ligger i «ukrainisering» som et ideologisk prosjekt myntet på såkalt «stor-russisk sjåvinisme» og som således på statsnivå sikret tre adskilte slaviske folk – russere, ukrainere og hviterussere – i motsetning til den store russiske nasjon, en treenig nasjon som består av russere, ukrainere og hviterussere.» [4]
Artikkelen slutter med en stadfesting av at russere og ukrainere er ett folk, uoppløselig bundet til hverandre, og at meningsmålinger antyder at dette er et synspunkt som millioner av ukrainere er enige i. Videre sier han at ukrainerne selv ikke tjener på å la utlendinger sette opp Ukraina som et såkalt «Anti-Russland» – han nevner de økonomiske fiaskoene i årene etter Maidan og at Ukraina historisk sett aldri har tjent på slike eksperimenter. Han advarer også om at Ukrainas tvangsassimilering» av russere i Ukraina i sin konsekvens er å sammenligne med «å rette masseødeleggelsesvåpen mot oss.»
Dette er ikke lenger tomme ord, men resultatet av en 180-graders dreining av de offisielle russiske synspunktene på Ukraina gjennom de siste 5 år. Etter «den russiske våren» i 2014, der Krim vendte tilbake til Russland og opprøret i Donbass-regionen startet, ble Kreml åpenbart skremt av de temotiske (åndskraftige) energier de selv utløste og beordret egne propagandister til å tone tingene ned. Mens de snakket om «smarte planer» og «multi-trekk sjakkombinasjoner» for å tilbakeføre Donbass til Ukraina, så ble lederne i Donbass myrdet regelmessig og det var ikke engang klart om det var ukrainske SBU eller russiske GRU som stod bak disse henrettelsene. Diskusjonene blant russiske nasjonalister konsentrerte seg om den angivelig uavvendelige «Putinsliv», altså å overlate Donbass til seg selv. Den «russiske våren» ble vasket ut av diskursen, forsvant fra all diskusjon og ble erstattet av den falske og absurde «Krim-våren». Akkurat da utsiktene til russisk irrendentisme (krav om å få tilbake historiske områder) så som mørkest ut, så skjedde det en reversering. LDNR-papirer ble anerkjent i 2017 og i 2018 sattes det i gang et stort pass-program der de lidende innbyggerne i Donbass skulle gis russiske pass og motta russisk statsborgerskap. Regionen er nå de facto en del av Russland, med russisk som offisielt språk, rubel som offisiell valuta og Sputnik V som den offisielle vaksinen (mens Ukraina avviste sistnevnte). Russiske mobilselskaper opererer der og letter innbyggernes adgang til statens elektroniske tjenester. Nylig har regjeringen bestemt at statlige ansattes lønn i LDNR skal økes til samme nivå som nærliggende Rostov Oblast (fylke) innen 2024.
Denne integrasjonen innebærer en reversering av russisk Donbass-policy, som i politisk perspektiv i økende grad ble urealistisk. Eksempelvis må det nevnes at da Ukraina så ut til å forberede en massiv militæroffensiv mot Donbass, så flyttet Russland titusenvis av tropper til grensen for å «overtale» Zelenskij-regimet til å la være å starte Operasjon Storm for å gjenerobre Donbass.
For egen del, så har LDNR (Donetsk og Lugansk) gått enda lenger og erklærte seg eksplisitt som «russiske nasjonalstater» i et grunnleggende dokument kalt Doktrine om det russiske Donbass:
Russland er den russiske nasjons eneste historiske stat. Dens formål var og er å politisk forene denne nasjonen. En separasjon av deler av denne nasjonen, en politisk enhet som inkluderer russere og ikke er Russland, er utelukkende midlertidig.
Dokumentet ble presentert på en forsamling av Donbass-aktivister og russiske nasjonalister i Donetsk. Den russiske nasjonale filosofen Jegor Kholmogorov, som er best kjent for å utvikle konseptet om «Atomic Orthodoxy» og som var den som kom fant opp begrepet «Den russiske vår» var personlig med og skrev dokumentet. Men den som muligens er enda viktigere var at en av deltakerne var RTs sjefsredaktør Margarita Simonyan. Hun krevde at Russland skulle «ta Donbass tilbake». Det er svært lite trolig at hun dukket opp ut av det blå på en slik tilstelning dersom dette ikke var sanksjonert ovenfra. Det er også merkverdige at Kholmogorov etterpå fikk et eget program på RT på Russisk på YouTube. Da dette skjedde drev en undergruppe innen russisk nasjonalisme, som i årevis hadde ergret seg over Simonyans armenske aner, med demonstrasjoner i Moskva mot fengslingen av Aleksei Navalnyij, som selv aldri har skjult sin forakt for russiske nasjonalister som går mot Maidanistene i Ukraina. Slik sette endte han opp med å agere som mer som en russisk nasjonalist enn visse andre russiske nasjonalister. For flere år siden ble pro-russiske dissidenter fra Ukraina regelmessig deportert tilbake til en kjærlig velkomst med maidanistisk «rettferdighet» i Ukraina. På Putins ordre ble dette endret. I mellomtiden har Forente Russland – partiet med makten – begynt å åpenlyst samarbeide med Foreningen for Donbassveteraner, der foreningens generalsekretær går så langt som å si at foreningens hovedmål er å sikre at «den russiske verden, det russiske språk og de russiske genetiske arv, er ett». Alexander Borodai, en tidligere statsminister i DNR ble vagt inn i den russiske Dumaen på listen til Forente Russland. Det første han gjorde i Dumaen var å oppfordre til å ødelegge Ukraina.
Igjen ser vi de tre hovedprinsippene for russisk nasjonalisme – alle sammen åpnelyst forfektet uten blygsel – ikke bare av Putin selv men også av mer eller mindre hele det offisielle Russland.
Er du nå lei av å vinne allerede? Dette er bare begynnelsen.
Fremveksten av den russiske nasjonalstaten
Allerede i 1990 skrev jeg at Russland bare bør ønske seg en union av de tre slaviske republikkene (Russland, Ukraina og Hviterussland) samt også Kasakhstan, mens alle de andre republikkene burde slippes fri. Det ville være ønskelig at en (russisk union) kunne formes til en enhetlig stat og ikke til en skjør og kunstig konføderasjon med et enormt overnasjonalt byråkrati.
– Aleksander Solsjenitsyn
Russland av i dag er et land der «hvit gjenfødelse» er overalt. («Hvit» forstått som hvitegardistisk, jfr. frontene under borgerkrigen.) Overalt reises det monumenter til statsmenn fra tsarens dager, til heltene fra første verdenskrig og til ære for De Hvites motstand. I en konkurranse som gjaldt nytt navn på flyplassen i Murmansk, så gikk tsar Nikolas II, byens grunnlegger, av med seieren. Han vant over Ivan Papanin, en sovjetisk polarutforsker som begikk grusomheter mens han tjente bolsjevikene under borgerkrigen. I desember 2018 avduket Putin et monument over Aleksander Solsjenitsyn i Moskva. Det er innen gangavstand til Museet for den Russiske Diaspora, som viser forbrytelsene bolsjevikene begikk mot russere, deres følelser og oppfatning av sine landsmenn med deres egne ord, utvisningen av de ledende intellektuelle i «Filosofbåtene» og de russiske emigrantenes bedrifter utenlands, som Igor Sikorsky.
Russland av i dag er et land hvor nasjonalister kan gå på nasjonalistiske bokhandler og drikke kaffe, debattere og diskutere ulike emner og lytte til forelesninger om alt fra alfabetiseringskampanjene i det sen-tsaristiske Russland, til forelsninger om moderne dysgenikk, det vil si å fremme reproduksjon blant sterke og levedyktige, uten fare for at Antifa dukker opp og ødelegger det hele. I Russland i dag fabrikerer politiet til og med saker mot Antifa, og ikke omvendt slik som i Vesten. Å gjøre forretninger med nasjonale foreninger er ikke noen skam på samme måte som det er i USA, så russiske nasjonalister kan kle seg i Level-dress, en moderne versjon av tradisjonelle russiske drakter. Hvert år arrangeres det i Moskva en historisk festival som heter «Tider og epoker», der gjenskapere møtes for å vise frem varene og draktene sine. Liknende festivaler holdes i mange byer. Russland i dag er LARP-ernes paradis, i ordets beste forstand. (LARP er Live Action Role Play, en slags improvisert dramatisering, illustrert ved f.eks vikingklubber og liknende.)
Russland av i dag er et land der skolene lærer barn at Lenin var en tysk agent, før de marsjerer avgårde med lekegeværer og synger «Vi er russere – Gud er med oss!». [5]
Skolebøker beskriver annekteringen av Krim som et uttrykk for «moralsk ansvar» innen statskunst. I motsetning til i 2008, da russiske gymnasbøker innen de sosiale fagene diskuterte homoekteskap og teoretiserte over «nasjonale verdiers foreløpige karakter». I 2020 erklærer bøkene eksplisitt at ekteksapet er mellom mann og kvinne og at «den russiske sjel» er forankret i omvendelsen til kristendommen for tusen år siden. Liberalere og trotskistiske kommunister kan bare frese i kommentarfeltene.
Russland av i dag er et land der cyberbrigader av sinte, aggressive High-T-menn fra den såkalte «Mannsstaten» trakasserer og sjikanerer selskaper som begynner med woke dydsposering, for eksempel ved å bruke LGBT-«familier» i reklame og som utsetter russiske kvinner for ikke-bevisst påvirkning ved å oppfordre dem til å formere seg med svarte menn (en merkelig fetisj å fremme, all den tid andelens svarte i befolkningen er < 0,05 prosent ), og selskapene tvinges til å avsverge seg dette og be om unnskyldning for sine feilgrep. Dette lykkes ikke alltid, men politiet er vanligvis uinteresserte i å etterforske det. Mens de nasjonale og SJW-ene er opptatt med hverandre, så hjelper styresmaktene ofte til med å etterforske og tiltale den siste kategoiens mest ustabile individer, mens de erklærer organisasjonene deres for «utenlandske agenter». Vanlige folk kan dermed leve sine liv som vanlig, i fred for woke-tyranniet, som holdes på avstand.
Russland av i dag er et land hvor kirker, herregårder og andre historisk viktige steder restaureres og gjenoppbygges over hele landet etter at bolsjevikene ofte sprengte dem i luften på 30-tallet. Det skjer i Tver. Det skjer i Bryansk. Det skjer i min fødeby Volokolamsk. Det skjer i utkanten av Moskva, der jeg bor. Det skjer overalt. I mellomtiden gjør man historiske og gamle kirker om til puber og moskeer i Vest-Europa.
Russland av i dag er et land der hvor guvernører som er nasjonalistiske i alt utenom i navnet, kan bestemme og implementere de facto nasjonalistiske tiltak og politikk, slik som Igor Rudeny i Tver-regionen, som fordrev ulovlige tadsjikiske arbeidere fra sin provins og startet et Ministerium for Demografi og Familiepolitikk i 2019. Det er et interessant ministerium og har svært interssante konkurranser som inkluderer en for «beste familiedrevne gårdsbruk», og som holdes via plattformen Vkontakte og har i alle fall rent estetisk et temmelig tydelig budskap om «familie i god form», slik man kunne se i gamle dagers USA på fjernsyn. Transfigurasjonskatedralen i Tver, en sen 1700-talls konstruksjon bygget på samme sted som eldre kirker hadde stått tilbake til i alle fall 1285, ble sprengt i luften av bolsjevikene i 1935. Den ble ferdig gjenoppbygget i år, mot et bakteppe av liberale og kommunistiske protester. I mellomtiden har nye jernbaneforbindelser redusert reisetiden til og fra Moskva og har medført en viss gentrifisering. De stemmeberettigede i Tver har nylig belønnet Igor Rudeny med 53 prosent av stemmene for dette, noe som er 17 prosent mer enn Forente Russlands resultat i samme region. Rudeny selv – en hengiven ortodoks troende med fem barn – ville sannsynligvis aldri kalle seg selv en nasjonalist. Men gitt hans faktiske politikk, har det noen praktisk betydning?
Russland av i dag er et land der man har reist en veritabel kloster-festning. De væpnede styrkers katedral, en neo-bysantinsk monolitt bygget av smeltede tyske våpen og pansring, og dimensjonert etter obskur numerologi (hovedkuppelen er for eksempel 19,45 meter i diameter), omgitt av messingurner med rester av soldater fra «brødregravene» fra 2. verdenskrig, samt et monument til Seierherrens Mor, med en hovedåpning hvori en evig flamme brenner. Rundt den er luften full av «evig» korsang som strømmer fra høyttalere, og mosaikkene forener Russlands helter opp gjennom tidene, fra Væringene til heltene i Donbass, med helgnene og Kristus.
Sentralapsisen har et relieff av metall dedikert til Kristi oppstandelse, Kristus som russernes evige «Gudekeiser», på en bakgrunn av blå og stjernespekket himmel. Jeg ble fortalt at 3D-effekten ble skapt ved bruken av samme teknikker som blir brukt i buddhistiske stupaer (en stupa er en hemisfærisk, haugliknende struktur ofte brukt som oppbevaring av relikvier av buddshistiske helgner og er et slags tempel). Drevet av Forsvarsdepartementet og minst like mye en krigshelligdom som en kristen helligdom, kan det betraktes som en apoteose («gudeligjøring») av seierskulten som har blitt Russlands virkelige ideologi under putinismen. Unnfanget for om lag et tiår siden, så marsjerer i dag millioner av russere i gatene på Seiersdagen, med bilder av sine forfedre som slåss i Russlands kriger, og som til sammen blir en slags «udødelige regimenter» som binder generasjonene sammen bakover og framover.
Har seierskulten gått for langt? Det er meget mulig. Selv mente jeg det tidligere. Senere, bare et par år etter at jeg skrev den artikkelen, så bestemte amerikanerne seg for å lage en religion basert på en kriminell som tok en overdose fentanyl. Da bestemte jeg meg for å ikke skrive imot seierskulten igjen, noensinne.
Russland av i dag er et land der jeg kan våkne til høyttalere som spiller musikk med sovjetisk tematikk og som minner meg på å stemme ved valg. Valg der jeg til og med kan velge mellom en kommunist støttet av Navalnyi, en soyagutt som lover å avskaffe Putlers diktatur, en grønn mulattkandidat som støtter Donbass og hevder at han ikke er fascist og at han er rasistisk i stedet, og en Forente Russland-kandidat som snakker negativt om en folkegruppe fra Pale-bosetningen som reiste seg og «ødela våre kirker… og som nå arbeider på respektable steder som radiostasjoner og lovgivende forsamlinger og der fortsetter dette arbeidet.» Hvor ellers kan jeg finne et slikt mangfoldig utvalg å stemme på? Selvsagt er det utbredt valgfusk i disse valgene, men det bryr jeg meg ikke om. Når jeg stemmer via en app på mobiltelefonen min – russiske byråkratiske prosedyrer er i dag selsagt digitaliserte – så kan jeg samtidig gå på treningssenteret og deretter spise en skål med vietnamesisk pho-suppe på det lokale kjøpesenteret som eies av en armensk forretningsmann, og som åpnet for noen måneder siden med en seremoni som også inneholdt en opptreden fra Moskvas kossakk-kor.
Russland av i dag er et land der nasjonalistisk tankegods har blitt tatt i bruk så grundig av dem som har makten, at nasjonalistbevegelsen som sådan har avskaffet seg selv. Det ligger ikke noe negativt i dette. Slik sett er det vel selve målet for enhver nasjonalistbevegelse å bli så «normalisert» i samfunnet, på tvers av alle ideologiske skillelinjer – sentrum, konservative, liberale, kommunistiske – at dens forkjempere enten reintegreres i mainstream-samfunnet, blir normaliserte, såkalte «vatniks» og åndelige boomere som bare vil grille, heller enn å forvises til de marginale subkulturers rike som politiske monstre eller posører.
Etter min vurdering er denne beskrivelsen nøyaktig det som har skjedd med Russland i løpet av de senere år. I gatene avholdes «Den russiske marsj», en årlig begivenhet som en gang samlet 10 000–20 000 opposissjonelle nasjonalister, og som etter den ukrainske krisen ble splittet opp og nå ikke lenger har deltagere overhodet. De siste gjenværende deltagerne er en broket gruppe av pro-ukrainske «nasjonaldemokrater» og såkalt «hvite nasjonalister», som er foraktet av alt og alle innen mainstream russisk nasjonalisme, bedømt som nazister av kommunistene og som «moskaler» av de ukrainske galningene som ikke gjengjelder de varme følelsene disse naive sjelene byr dem på. Bare den asystemiske opposisjonen ser på dem som potensielt nyttig kanonføde. Utover dette, så er skinheads døde som gruppe i Russland. Som en av de giftige overlevningene fra 90-årene er de enten reformerte, eller bokstavelig talt døde, de kjemper i Azov-bataljonen eller de opptrer som muskler for den neste fargerevolusjonen sponset av det amerikanske utenriksdepartementet på et eller annet post-sovjetisk territorium. I politikken så har nasjonalistpartiet LDPRs andel av stemmene stupt siden Forente Russland har overtatt det meste av deres politiske plattform, og kommunistpartiet KPRF har svingt seg opp på hardcore populistisk motstand mot koronavaksiner. På individuelt nivå så har mange tidligere opposisjonelle russiske nasjonalister, som Jegor Prosvirnin og Russlandsdemokratene, nå inntatt posisjoner som enten er nøytrale eller som direkte regimelojalister. I mellomtiden gjør de som forblir i opposisjon – som Roman Yuneman og Obschestvo Buduschee – sitt beste for å framstå som idioter, ved å ta til gatene på vegne av kommunister støttet av Navalnyis førstekandidat – anklaget seksualforbryter og litauisk borger, Leonid Volkov, som under et tidligere valg antydet at de var sieg heilende fascister og i praksis gav Forente Russland-kandidaten seier ved å støtte en sjanseløs kommunistkandidat i stedet. Så har vi selvfølgelig de gale som er totalt på utsiden, som tror at Russland er en «krypto-koloni» styrt av det britiske aristokratiet, eller at Putin er en ingrisk separatist, en jøde som tjener ZOG og/eller er en krypto-globalist som adlyder WEF, Klaus Schwab og deres Great Reset-agenda. Disse teorienes forkjempere er og har alltid vært «godt kjent i marginale sirkler» som det russiske uttrykket sier.
Så har man også Nasjonalbolsjevikene, som rett og slett er kule, akkurat som Limonov var (RIP). De er arvtagerne til de såkalte smenovekhovtsy. I disse dager ligger deres styrke mer i å fremføre kunst enn i reell opposisjonspolitikk.
Jeg spør nasjonalister som hevder at «Ressursføderasjonen» (Den Russiske Føderasjon) er en svindel til inntekt for de multinasjonale eliter: Kommer du noensinne til å slutte?
Putinismens tredje bølge og de som er misfornøyde
Som Bismarck sa, så handler politikk om det muliges kunst, ikke om ideelle, abstrakte fantasier. Hva gjelder de mulige alternativer til Putin, så kom Zhuganov for sent til toget i 1996. Sjirinovskijs potensial var alltid begrenset og den politiske plattformen hans ble overtatt av Forente Russland. Tross at det finnes noen lovende nasjonalistpolitikere i horisonten, som Roman Yuneman, så har han ikke et navn utenfor Moskva. Slik sett er den eneste som kan true Putin eller hans nominerte etterfølger faktisk Aleksei Navalnyi, selv om han i praksis er sjanseløs. Jeg bemerker at det i utgangspunktet er ekstremt liten sjanse for at det kommer til å skje, i hvert fall så lenge Putin har så soldi støtte som han har – om lag 65 prosent mens Navalniys støtte nesten ikke kan måles verken i meningsmålinger eller på gata.
I en av den internasjonal politikkens mer kuriøse «hestesko» (ytterpunkter møtes, som i en hestesko) hadde Kremls propagandister og vestlige ytre venstre et sammenfallende syn på at Navalniy er en hardcore etno-nasjonalist.(Noe RT spesielt ofte har prakket på sitt engelsktalende publikum. Hovedbeviset som støtter denne påstanden er Navalniys eksklusjon fra Jabloko for sitt nasjonalistiske syn og rasistiske sammenligning av fremmedarbeidere og kakerlakker som kom frem i en video fra 2007 (!), sammen med hans tidligere samarbeid med Den Russiske Marsj der et av hans bidrag var å droppe slagordet «Russland for russere», altså mindre nasjonalistisk enn over 50 prosent av den russiske befolkningen generelt. For sin del så prøver vNavalniys vestlige støttespillere å tone ned eller benekte en historie som ville fått en amerikansk offentlig person til å bli «kansellert».
Interessant nok så er de eneste som aldri blir spurt om sin mening – ikke overraskende grunnet dens totale mangel på deltagelse i diskusjonene i anglosfæren – de reelle russiske nasjonalister. Meningene deres er temmelig entydige:
I en meningsmåling i 2017 blant medlemmer i en diskusjonsgruppe hos det da eksisterende tidsskriftet Sputnik & Pogrom, et utvalg som var veldig anti-Putin, tydet på at nøyaktig null av de 86 deltagerne betraktet Navalniy som en russisk nasjonalist. Flertallet var splittet i hvorvidt de mente at han var en potensielle eller tidligere russisk nasjonalist (49 prosent) og en «multi-nasjonal vestlig liberalist (43 prosent) eller «en ukrainsk nasjonalist (8 prosent). Siden 2014 har Navalniy progressivt distansert seg fra russisk nasjonalisme eksponentielt med veksten i hans internasjonale status. Det skarpeste skillet mellom ham og russisk nasjonalisme er selvsagt Navalniys avstandstagen fra Russlands anneksjon av Krim og russisk støtte til Donbass. Etter å ha tilbragt årevis med å klage på hvordan Russland angivelig måtte «fø på» Kaukasus, så reiste han spørsmål om folkeavstemningen på Krim kunne tjene som modell for det samme i Tsjetsjenia – noe som ikke akkurat er en stor bekymring blant russiske etno-nasjonalister, som ville blitt glade for å se et slikt resultat. Bare seks dager etter dette, så holdt Putin sin avgjørende Krim-tale, der han kalte Krim for russisk land, Sevastopol for en russisk by og det russiske folk for «det mest splittede folket i verden». Selv om russiske nasjonalister ville blitt skuffet de kommende årene på grunn av Putins tilsynelatende oppgivelse av Novorossiya-prosjektet, så var det Navalniy som fullstendig blamerte seg blant dem da han oppfordret til sanksjoner mot Russland i den internasjonale pressen, lovte å gjennomføre en folkeavstemning til på Krim, å stanse russisk militær støtte til LDNR, samt å gi hele kontrollen over grensen til ukrainerne.
Til og med om man ser bort fra Ukraina-spørsmålet, så har Navalniys nasjonale troverdighet alltid vært tvilsom. Navalniys klage var for eksempel sentral da Tesak ble arrestert og dømt etter paragraf 282 i 2007, og dette reiser spørsmålet om Navalniys troverdighet i ytringsfrihetsspørsmål. Han kritiserte Putin for å være «en høyrevridd reaksjonær» som prøver «skape et nytt monarki» og han kritiserte omdøpingen av flyplassen i Murmansk som ble gitt navn etter tsar Nikolai II, som grunnla Murmansk i 1916. som nevnt over, så valgte han å støtte en kommunistisk kandidat heller enn Roman Yuneman i Duma-valget i 2019, med det resultat at plassen gikk til en Forente Russland-kandidat. Hva gjelder kulturelle referanser, så siterer Putin som oftest klassiske russiske forfattere og konservative russiske tenkere. Navalniy derimot siterte for eksempel i februar Rick & Morty (en amerikansk moderne animert komedie) og sammenlignet Putin med… Lord Voldemort.
I tillegg, tross at Navalniy har beholdt noen små forbindelser til sin nasjonalistiske fortid, så er tilhengerne hans vesentlig mer radikale. Da han sendte påskehilsen til tilhengerne sine, ble han nedlesset av ateistiske autister. Da han kondolerte i forbindelse med den nasjonalistiske intellektuelle Konstantin Krylovs død, mottok han en storm avklager fra SJW-tilhengerne sine som skrek blant annet «godt å bli kvitt ham!». Til tross for at Navalniy selv gikk ut mot Twitters beslutning om å utestenge Donald Trump med den begrunnelse at noe slikt «vil danne en presedens som vil utnyttes av ytringsfrihetens fiender i hele verden», så skyndte flere av hans opposisjonelle venner seg å enten «forklare» det han sa eller direkte avsverge seg ham, som eksempel Lyubov Sobol, Maxim Kats og Vladimir Milov. Trumpmotstandere i USA forstod overhodet ikke hvordan en anstendig anti-putinist i det hele tatt kunne finne på å støtte Bad Orange Man, uansett hvor mange forbehold han tok.
Selv om Navalniy fortsatt støtter en kognitivt sett elitistisk innvandringspolitikk i tråd med for eksempel Canadas poengsystem – idéer som uansett nå er offisisell politikk – så er mange av tilhengerne rabiate «antirasister» og tilhengere av «åpne grenser». En av de mst synlige av hans allierte er en svært fotogen men akk så intellektuelt uinteressant blondine ved navn Alyona Popova, som ikke klarte å få plass i dumaen ved siste valg. Hun skapte seg et navn ved å twitre internasjonal komparativ statistikk som kokte ned til at Russland er fattigere enn Tyskland og USA. Dette er observasjoner like banale som de er lette å plukke opp for hennes pro-vestlige følgere. Hun er tilhenger av «å øke menneskelig kapital» gjennom innvandring – stiftelsen hun ledere heter bokstavelig talt «Menneskelig Kapital» – og jeg spurte henne en gang om hennes syn på sentralasiatisk innvandring i lys av regionens lite imponerende gjennomsnittlige IQ-resultater. Hun svarte at Sentral-Asia er rammet av sult, at IQ-resultater vil jevnes ut dersom forholdene er «mer normale» og at hun er motstander av «eugenikk og liknende teorier». Godt jobbet å sparke ned den stråmannen! Et russisk firma som produserer dioder og elektriske halvledere har nettopp skaffet seg flere dusin ingeniører fra Taiwan for å modernisere produksjonsprosessene sine, tross at Navalniys folk fantaserer om å bruke «uoppdagede sentralasiatiske genier» for å bygge sitt «Kvalitets-Russland».
Det viser seg at å slenge ut et par tilfeldige rasistiske kommentarer for mer enn et tiår siden ikke kvalifiserer deg som nasjonalist. Den beste måten å forstå Navalniy på, er rett og slett å innse at han er en person som veldig, veldig gjerne vil bli president og som derfor er åpen for bekvemmelighetsallianser med nær sagt hvilken politisk avskygning som helst, mens han søker å holde fast på sine kjernesupportere som er pro-vestlige liberalere og – ikke minst – «det internasjonale samfunn». Ingen av dem er særlig interesserte i å fremme russiske nasjonale interesser dersom disse måtte være i strid med den amerikansk-ledede verdensorden. Likeledes er det nøyaktig på grunn av det at denne verdensordenens forkjempere støtter Navalniy og å betone – som Masha Gessen har gjort – Navalniys antinasjonale «utvikling». Dette er ikke bare faktisk korrekt, men også politisk logisk. Dersom Navalniy skulle klare å styrte det nåværende styret, så kan han alltid tilsidesettes eller «erstattes» etterpå dersom hans gjenværende motstand mot woke skulle bli et problem. [6]
Komme i forkant av generasjon Z
Jegor Kholmogorov, en mangeårig lojalist, har sagt at Putin en gang fortalte ham i en privat samtale at «du vet, Jegor, jeg er også en russisk nasjonalist». Ta det for hva det er verdt. Putin er utdannet spion og det inngår i jobben hans å si fortelle folk det de liker å høre. Han har også hevdet – selv om det var en åpenbar spøk – at han er verdens eneste sanne demokrat, og han har sammenlignet kommunisme med kristendom. Kristendommen lærer oss å ikke sette vår lit til denne verdens konger.
Tross dette, når jeg betrakter de lange linjene så får jeg et inntrykk av at Putins mange gjentagelser av russisk nasjonalismes store fortelling – at Lenin plasserte en tidsinnstilt bombe i grunnloven til den sovjetiske stat, at russerne er verdens mest splittede nasjon, at russere, ukrainere og hviterussere er ett folk (ifølge mediene sa han til George W. Bush at Ukraina ikke er et ekte land og at mye av dets territorium ble «gitt bort» av Russland i 2008) – har vært for konsistent og for entusiastisk over så lang tid til at det kan forklares med at det er løgn og at han later som. Dette er en mann som har donert bort sin egen lønn for å reise et monument over Piotr Stolypin (Tsar Nikolai IIs statsminister som ble myrdet i 1911), som er personlig engasjert i tilbakeføringen av Anton Ivanovitsj Denikins levninger til Russland (kjent Hvitegardist-general fra borgerkrigen) og som avduker monumenter over stalinismens ofre. [7]
Den kanadiske akademikeren Paul Robinson, som har saumfart Putins taler, oppdaget at den politiske tenkeren som Putin siterer oftest er borgekrigsemigranten Ivan Ilyin. I en serie artikler skrevet mellom slutten av 40-tallet og begynnelsen av 50-tallet og som etter hans død ble samlet i bokform og kalt «Våre Oppgaver» i 1956, så forutsier Ilyin helt presist at kommunismens kollaps ville bli etterfulgt av moralsk oppløsning og en orgie av plyndring foretatt av nomenklatura-elitene. Etter Ilyins syn er det optimale fartøyet for å lose landet gjennom denne omveltningen en sterk, enhetlig stat dedikert til moralsk og «lovmessig» erkjennelse og bevissthet internt, og å handle i tråd med russiske nasjonale interesser eksternt. Putin ble så imponert over Ilyins verker at han etter sigende innførte dem som obligatorisk lesning for offentlige talsmenn og representanter, sammen med verker av nasjonalkonservative tenkere som Nikolai Berdajev og Vladimir Soloviev. Til og med før den nasjonale drieiningen inntraff, så dreide Putin-adminstrasjonens politikk seg om å få kontroll på oligarkene, «styrt demokrati», nedtoning av føderalismen og utvidet bruk av jury ved rettssaker. Alt sammen i tråd med det de nevnte tenkere forfekter.
Til og med om vi lar spørsmålet om Putins egen, indre overbevisning bli liggende, så ble en nasjonal dreining helt åpenbar og lett å spore mot slutten av forrige tiår. Som jeg ofte har påpekt, så har meningsmålingene minst siden valget i 2018 registrert en økende trend blant russisk ungdom ikke bare mot liberalisme, men også sterkt i retning av nasjonalisme. Rundt 2010 så var den dominante retningen mer en oppstyltet konservatisme parret med forfølgelse av nasjonalisme og den så ikke ut til å ha særlig gode framtidsutsikter. Mine foreløpige spådommer i den perioden gikk ut på at mer konkurranse i politikken heller ville resultere i en «høyrevridd» populist à la Orban eller Netanyahu enn en traust, konform kandidat. Uansett ville en mulig «fargerevolusjon» eller forsøk på dette, som i Ukraina 2014 eller Serbia 2000, resultere i en «bred allianse mellom liberale og nasjonalister».
Putins genistrek, eller hans rådgiveres genistrek, har vært å være i forkant av dette ved å ta i bruk det nasjonalistiske programmet. Det virker som om Putins folk bestemte seg for å ikke la en Orban i fremtiden vinne, men heller «orbaniserte» seg selv.
Kan det ligge en skuffelse eller et forræderi på lur for nasjonalistene? Intet er sikkert i politikken. Uansett, så har denne politikken til nå vært en enestående suksess. Mange nasjonalister har kommet tilbake til regimet fra både Navalniy og LDPR mens en signifikant del av de andre grupperingene har blitt tvunget til å anerkjenne at de egentlig bare prioriterer kjernesakene sine – det være seg liberalt demokrati, ukrainsk nasjonalisme, globalistisk hvit nasjonalisme eller hipster-nasjonalisme – over den russiske nasjons interesser og har dermed marginalisert seg selv. Navalnyistene har blitt tvunget inn i allianse med kommunistene. Kommunistene, med sin noen ganger ortodokse stalinofili, støtte til Donbass og populistiske synspunkter på koronavaksiner, er det ikke lett å gå politisk til sengs med. Nå har også den liberale bevegelsen blitt splittet opp i Jabloko-purister som ønsker å forbli ubesudlede av å omgås antiliberale krefter både til høyre og til venstre, navalnyistiske anti-regimistiske og «de nye folkene» som ønsker å fokusere på moderat, ikke-konfronterende økonomisk liberalisme. På grunn av dette og tross at de siste valgene var like preget av fusk som andre valg under Putins styre og Putins popularitet på meningsmålingene er den samme( ~65 %) som den var for 10 år siden, så er det ingen mulighet for en gjentagelse av Bolotnaya-protestene i 2011.
Radikal sentrisme
Kan det blir «for mye» nasjonalisme? Igjen; dersom det er definerende trekk ved Putins statsmannskunst, så er det at det er forsiktig og trinnvis to steg frem og ett tilbake-affære. Eksempelvis mye blitt skrevet om den konservative dreiningen som gikk forut for den nasjonalistiske dreiningen. Hva betydde den egentlig for praktisk innenrikspolitikk? En lov mot «homo-propaganda», hvis ekvivalent i Storbritannia ble avskaffet så sent som i 2003. Bygging av mange kirker som har hatt den estetiske hovedvirkning at de forskjønnet post-industrielle drittsteder, men som da ikke ledet til noen voldsom økning i kirkebesøket. Restriksjoner på pengespill, alkoholsalg og pornografi på fjernsynet, som bare førte til at Russland ble mer på linje med «den siviliserte verden», i kontrast til den åpenlyse drikkingen og spillingen på enarmede banditter i 90-årene. Aborttallene har gått ned fra skyhøye nivåer til mer «alminnelige» nivåer. Samtidig har putinist-utgaven av konservatismen vært intelligent nok til ikke å engasjere seg i noen kulturkrig som fremmedgjorde ungdommen fra spørsmål som abortforbud, slik som konservative i Polen og Texas nylig har gjort, også i tilfeller med Downs syndrom. Bortsett fra holdninger mot homoseksualitet, så er ikke Russland et særlig utpreget konservativt samfunn. Unge russere er om lag like religiøse som unge polakker, altså ganske sekulære, og hver torsdag skjenker russiske thots («thot» er urban slang for that ho’ over there) verden en god titt på deres fysiske attributter under hashtaggen #нюдсочетверг på Twitter.
Det putinistene har gjort er å omfavne en mer mainstream nasjonalisme, en nasjonalisme som viser respekt for sine tradisjoner og arv og for russiske forpliktelser ovenfor folkefeller i utlandet, mens den avviser fanatisk besettelse som opptrer som om den er nasjonalisme og som leder en til å tvile på bærekraften og fremtidsutsiktene dens.
I motsetning til både vestlig propaganda og alternativhøyres fantasier, så betyr ikke det at Russland ikke har hatt endeløs lockdown eller ikke har innført dobbeltmaske-påbud, at landet er en slags obskurantistisk antivaksinasjons-himmel. Sputnik V er en av verdens mest effektive korona-vaksiner og har vært tilgjengelig verden over siden midten av 2021. Vaksineskepsisen i Russland er dessverre er sterk og det er putinister som er mest tilbøyelige til å la seg vaksinere mens det er kommunister som er mest imot dette. Den russisk-ortodokse kirke, som er imot obligatorisk vaksinering, har fordømt spredning av falsk informasjon og konspirasjonsteorier og vaksiner, samt marginaliserte internett-raringer som gnåler om mikro-chips og dyrets merke mens de later som om de snakker for russofile/ortodokse, men som overhodet ikke snakker for ROC eller russiske nasjonalister.
Siden toppen på slutten av 2000-tallet har voldelig hatkriminalitet gått ned til om lag null. Det er uklart hva godt bøller som Tesak og hans like noen gang brakte det russiske folk, men det som er temmelig sikkert er at de var ansvarlige for at antallet tiltaler mot nasjonalister løp løpsk rundt midten av 2000-tallet. At den fra vesten importerte 14/88 skinhead-kulturen døde ut, er et udiskutabelt gode. Som Putin nylig erklærte, så har han problemer med at Russland bare skal være for russere, og det er et utsagn svært få russiske nasjonalister vil være uenig i. De klagde for eksempel på at russere, på samme måte som andre minoriteter som Bashkirene og som bodde i Tatarstan, var nødt til å lære tatarsk språk bare fordi de bodde innenfor de av Sovjet trukne grensene mellom republikkene. Da disse reglene ble opphevet for et par år siden, og befridde skolebarn som ikke var tatarer fra å måtte lære et språk med absolutt null global signifikans, så gikk dette ikke utover tatarenes rett til å utvikle sin nasjonale kultur. [8]
Den såkalte «Mannsstaten», en internett-subkultur bestående av Telegram-baserte borgervernere inspirert av MRA (Men’s Rights Movement) og MGTOW (Men Going Their Own Way) , blir vansligvis latt i fred av myndighetene fordi de sees på som nyttige i kampen mot woke-kulturen, men medlemmer som tar oppfrodringer til jakt på thot-jenter bokstavelig blir tiltalt. Grunnleggeren av Mannsstaten bor nå i Polen, der han ironisk nok omgis av multikulturell reklame for serien «The Witcher» på Netflix. Selv om russerne avviser giftig vestlig identitetspolitikk, så betyr ikke det at kjellerboende kvinnehatere får ha noen innflytelse i det første landet i verden som implementerte feminisme, og som har verdens høyeste andel kvinnelige ledere i forretningslivet.
Aleksander Dugin, «Kremls grå eminense» i vestlig propaganda, ble sparket fra sin stilling ved sosiologisk fakultet ved universitetet i Moskva i 2014 på grunn av hans galskapskrav om likvidering av alle ukrainere. Dette er en retorikk som er fundamentalt antitetisk for russisk nasjonalisme og dens kjærlighet til ukrainerne som en uadskillelig del av det allrussiske etos. Han står fritt til å gnåle om hvordan «transhumanisme er transgenderisme» og planene hans om å konstruere «den mest avskyelige ghetto for surfere». (Surfing er visstnok det mest ufine uttrykket for anti-eurasianisme.)
Det vi ser her er at tross at styresmaktene har tatt til seg de fleste av kjernesakene til russisk nasjonalisme, så har de skjøvet på sidelinjen alle disse merkelige individene helt på ytterfløyene, og som har klort seg fast som blodigler til russisk nasjonalisme (eller blitt fremstilt som nasjonalister av utenlendinger eller liberale journalister). Dette er veldig bra etter mitt syn. Selv om de forbigående kan virke sterke, så er det å assosieres med dem en sikker måte å feile på.
Den russiske nasjonalstats fremtid
Nasjonalisme er etter min oppfatning så naturlig at den aldri – under noen omstendighet –vil ønskes bort av internasjonalister.
– Dmitrij Mendeleev
Det 20. århundre var en katastrofe for Russland. De 500 millioner menneskene som Mendeleev så for seg i det Russiske Imperium i år 2000 var altså 2/3 for mye. Halvparten skyldes kumulativt Lenin, Stalin og Hitler. Den andre halvparten er et resultat av fragmenteringen av den russiske verden takket være denne konstitusjonelle tidsinnstilte bomben som ble plantet av bolsjevikene. Den demografiske katastrofen ble forsterket av en økonomisk katastrofe. Sovjetunionen anno 1970 var et eneste stort, uproduktivt rustbelte som var ute av stand til å konkurrere med den kapitalistiske verden og ble bare holdt flytende av en oljeinntekter som i slutten av 1980-tallet skrumpet sterkt inn. Sentralplanleggingens konsekvenser forsinket at med omtrent 50 år at Russland kunne finne sin plass i den utviklede del av verden, noe som med tiden var uavvendelig om man hensyntar den mennskelige kapital som desidert var av første verden-kvalitet.
Selv om Mendeleevs prediksjoner tragisk nok ikke ble virkelighet pga begivenhetene i 1917, er det en trøst at om lag et århundre senere har det russiske politiske lederskapet tatt hans advarsler mot internasjonalisme på alvor. Som Putin skrev i artikkelen om Ukraina nylig, så «misbrukte bolsjevikene det russiske folk til de sosiale eksperimentene sine». I dag vil noen av etterfølgerne deres, noen ganger direkte biologiske etterkommere, gjerne gjenoplive det prosjektet. De vil at russerne skal redusere levestandarden i klimaets navn, tross at Russland vil tjene mer på global oppvarming enn noe annet land på grunn av at de byene som sovjeterne bygde langt mot nord vil bli økonomiks bærekraftige for føsrte gang i historien. De vil bytte ut gårsdagens «stor-russisk sjåvinisme» med «hvite privilegier» som den nye busemannen, for å legge til rette for at Russland skal tillate millioner av «leger og ingeniører» fra sub-saharisk Afrika der befolkningen antas å firedobles i løpet av dette århundret.
De ønsker at russerne skal «gjøre avlat» for sovjetiske synder ved å bruke dem som kanonføde i Vestens pågående provokasjoner mot Kina, som nå har nådd episke proporsjoner med anklagene om folkemord på uighurer.
Til ergrelse for pro-vestlige liberalere og andre ideologer så har Putin bestemt at Russland aldri mer skal være et verktøy for utenlandske interesser og globalistiske ideologier. Russland vil søke å utvikle seg selv, trygt og sikkert under atomvåpenparaplyen (atomisk ortodoksi) og reparere de store skadene som ble påført demografien og det økonomiske potensialet i løpet av det forrige århundre.Tross stabilisering av det demografiske fallet på nittitallet og i forrige tiår, så vil Russland ikke ha verken folk nok eller økonomisk styrke nok til å sette noen global agenda i dette århundre, likt det USA, Kina og potensielt India vil ha mulighet til. Uansett om man hopper over muligheten for en gjenfødelse av «den russiske verden» (altså integrasjon mellom Russland, Ukraina, hviterussland og Kasakhstan) og som da vil øke folketallet med ytteligere 30 prosent, vil nåværende folketall på 150 millioner med middels inntekter være tilstrekkelig til å vedlikeholde politisk suverenitet med en i hovedsak selvdrevet teknologisk sivilisasjon komplett med eget IT-ekosystem (memetic space), eget romprogram og med en – til desperasjon for vestlige neo-lysenkoister – bemerkelsesverdig åpen holdning til genetisk forskning til et hovedsakelig konservativt land å være.
Etter min mening, så har Putin de tre siste årene bygd en tilnærmet perfekt stat, som er både overlegen både den vestlige og den kinesiske modellen. Det er en russisk nasjonalstat, en som i det minste er tilsvarende enhver annen i Øst-Europa og mer bærekraftig på grunn av dens geopolitiske tyngde. Den tohodete ørn skuer både tilbake til den tsaristiske fortid og framover på dens kosmistiske fremtid.
Anerkjennelser: Selv om jeg stort sett kom til disse konklusjonene på egenhånd i løpet av de siste årene, vil jeg spesifikt anerkjenne Vile Varangian (sannsynligvis den tidligste forkjemperen for «putinistisk nasjonalisme»), Kholmogorov-oversetter Fluctuarius Argenteus (pleide å være @CalmEuropean på Twitter ), bloggeren acer120, @ shanggyangg og flere andre russiske nasjonalister på Twitter, blogger og IRL som hadde begynt å tenke i stort sett lignende baner i denne saken.
[1] Jeg anerkjenner at dette er på grunn av Putin, hvis sympatier lenge har lenet seg til tsaren, og observerer for mange uhyggelige paralleller, fra de bolsjevikdominerte «sovjetene» i 1917 og Anti-Corruption Foundations nettverk av regionale hovedkvarterer ned til Navalnyj kommer tilbake til Russland fra Tyskland i et forseglet fly. Uansett, det er tatt et politisk valg om å lene seg på russisk nasjonalisme i kampen mot den pro-vestlige liberale opposisjonen. De fleste russiske nasjonalister har ingen problemer med dette – tross alt var det den samme folkemengden som var medvirkende til å utarbeide anti-nasjonalistisk lovgivning som artikkel 282 i utgangspunktet, så det er ikke som om de skylder dem noen tjenester.
Dessuten vil jeg legge til at som en entusiastisk tilhenger av Assanges fengsling, er det ikke slik at Leonid Volkov har noen genuin bekymring for menneskerettigheter utover deres bevæpning til tjeneste for amerikanske interesser. Dessverre gjelder dette mange russiske liberale, hvis kjennetegn ikke så mye er deres antatte «liberalisme», som deres sammenblanding av liberalisme med knehylling av Vesten og hat mot sitt eget land.
[2] Polens eneste virkelige kjennetegn fra Russland i denne forbindelse er at det ligger ved siden av det fattige Ukraina, i motsetning til det muslimske Sentral-Asia. Videre vil jeg bemerke at harde forsøk på å stenge ned disse arbeidsstrømmene til og med kan ende opp med å slå tilbake, som i tilfellet med Tyskland, hvis tyrkiske minoritet først ble forankret etter at Gastarbeiter-programmet ble innskrenket i 1973 og trusselen om å ikke bli sluppet inn igjen oppmuntret utenlandske arbeidere til å bli værende. [3] Selv om det er sannsynlig at et «Lille Dushanbe» vil utvikle seg i Moskva i løpet av neste generasjon, er det ikke som om selv en millionstor tadsjikisk diaspora – et folk som vil bli ansett som hvite under amerikansk raseklassifisering – ville endre seg drastisk. Den etno-rasemessige demografien i et land med 150 millioner mennesker som fortsatt er 85–90 prosent slavisk i hovedstaden og i utgangspunktet like homogent som Polen i det russiske hjertet. [4] Putin forteller til og med historien om Carpathian Ruthenia, som ble dyttet inn i UkSSR i 1945 mot sine egne ønsker om enten å slutte seg til RSFSR, eller som sin egen uavhengige republikk. [5] OK, dette er absolutt ikke typisk for skoler. Men det illustrerer det ekspanderende Overton-vinduet om dette emnet. [6] Det finnes allerede eksempler på dette, bl.a. libertariansk tidligere økonomisk rådgiver for Putin ble anti-Putin-opposisjonist i eksil Andrey Illarionov, som ble sparket etter 15 års lojal tjeneste ved CATO Institute for å støtte konspirasjonsteoriene om at valget i 2020 ble stjålet fra Trump. [7] En ting som aldri kan understrekes tilstrekkelig er at Putin ikke er en stalinist. Selve ideen om at et regime som repatrierer restene av hvite generaler og setter opp plaketter til Mannerheim kan være stalinistisk, er absurd. Som jeg har hevdet, er gjenoppblomstringen av Stalinofili et helt grasrotfenomen, et fenomen som i stor grad oppsto som en nativistisk reaksjon mot liberal dominans over Russlands historiske diskurs på 2000-tallet. Ingen av fraksjonene er interessert i historie som sådan. I det som er nok en morsom hestesko av politikk, presset de russiske liberale fra den perioden fram Viktor Suvorovs konspirasjonsteorier om at nazistenes invasjon var et forebyggende angrep mot Sovjetunionen og fantaserte om hvordan russere ville drikke bayersk øl i tilfelle dens suksess (posisjoner) nå stort sett adoptert av vestlige alt-rightere). På sin side oppfant deres stalinistiske motstandere en alternativ «innstilt fortid» der Stalin forkjempet sosial rettferdighet og gjenskapte et russisk imperium (der de seirende russerne, som han skålte med i 1945, ble sultet så sent som i 1947-48 for å frigjøre korn). eksport for å støtte kommunistiske regimer i landene som de tilsynelatende hadde «beseiret»). Men gitt at moderne russisk stalinisme har null å gjøre med «virkelig eksisterende» kommunisme og koker ned til ikke-opposisjonelle fantasier om en russisk Führer, er det forståelig hvorfor den russiske regjeringen ikke har ansett det som verdt å bruke politisk kapital på å undertrykke den. [8] Etniske minoriteter i Russland er ikke uenige i denne vurderingen, med meningsmålinger som tyder på at de aller fleste av dem ikke føler seg diskriminert. Dette er alle problemer som bare eksisterer i den febrilske fantasien til liberale journalister. [9] Meg i 2019: «Men Putin trenger fortsatt å formelt avvise sine tidligere kommentarer om at folk som tror at «Russland er for russere» (dvs. ~50 % av den russiske befolkningen) er idioter eller provokatører før jeg vil være klar til å anerkjenne ham som PUTLER.»Putin i 2021: «Hulemann-nasjonalisme, hvis slagord «Russland bare for russere», skader russere, skader Russland og muliggjør destabilisering innenfra. Og vi må ikke tillate dette. Selvfølgelig må vi sørge for at kulturen til hver nasjon, dens historie, opprinnelsen til hver nasjon blir hedret, utviklet og respektert i vårt land.»