Hvert år den 22. juli vet jeg ikke riktig hva jeg skal føle. Jeg opplever det som en slags grå, statisk emosjonell støy.
På denne datoen i 2011 ble 77 mennesker drept. 69 av dem på en AUF-leir på Utøya.
Akkurat dette mener jeg er trist. Ingen tvil om det. Å drepe er alltid galt. Politisk vold er aldri akseptabelt.
Men det er mer til saken enn bare dette.
Dobbeltmoral
Tre måneder før hendelsene i juli 2011 massakrerte Arbeiderpartiet selv 25.000 mennesker i Libya.
En hendelse som Arbeiderpartiet selv skrøt av etterpå, og som de ifølge Klassekampen mente var god trening for norske soldater.
Vi kan alle forestille oss den frykten ofrene i Libya følte når de hørte lyden av de første klasebombene. Gråtende barn som søkte trøst. Livredde familier. Bønn. Til ingen nytte. Alle sammen myrdet av Arbeiderpartiet. Myrdet av norske bomber.
Tanken på dette gjør meg uvel og kvalm.
Like etter massakren i Libya ble Arbeiderpartiet selv utsatt for en massakre. Ofrene på Utøya må ha følt den samme frykten som ofrene i Libya.
Men denne gangen omtales ikke massakren som god trening. Nå som Arbeiderpartiet selv blir angrepet har massedrap plutselig blitt til terrorisme igjen. Noe det jo faktisk er uansett.
Reaksjoner
Jeg har ikke noe godt forhold til det norske Arbeiderpartiet. De har ikke vært særlig greie med meg. Likevel ser jeg ingen grunn til å gå rundt og hate dem heller. Det har jeg ikke lyst til å bruke tid og energi på.
Men jeg vet at de ikke er gode mennesker, og jeg søker å holde god avstand fra dem. Hver 1. mai holder jeg meg hjemme. For da vet jeg at de er ute og marsjerer. Jeg vil ikke møte på dem. De skremmer meg.
Årsaken til at de skremmer meg er vissheten om hvor hensynsløse de er, og at de hater meg.
Det er som om vi ikke lever i den samme virkeligheten, når de helt samvittighetsløst kan begå massedrap, og deretter velte seg rundt i selvmedlidenhet på direktesendt TV.
Til alt overmål holder de svulstige taler for hverandre, hvor de snakker om verdier, om samhold og kjærlighet. At de ikke skal la hatet vinne.
Men hvem er det som hater?
Jeg vet at de som iskaldt myrder tusenvis av sivile i et afrikansk land er haterne. Det er fremmedfiendtlighet slik jeg ser det. Det er hat og ekstremisme.
Ubegripelig
Jeg kommer aldri til å forstå hva som foregår oppe i hodet til folk som støtter, og som vil være en del av Arbeiderpartiet.
Kanskje lar mange seg lure av gjennomtenkte PR-kampanjer, og vakre ord som er skreddersydde av profesjonelle kommunikatører.
Kanskje noen av dem støtter organisasjonen av gammel vane.
Kanskje vil noen av dem bare krige og bombe.
Jeg vet ikke.
Og derfor vet jeg ikke riktig hvordan jeg skal forholde meg til 22. juli. På én måte er hendelsene nitriste og grusomme, men det er også handlingene som Arbeiderpartiet selv står bak.
Den ene grusomme handlingen virker som en motvekt til den andre. Som et slags quid pro quo.
Jeg kan liksom ikke ha sympati med verken den ene eller den andre. Samme hvordan jeg snur og vender på det.
Hele 22. juli-komplekset fremstår for meg som forvirrende.
Les også Akroma.no anonymt på TOR:
akromaazzte7avtv.onion