Sadistene blant oss

Doner Bitcoin til Akroma.no

kr.

Doner et egendefinert beløp

Personlig informasjon

Sum donasjon: 50,00 kr.

Hvis en vanlig europeer må utøve vold, finner han ingen glede i det. Han gjør bare det som er nødvendig.

Kulturmarxister derimot, er sadister fra naturens side. De finner glede og tilfredsstillelse i andres lidelse. Spesielt hvis det er de selv som påfører lidelsene.

Sadismen er også årsaken til at kulturmarxister er så lette å observere på fotografier.

Det er det sadistiske fliret deres som gjør at de stikker seg ut.

Et flir som de tror kan passere for å være et smil foran kameraet.

Naturlig nok er det ingen glede, lykke eller positiv intensjon med dette fliret. Fliret deres er bare predatorisk, ondskapsfullt og fylt med skadefryd.

Emulerer mennesker

Noe av dette sadistiske fliret skinner også tydelig gjennom når kulturmarxister skriver eller snakker. En slags pervers fryd som ofte kommer til overflaten.

Særlig når det er snakk om smakløse temaer. Som at hvite mennesker blir drept i Sør-Afrika. At radikale islamister begår terrorangrep i Europa. Eller at pakistanske gjenger i flere tiår har drevet omfattende seksuelle overgrep mot britiske småjenter. Også kjent som de såkalte grooming-sakene i Storbritannia.

Sånne ting liker kulturmarxistene. På en syk og pervers måte er dette tilfredsstillende for dem.

Men til tross for sadismen deres, så prøver de gjerne å emulere mennesker. Noe de gjør bevisst, for å narre mennesker til å tro at de er som dem.

Selv har jeg sett kulturmarxister etterligne gråt, latter, frykt og sinne. Ofte på en nesten overbevisende måte. Men bare nesten. Følelsesuttrykkene de fremviser er alltid instrumentelle. Det fremføres utelukkende for å oppnå noe blant mennesker.

Årsaken er at de fra naturens side mangler alle egenskaper som skiller mennesker fra beist. Ting som moral, samvittighet, kreativitet, følelser og personlighet. På grunn av disse manglene må de lære seg å etterligne omgivelsene.

For å gjøre dette ikler de seg gjerne en ideologisk eller religiøs maske.

Markering av sosial status er derfor sentralt for kulturmarxister.

Kollektiv psykopati

For kulturmarxister spiller ikke sannhet, ære, pålitelighet, mot og ærlighet noen rolle.

Alt som betyr noe er markering av sosial status. Å illudere i rollen som et fullverdig menneske

Dette blir oftest gjort med posering og såkalt virtue signalling.

Mange kulturmarxister prøver derfor å maskere seg bak politikk, ideologi og religion. Noen prøver å fremstå som antirasister, asylaktivister, antifascister, feminister og miljøvernere.

Noe de gjør for å signalisere sosial status. For å deretter kunne bane seg vei til penger, materielle goder og posisjoner. Grådighet er en sentral drivkraft for dem.

For å oppnå sine mål er de avhengige av å lyve, bedra og stjele. Noe de gjør på forskjellige måter. De er grunnleggende parasittiske, og stjeler gjerne fra både deg og dine barn. Både direkte og indirekte.

Hvis noen reagerer på dem, så er de raske til å innta en falsk og syntetisk offerrolle. Slår de noen, så skriker de gjerne i smerte mens de slår. For å gi inntrykk av at den som blir slått er den som slår.

På alle måter er kulturmarxistene kollektiv psykopati. Men de er verre enn psykopatiske mennesker. Selv massemordere har en personlighet, som skiller dem fra andre. Kulturmarxistene mangler til og med denne egenskapen.

Farlig humanisering

Å menneskeliggjøre kulturmarxister, å humanisere dem, er noe av det farligste vi mennesker gjør.

De er kun ute etter å utnytte, samt å få utløp for sine sadistiske lyster.

Likevel har vi mennesker en lei tendens til å tro at alle vi møter er som oss. At alle vi møter har de grunnleggende menneskelige egenskapene som vi selv kjenner så godt.

Noe som ofte er svært uheldig.

Ikke bare bidrar dette til å gi kulturmarxister legitimitet og aksept. Det bidrar til å gjøre det lettere for dem å begå ugjerninger.

Fullstendig dehumanisering av det subhumane kan derfor være både riktig og viktig.

Del innhold: